- Krig er svinaktig dyrt

Rundt oss ligger sørlandsidyllen omkranset av sjø, båter og små, hvite pittoreske hus, mange av fra 1800-tallet. Ett av dem har familien Haaland Matlary arvet. Her er lite som minner om krig, sikkerhetspolitikk, og Norges og Europas fremtidsutsikter.

Det nærmeste uroligheter vi kommer denne sommerdagen i Mandal, står to ungarske gjeterhunder for. Det finnes ikke en katt i Mandal som er trygg når Janne Haaland Matlary er ute og lufter familiens firbente, Kicsi og Zsuzsi.

– Vi passer den yngste av hundene for min datter i sommer, forklarer professoren i statsvitenskap, sikkerhets- og utenrikspolitisk ekspert, pluss en haug med titler og verv som det ville ta resten av sommeren å komme inn på.

Napoleon-referanse

Mens hun snubler rundt i brosteinbelagte smågater, fanget av hundebånd og engasjert forteller om sin barndoms- og oppvekstby, som hun og familien tilbringer mye tid i, tar journalisten også del i en forelesning om ulike utenrikspolitiske tema, hvor Ukraina naturlig nok får en stor plass.

– Krig er svinaktig dyrt, sier Haaland Matlary, etterfulgt av den karakteristiske latteren, ett av hennes kjennetegn.

Les også:

Auksjon: Napoleons hatt gikk for 2,3 millioner kroner

I denne sammenhengen ler hun fordi det i sin tid var Napoleon Bonaparte som kom til denne erkjennelsen under ett av sine utallige felttog.

– Han satte opp prisen på salt, tobakk og sprit for å finansiere kriger, sier hun og spøker med at kanskje det er en ide for den norske regjeringen i dag.

– Saltpris-økning er jeg med på, sier hun.

Napoleon-sitatet bruker den norske professoren fordi hun er svært bekymret for at interessen for krigen i Ukraina snart kan komme til å svinne hen i vestlige land. At de økonomiske kostnadene av Russlands angrepskrig på Ukraina får en prislapp som også vil ramme vestlige lands økonomier.

– Inflasjon drevet av høyere priser spesielt på energi og i tillegg krigføringen i Ukraina bidrar til press på prisene i landene som har stilt seg bak Ukraina etter den russiske invasjonen og angrepskrigen som startet 24. februar, sier hun.

De ungarske gjeterhundene dytter oss over Adolph Tidemands Bro, en arkitektonisk påminnelse om at den gamle sjøfartsbyen følger med i tiden. På godt og vondt. Seil- og dampskipene har fått avløsning av eksklusive yachter og havgående luksusbåter som har lagt seg til langs bredden av Mandalselva.

Sjøfart og industri

Industri og sjøfart gikk hånd i hånd i Mandal lenge før det ble en del av oppveksten min, sier mandalitten. Kjærligheten til hjembyen lar seg vanskelig skjule, selv om livet siden hun forlot den stort sett har foregått på den internasjonale arenaen. Fysisk og akademisk.

USA, Ungarn, Frankrike er land som står hennes hjerte nær. Alle de fire barna gikk på den franske skolen i Oslo, en bor i Paris med fransk ektemann og en annen blir Forsvarets utsendte til Ecole de guerre i den franske hovedstaden.

Hennes ungarske lege-ektemann har bidratt til at familiens historiske røtter strekker seg tilbake til det ungarsk-østerrikske keiserdømme. En sann europeisk familie.

På andre siden av broen utdyper Janne Haaland Matlary sine bekymringer og stiller retoriske spørsmål og hva som venter Ukraina og Europa når våpnene på ett tidspunkt stilner i det krigsherjede landet.

– Det er ikke gitt noen å kunne si noe sikkert om hva utfallet blir, men om vi skulle begi oss inn på «What if», et kontrafaktisk tankeeksperiment av typen:

Om Putin kun hadde gått inn i Luhansk 24. februar. Hva hadde da reaksjonene vært?

Da ville det trolig blitt mer av det samme som da Russland invaderte Krim i 2014. Mer fordømmelse, flere sanksjoner. Den gang var det president Obama og USA som tok lederskap med sanksjoner og ledet an politikken mot Russland, sier hun og fortsetter:

–Jeg skrev en bok om hvem som ledet an i reaksjonene, Hard Power in Hard Times: can Europe act strategically? og fant at det kun var USA som gjorde det.

– Nå ser vi det samme, det er USA som har bestemt seg for å hjelpe Ukraina til militær seier av et eller annet slag. Vi er alle med USA, i denne koalisjonen som teller 50 demokratiske stater, men om USA mister interessen, er det kun britene som kan ta en lederrolle i Europa. Nå er det politisk krise der. Problemet er egentlig at Europa er ute av stand til å lede selv i forhold til Russland, slår Janne Haaland Matlary fast.

Hun mener det ble skapt en helt ny situasjon 24. februar i år.

– Russlands angrepskrig kom som et kraftig sjokk, og som man frykter vil skape presedens. Og fra amerikansk side under president Bidens lederskap, får man en helt annen reaksjon. Hvor både presidenten, utenriksminister Blinken og forsvarsminister Austin, snakker om regimeskifte i Moskva. Om å redusere den russiske militære evnen slik at Russland aldri kan gå til krig mot et annet land igjen. Å gå så kraftig ut på banen om hva de endelige målsettingene er, synes jeg var uklokt, sier Matlary,

Les også:

Nato-topp: Et vendepunkt i historien

– Selv om jeg er helt enig i våpenhjelpen, er fallhøyden som nå er skapt stor. Man kunne fortsatt med mer og mer avansert våpenhjelp for å skape en maktposisjon for Ukraina til å forhandle fra, men ikke sagt at Russlands konvensjonelle styrker skal slås, sier Matlary.

Strategisk ambivalens hadde vært riktig all den tid ingen vet hva som er akseptabelt for Ukraina og ingen er heller sikker på om den vestlige koalisjonen vil holde, gitt alle de innenrikspolitiske krisene som står for døren – valg i USA, regjeringskrise i London, inflasjon og energikrise, er tanker professor Matlary gjør seg fra sommeridyllen i barndommens paradis.

– Slik jeg ser det tjener ikke denne retorikken til å hjelpe Ukraina. Jeg syns man skal hjelpe Ukraina med våpen, som er legalt. Men ikke ha sagt noe spesifikt om det som vil være avhengig av krigens gang og hva Ukraina kan få til, og hvor lenge de vil holde på, gitt med de tapene de har, sier hun.

– Og hvilken løsning ser du da for deg?

– Det vil være avhengig av krigens gang og hvor lenge Ukraina kan holde på med å ta de store tapene de har.

Ikke binde seg til masten

Ønsket fra alliansen Ukraine Contact Group, 50 vestlige land, langt flere enn det er NATO-medlemmer, er å gjøre Russland ute av stand til å å krige noe sted.

Det hadde nok vært smartere ikke å binde seg til masten, hverken retorisk eller politisk før man ser hvordan denne krigen utvikler seg, er en plan Matlary mener Vesten burde ha fulgt.

Ideen er at Russland militært sett kan nå et punkt i løpet av august, hvor de ikke kan produsere ammunisjon nok, og de ikke lenger har folk nok til krigføringen, sier Matlary og fortsetter:

– Russland har hatt fremgang i Luhansk fordi de har mer langtrekkende artilleri enn det ukrainerne har. Når Ukraina får bedre våpen, amerikansk artilleri og norske luftvernraketter, er det likevel uklart hvor lenge de orker og har kapasitet til å holde på.

President Zelenskyj har sagt mye om hva som kan bli resultatet av krigen, blant annet at han anser Krim som tapt. Det helt avgjørende er om USA er i stand til levere stadig flere våpen til Ukraina. Ukraina får neppe tilbake Luhansk-området. Hva skal de realistisk krige for å få tilbake, og hvor lenge skal de holde på. Det er helt ubesvarte spørsmål, men som må stilles, sier Janne Haaland Matlary.

Hun ser for seg at Vladimir Putin også kan komme til å gå lei av denne krigføringen:

– Når våpenleveransene fra vestlige land forsetter å komme, og av bedre kvalitet, tror jeg ikke Putin vil komme til å mobilisere. Dette er heller ikke en populær krig i Russland. Jeg vil tro at den russiske lederen på et gitt tidspunkt kan komme til å si til seg selv:

Ønske om våpenhvile

– Jeg har Krim, Luhansk og kanskje litt mer av Donetsk. I så fall tror jeg han vil uttrykke et ønske om våpenhvile. Og da er man langt på vei tilbake til utgangspunktet, sier Matlary.

– Hva blir vestlige land og NATOs rolle etter at våpnene i Ukraina på et tidspunkt har stilnet?

– Det har vist seg at Russlands trusler om å slå tilbake med alle midler har vært tomme. Men etter en slik krig kan man ikke stole på noe av det Russland måtte si, eller skrive under på, og det kan i hvert fall ikke Ukraina stole på.

Fra Vestens side må det bli en sikkerhetsgaranti for resten av Ukraina. Og hva en slike skulle bestå i, er uklart. EU-kandidat-statusen Ukraina har fått, er bare en god intensjon. Det som gjelder er fysisk sikkerhet, sier Janne Haaland Matlary.

Vi forlater krig og politikk og er tilbake i Gustav Vigelandsvei, Matlary familiens bolig, like ved der den berømte billedhuggeren og Vigelandsparkens opphavsmann, vokste opp på sent 1800-tall.

– Ja, det er lokalhistorisk sus over dette kvartalet, sier den verdensvante Mandal-patrioten. Min fars grandonkel, Elias Louen, var kamerat med Gustav og lærte ham treskurd. Han var også på besøk hos ham i Oslo, men sa «e vil heller drikke i smauan i Mandal».