Kulturkrigen i Ukraina

Da invasjonen startet, var ikke Bogdan Patryliak i tvil; han måtte beskytte og evakuere museets skatter.

Patryliak er visedirektør for Ukrainas Nasjonalhistoriske museum i Kyiv – som er hjem til tusenvis av historiske, ukrainske gjenstander.

– Fra starten uttalte Russland en intensjon om å «avnazifisere» Ukraina, så vi visste at de ville forsøke å ødelegge alt som er knyttet til ukrainsk historie, sier Patryliak.

Les også:

Nato-topp: Et vendepunkt i historien

Mistankene ble raskt bekreftet da et historisk museum i Ivankiv – 80 kilometer nord for Kyiv – brant ned etter bombardement i starten av invasjonen.

Underminering av uavhengighet

Putin og Russland har ikke lagt skjul på ønsket om å fjerne legitimiteten bak Ukrainas uavhengighet. I den nå historiske TV-talen 21. februar i år, uttalte Putin at Ukraina ikke var en egen stat, og at landet var del av Russlands historiske, kulturelle og spirituelle sfære.

Alexandra Xanthaki, spesialrapportør for kulturrettigheter i FN, har uttalt at «nektelsen for ukrainsk identitet og historie som rettferdiggjøring for krig, er et brudd på ukrainernes rett til selvbestemmelse, samt deres kulturelle rettigheter.

Hun påpekte også at det allerede har vært betraktelige tap av kulturarv, og at ødeleggelsen av kulturelle gjenstander er bekymringsverdig for identiteten til både ukrainere og minoriteter i landet – og at dette vil påvirke muligheten for å returnere til et fredfullt, multikulturelt samfunn etter krigen.

Hemmelig evakuering

Forsvarets Forum møter Patryliak på kontoret hans i museet i sentrum av Kyiv. Da invasjonen startet fungerte kontoret også som hjem og soverom i over en måned, mens han koordinerte pakking og evakuering av museets gjenstander. Han beordret museets ansatte til å evakuere, mens han og direktøren ble værende.

Samtidig hørte han eksplosjoner både fjernt og nært, mens han daglig fikk nyheter om at russerne rykket stadig nærmere hovedstaden.

– Jeg var spesielt bekymret for russiske sabotørgrupper som hadde i oppdrag å likvidere viktige personer i Kyiv, sier han.

Kamper mellom ukrainske sikkerhetsstyrker og en slik gruppe resulterte i at en kule knuste en rute i museet, ifølge ham. Kula har han fortsatt i skuffen på kontoret.

Høyt på prioriteringslisten for evakuering, var artefakter med bilder av Ivan Mazepa – en ukrainsk guvernør som kuttet bånd til russiske Tsar Peter i 1708. Mazepa har siden den gang blitt omtalt enten som en anti-russisk forræder, eller et symbol på kampen for Ukrainas selvstendighet. Patryliak var derfor sikker på at russerne ville ødelagt slike gjenstander hvis de kom over dem.

– De ville kalt dette nazi-gjenstander, og brukt dette som grunn til å destruere dem.

Etter gjentatte, feilslåtte forsøk på evakuering, ble til slutt de viktigste gjenstandene fraktet vekk i midten av mars.

Bevaring av monumenter

Beskyttelsen av Ukrainas kulturarv omhandlet også gjenstander som var for store til å evakueres.

Noen steinkast fra museet, på en skogkledd høyde, har en bronsestatue av Volodomyr Den Store – Kyivs eldste monument - skuet over hovedstaden siden midten av 1800-tallet.

Den ekte personen bak statuen, som levde på 900-tallet, blir ansett som en av Ukrainas mest legendariske personligheter. Blant annet introduserte han kristendommen til landet, lanserte byggeprosjekter i hovedstaden, og forente stammer og kjempende parter.

I dag er Volodmyr Den Store skjult bak betongvegger, stillas og et beskyttende lerret. Rustningen skal forhåpentligvis stå imot eventuelle russiske bomber og angrep. Mannen som er ansvarlig for beskyttelsen står under en sort paraply og skuer opp på statuen. Bak oss henger tunge regnskyer over høyhusene i Kyiv sentrum.

Oleksandr Nikoriak, lederen av byadministrasjonens avdeling for kulturbeskyttelse, minnes tilbake til starten av invasjonen, da han måtte forlate hjembyen i frykt for at Kyiv skulle bli tatt. Etter ti rastløse dager vest i Ukraina besluttet Kyivs ordfører at avdelingen til Nikoriak skulle jobbe for å beskytte byens kulturarv mot russiske luftangrep.

Han vendte nesen hjemover.

– På grunn av portforbudet måtte jeg overnatte på et hostel på veien. Jeg våknet opp og stirret i veggen, og der hang det et bilde av bronsestatuen vi nå står foran. Jeg så på det som et tegn på at det var her jeg måtte starte.

«Ta vår historie tilbake»

Den ærverdige statuen står også som et tvetydig symbol på striden vi står i, forklarer han. I Russland blir den samme historiske personen kalt Vladimir den store, og i 2016 ble det satt opp en enda større, lignende statue i nærheten av Kreml.

For russerne symboliserer Vladimir Den Store et forent Russland.

Under avdukingen av monumentet ved Kreml, uttalte navnebroren Vladimir Putin følgende;

«Prins Vladimir gikk ned i historien som en forener og forsvarer av russiske landområder, og en vidsynt politiker som skapte fundamentet for en sterk, forent, sentralisert stat, som til slutt samlet forskjellige folk, språk, kulturer og religioner til en, stor familie».

Med oss på høyden over hovedstaden er også Olena Chernesa, som er prosjektleder ved direktoratet for kultur og turisme i Kyiv.

Sommersamtalen:

- Krig er svinaktig dyrt

– De forskjellige historiene om Volodomyr og Vladimir er et eksempel på hvordan Russland forsøker å stjele vår historie og kultur, og gjøre det til sin egen, sier Chernesa, som for tiden tar en doktorgrad innen ukrainsk kunst.

– Vi må ta vår historie tilbake fra Russland, beskytte den, og vise den til verden, sier hun ettertrykkelig.

Før invasjonen hadde byadministrasjonen lite erfaring med beskyttelse og forsterking av slike monumenter, påpeker Oleksandr Nikoriak.

– Det var heller ingen andre land vi kunne vende oss til for å be om støtte, så vi måtte utvikle alt selv.

For Volodomyr Den Store måtte byadministrasjonen utvikle en egen konstruksjonav betongvegger, da plattformen den stod på ikke ville håndtert forsterkning av høy vekt. Andre monumenter kunne beskyttes med stabling av store mengder sandsekker.

Dette arbeidet er lett synlig rundt omkring i hovedstadens gater, hvor synet av monumenter er byttet med hauger av fylte sandsekker.

– Alt sammen ble gjort frivillig, og vi brukte ingen penger fra bykassen, påpeker Nikoriak.

Brutt vennskap

Mens mange monumenter blir tildekket for å bevares, blir andre fjernet og ødelagt.

En kort spasertur fra Volodomyr Den Store, står Arka Svobody (Vennskapsbuen) – en 25 meter høy bue lagd av titan, som ble reist i forbindelse med Sovjetunionens 60-årsjubileum i 1987. Under buen stod det også en bronsestatue av én ukrainsk og én russisk arbeider – som et symbol på vennskapet mellom de to landene.

– Nå har det vist seg at dette vennskapet ikke var så stødig som vi trodde, sier Nikoriak.

Statuen av arbeiderne er derfor fjernet, og buen er døpt om til «Buen til det frie ukrainske folket».

Diskusjonen rundt Vennskapsbuen startet allerede i 2014, da konflikten startet. Allerede da var det mange som ville fjerne monumentet, forklarer Nikoriak.

– Men i februar i år var det ikke lenger noen tvil.

Kort tid etter invasjonen erklærte Kyivs ordfører at monumentet skulle demonteres, og navnet skulle byttes.

Nikoriak husker tilbake til demonteringen av bronsestatuen. Til tross for regnværet var plassen fylt opp av tilskuere som ville se på prosessen.

– Det tok åtte timer, men publikumet stod der hele tiden i regnet.

Under demonteringen falt også hodet av den russiske arbeideren i bakken, uten at detaljene rundt avkappingen har blitt kjent for offentligheten.

Derussifisering

Fjerningen av monumentet er del av en større prosess Nikoriak kaller «derussifisering» av Ukraina. Det handler om å kutte bånd til russisk kultur og historie.

Et pågående eksempel er endring av steds- og gatenavn som fortsatt er koblet tilRussland, påpeker Oleg Polovynko – prosjektleder i byadministrasjonens IT-avdeling.

Han leder utviklingen av mobilappen Kyiv Digital, som frem til invasjonen var et populært informasjons- og logistikkverktøy for innbyggerne i hovedstaden. Da krigen startet ble appen raskt oppdatert til å spre livsviktig informasjon til brukerne.

Nylig lanserte de også muligheten for å demokratisk stemme på nye navn til gater og steder med kobling til russisk kultur, eller russiske historiske perioder, forklarer Polovynko.

– Vi må endre på mer enn 300 lokasjonsnavn.

Et håndfast eksempel er Pushinska-gaten sentralt i Kyiv, som er navngitt etter den russiske poeten Aleksandr Pushkin. Nå vil gaten bli oppkalt etter Yevhen Chykalenko – en aktivist som tidlig 1900-tall var med på å opprette Ukrainas første parlament

Digital backup

I tillegg til å bistå med derussifisering av hovedstaden, har IT-avdelingen vært aktiv innen digital bevaring av Ukrainas kulturarv.

Under pandemien lanserte de en nettside som tilbød bilder, videoer og virtuelle 3D-turer av Ukrainas kjente landemerker og monumenter. På den måten turister kan oppleve kulturarven til tross for reiserestriksjoner. Etter invasjonen ble det samme verktøyet benyttet til å dokumentere viktig arkitektur og monumenter, for å ha en digital «back-up» av kulturarven.

– Tidligere var det for turisme, men krig ødelegger kultur, så vi måtte bevare historien vår, sier han.

Med prosjektet Backup Ukraine kan privatpersoner derfor filme bygninger og artefakter som enda ikke har blitt ødelagt av krigen, med hjelp av en nedlastbar app kalt Polycam. Gjennomsnittlig blir ti kulturarv-innlegg prosessert daglig.

Men 3D-modelleringen kan også brukes til å dokumentere skader på infrastruktur og bygninger, påpeker han. På denne måten kan privatpersoner melde inn skader på eget hus, som gjør det enklere for politiet å etterforske krigsforbrytelser.

I tillegg kan VR-turene vise ødeleggelsene til resten av verden, sier Polovynko.

– De viser konsekvensene av krig, som også nå har blitt en del av Kyivs historie, sier han avslutningsvis.