Kronikk
Svalbard under press: – Det vi snakker lite om
Min observasjon er at norsk sikkerhetspolitikk i tiltagende grad kan sette Svalbards status i fare, skriver Rune Ottosen
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Svalbardtraktaten var 100 år i 2020 og på mange måter er den et lite under. Midt i et område i Arktis som er gjenstand for økt interesse fra stormaktene, ligger øygruppen som en multinasjonal fredet plett: 61 000 kvadratkilometer og 3000 innbyggere fra mer enn 52 land. Nordmenn utgjør 55 prosent og russerne den største minoriteten med 20 prosent. Resten er en smeltedigel av thailendere, fillippinere, svensker, ukrainere og mange, mange andre. En del av helhetsbilde er at nordmenns andel befolkningene er synkende.
Den geografiske avstanden bidrar til at nordmenn flest vokser opp uten en klar bevissthet om at Svalbard er en del av Norge. Mitt første minne om Svalbard var da min fars bestekamerat, Bjarne Thorsen, holdt opp en halv finger og fortalte med glimt i øyet at en isbjørn hadde bitt av tuppen under et opphold på Svalbard.
Dette var selvsagt en skrøne, men Bjarne hadde faktisk vært i nærkontakt med isbjørn og andre farlige saker.
En genistrek
Svalbardtraktatens forbud mot militær aktivitet var den genistreken som har gjort det mulig å holde stormaktenes rivalisering på en viss avstand. Men kan det vare? Og har stormaktene (og Norge) reelt sett akseptert forbud mot militær aktivitet?
Jeg har ikke ambisjoner i denne artikkelen å gi en historisk framstilling av hele Svalbard-traktatetens betydning og relevans, men vil prioritere den geopolitiske betydning av traktaten i dag. Jeg vil legge særlig vekt på norsk Svalbard-politikk i lys Svalbard som leverandør av elektronisk informasjon. Satelittene og drift av radarene på Svalbard er et viktig element av stormaktene USA, Russland og Kinas politiske strategi. I tillegg vil jeg stille spørsmål om moderne våpenteknologi, inkludert dronekrigføring gjør Svalbard mer relevant for et geopolitisk konfliktbilde. Trenger vi rett og slett å forstå Svalbardtraktaten på en ny måte?
Et fredelig liv
Befolkningen på Svalbard er et multikulturelt samfunn og ikke ønsker noe annet et fredelig liv og økonomisk framgang for seg selv og sine. Svalbard under overoppsyn av sysselmannen er unntatt fra så vel nordisk passunion, Schengen-samarbeidet og EØS. Det er derfor de fleste oppsøker dette smutthullet i asylinstituttet, som innebærer at du bare kan møte i passkontrollen og slippe inn dersom du sannsynliggjør at du kan forsørge deg selv og har et sted å bo.
De som slår seg ned der ønsker å holde potensielle ubehageligheter på avstand.
Etter å ha oppholdt meg på Svalbard en snau måned høsten 2020 og snakket med folk fra ulike nasjonaliteter har det slått meg at Svalbard-folk og spesielt nordmennene der helst ikke vil snakke om den ubehagelige sannheten at spenningen og militære aktiviteter kommer stadig nærmere.
... Svalbard-folk og spesielt nordmennene der vil helst ikke snakke om den ubehagelige sannheten at spenningen og militære aktiviteter kommer stadig nærmere.
Jeg har gjennomført bakgrunnsintervjuer med nærmere 20 personer fra flere næringer som gruveindustri, teknologi, forskning, etteretning, turisme og kultur. Litt overraskende var en tsjekkisk sosialantropolog, Zdenka Sokolickova, som meg bekymret for mangel på offentlig samtale.
Hun har deltatt i den offentlige debatt med formål å finne ut hva som rører seg i Longyearbyens befolkning i synet på klimaendringer og turisme. Satellitter og sikkerhetspolitikk er sjelden på dagsorden i den offentlige debatten i Longyearbyen. Det er ikke merkelig at klimaendringer opptar folk. Mange har merket den på kroppen, godt beskrevet av Line Nagell Ylvisåker i boken Verda mi smelter. Der beskrives blant annet raset som dundret nedover fjellsiden og traff bolighus i ytterkanten av Longyearbyen sentrum i desember 2015. I en antologi med tittelen «Vårt frosne vann». Etiske refleksjoner når isen smelter, redigert av Kim Holmén fra Norsk Polarinstitutt og tidligere prest på Svalbard, Leif Magne Helgesen, gis det god dokumentasjon på at ulykken på mange måter var en varslet katastrofe. Svalbard er det området i verden som blir raskest oppvarmet.
Ustabilt klima, snøskred, jordskred og breer som forsvinner hurtig, bekymrer naturlig nok folk her. Den geopolitiske virkeligheten er ikke like synbar i byen, men det er den som opptar meg mest.
Står i fare
Min observasjon er at norsk sikkerhetspolitikk i tiltagende grad kan sette Svalbards status i fare. Det snakkes det ikke så mye på Svalbard om betydningen av jordstasjonen Svalsat. I et framtidsscenario fra Forsvarets stabsskole med den beregnende tittelen «Kampen om Svalbard 2030 Norsk eller russisk dominans», snakkes det mye om antall marinefartøyer, men ingen ting om satelitter og deres potensiale i en moderne geopolitisk sammenheng. Norges betydning som våpendrager i USAs globale strategi behandles med det Berit von der Lippe kaller taushetens retorikk.
Kanskje vi må begynne å diskutere problemene knyttet til Svalbards framtid mer åpent?
Det er det ubehagelige og åpenbare det ikke snakkes om.
Langvarig fortielse om viktige og ømtålige spørsmål kan betegnes som strategisk taushet. Kanskje vi må begynne å diskutere problemene knyttet til Svalbards framtid mer åpent? Instinktivt overlates det til UD å håndtere mulig konfliktstoff. Svalbardtraktaten er deres bord, synes å være refleksen blant de mest konfliktskye innbyggere.
Leser vi norsk etterretningstjenestes trusselvurderinger, og hører norske politikere snakke om «faren fra øst», bør kanskje Svalbards befolkning i større grad rekke opp hånden og be om ordet. Bidrar vår politikk i nordområdene til økt spenning? Kanskje bør fiendebildene som manes fram av Russland som en stadig tydeligere og mer aggressiv trussel nyanseres? Kan det tenkes at norsk Nato-politikk og USAs militære opptrapping i nordområdene er et vel så stort problem?
Vi bør i det minste høre på russernes argumenter når russiske talsmenn minst to ganger i løpet av jubileumsåret har anklaget Norge for å bryte Svalbardtrakteten.
Russisk misnøye
Første gang ble et brev sendt i anledning 100-årsjubileet for Svalbardtraktaten. I brevet fra den russiske utenriksministeren er russerne misfornøyd med at Norge har lagt restriksjoner på russisk helikopterbruk på Svalbard, samt restriksjoner på russernes aktiviteter i fiskerivernsonen og verneområdene. Det hører med til dette bildet at Russland aldri har anerkjent norsk implementering av en økonomisk sone fra 1977 som gir Norge eksklusive rettigheter til fiske og oljeleting. Russland hevder at den norske kystvaktens håndheving av sonen er et brudd på Svalbard-traktatens forbud mot militær virksomhet.
Jeg mener vi bør lytte til forskere som Julie Wilhelmsen ved NUPI som snakker om blindsoner i norsk politikk. Hun skriver i et essay i Morgenbladet:
«Når to aktører aksentuerer og fremstiller hverandre som fremmede og farlige i økende tempo – og deres fortellinger tykner og stivner i denne formen – oppstår det en eskalerende effekt. De blir fanget inn i sine egne bilder av den andre – får blindsoner – tolker alle motpartens handlinger ut fra disse fortellingene og legger sin politikk basert på disse svart-hvitt fortellingene – noe som for den andre part bare bekrefter deres egne oppblåste fiendebilder og de legger i sin tur egen politikk overfor den andre opp deretter».
I tråd med dette brukes selektive fakta for å beskrive «den andre»: For eksempel fortalte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg høsten 2020 et norsk publikum på en Civita frokost at det internasjonale nedrustningsregimet bryter sammen fordi Russland ruster opp. At det var USA som trakk seg fra INF avtalen i 2019, er ikke del av fortellingen.
Et problem i seg selv
En annen kritisk røst som ber oss se oss i speilet er Tormod Heier. Heier påpeker at utvikling av våpen teknologien er et problem i seg selv: En utfordring er at varslingstiden for USA, Russland, Norge og Norden for øvrig, fra en krise inntreffer til det avfyres atom-missiler, har blitt vesentlig kortere. Dette er dels fordi Russland i dag har utviklet missiler med hypersonisk hastighet som det er svært vanskelig å forsvare seg mot.
Svaret på denne teknologiske utviklingen har vært økt press fra USA mot nordområdene. I løpet av bare ni måneder, mellom september 2019 og juni 2020, eskorterte norske og svenske jagerfly amerikanske B2 og B52 bombefly over Barentshavet og Norskehavet seks ganger. I februar 2021 fikk B-1B Lancer bombefly tillatelse av norske myndigheter til en periode å ha midlertidig tilhold på Ørland flystasjon.
Se oss selv i speilet
Dette er først gang siden 1980-tallet amerikanerne får en slik tillatelse. Som ventet protesterte russiske myndigheter heftig. Amerikanske bombefly som kan bære atomvåpen, har gjennomført mer enn 200 tokt i Europa siden 2018. Siden 2015 har det vært en firedobling av ankomster med amerikanske, britiske og franske atomubåter til Norge. På russisk side har det vært tilsvarende høy aktivitet. Eksempler på dette er krenkelser av svensk og finsk luftrom og utplassering av SS26 Iskander-missiler som kan bære konvensjonelle og kjernefysiske sprengladninger til Kaliningrad og Kolahalvøya, samt flere og mer avanserte øvelser med atomstyrker lenger vest i Norskehavet.
Svaret på dette bør ifølge Heier være at vi må å se vår egen adferd med russernes øyne. Norsk forsvarspolitikk har gjennomgått store endringer de siste 15 årene siden Stoltenberg I og Bondevik-II regjeringene avviklet store deler av den norske forsvarsevnen.
Les også del to av artikkelserien om Svalbard: – På Svalbard omgås alle nasjonaliteter, men russere jeg snakket med der sier at den skarpe tonen også betyr at de blir sett på med mistenksomhet, skriver Rune Ottosen.
