Da forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) møtte sin sørkoreanske motpart Shin Won-sik i Seoul i forrige uke, fikk han en oppvisning av sikkerhetsvakter i fargerike uniformer.
Annonse
Under et møte med Japans forsvarsminister Minoru Kihara dagen etterpå, ble Gram tatt med på en liten runde mellom stramme og stivpyntede soldater.
Reiser til den andre siden av jorden er ikke hverdagskost for norske forsvarsministre. Vanligvis er det en jobb for utenriksministeren. Når Gram tar en rundtur i Asia, understreker det hvor eksplosiv denne delen av verden har blitt.
Det handler ikke bare om faren for væpnede konflikter. Få steder er motsetningene mellom liberale demokratier og diktaturer mer synlige enn her i Øst-Asia.
Regelbasert
Under reisen understreket Gram flere ganger overfor Forsvarets forum hvor viktig det er for Norge å samarbeide med nasjoner som ønsker en regelbasert verdensorden. Det vil si at stater forholder seg til folkeretten og inngåtte avtaler, og ikke bruker makt for å ta seg til rette.
Norge har i Russland en nabo som i liten grad bryr seg om å følge internasjonalt aksepterte lover og regler. Russland brøt både folkeretten og inngåtte avtaler da landet invaderte Ukraina.
SEOUL: Besøkende på minnesmerket for Korea-krigen i Seoul.Foto: Kjersti Binh Hegna, Forsvarets forum
I Sør-Koreas og Japans nabolag utfordrer Kina kontinuerlig en regelbasert verdensorden. Et eksempel er hvordan Kina gjør krav på så å si hele Sør-Kina-havet, til tross for at det åpenbart ikke er overens med FNs havrettskonvensjon.
Både Russland og Kina motarbeider aktivt demokratiske stater, blant annet ved å drive undergravende hybridkrigføring i form av hacking og desinformasjonskampanjer.
Dilemma
Denne uka er statsminister Jonas Gahr Støre på offisielt besøk i Kina. Han har med seg en stor skare representanter for norsk næringsliv. Kina er et forlokkende gigantmarked for norske produkter og tjenester.
Samtidig jobber Kina aktivt med å undergrave den regelbaserte verdensordenen Norge er avhengig av. Man skal ha skylapper på størrelse med låvedører for ikke å se at dette er et problematisk dilemma.
BEIJING: Jonas Gahr Støre møtte Xi Jinping i Beijing 9. september.Foto: Heiko Junge, NTB
Kinas president Xi Jinping legger ikke skjul på at han ser på landets enorme økonomiske vekst som et resultat av landets autoritære styresett, en regjeringsform han mener er overlegen de mer kaotiske vestlige demokratiene.
Han argumenterer også for at andre land skal følge Kinas eksempel. På det kinesiske kommunistpartiets kongress i 2017, uttalte han at Kina «tilbyr en ny mulighet for andre land som vil utvikles raskere og samtidig beholde sin uavhengighet».
Kina gir politisk støtte til andre autoritære regimer verden over. Kina bidrar også med teknologi og utstyr som brukes til overvåking og kontroll av befolkningen. Til gjengjeld får landet nyttige alliansepartnere som taler Kinas sak i internasjonal organer.
Undervurderte
Japan og Sør-Korea står i samme spagat som Norge. For begge landene er Kina både en viktig handelspartner og en sikkerhetsutfordring. Det finnes ingen enkel løsning på dette dilemmaet.
Samtidig viser Russlands invasjon av Ukraina faren ved å ikke ta trusselen fra aggressive diktaturer alvorlig. Lenge undervurderte vestlige nasjoner faren ved en autoritær og nasjonalistisk leder som Vladimir Putin.
Under den kalde krigen spredte Sovjetunionen aktivt autoritært tankegods til andre land. I motsetning til Sovjetunionen, fremmer ikke Kina noen marxistisk eller kommunistisk ideologi. Det er den autoritære styreformen i seg selv som promoteres.
Kina har også lært av Sovjetunionens fall. I en tale i 2013 sa Xi at «ingen turte å reise seg og vise motstand» da Mikhail Gorbatsjov oppløste det sovjetiske kommunistpartiet. Men Sovjetunionens fall skyldtes i stor grad at det autoritære politiske systemet stagnerte. Regimet råtnet på rot, og da Gorbatsjov forsøkte å bøte på stagnasjonen med politiske reformer, startet han en utvikling han ikke klarte å snu.
Xi har stor tro på at Kina vil unngå samme skjebne. Tiden vil vise om han har rett. Enn så lenge kommer Støre til å fortsette å stå i spagat mellom demokratiske partnerland i indo-stillehavsregionen og det autoritære Kina.
Faren er at spagaten blir så bred at han mister fotfestet.
