Svalbardtraktaten 100 år

​9. februar 1920 skrev Fritz Wedel Jarlsberg under «Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen», eller det som vanligvis omtales som Svalbardtraktaten. Traktaten gav Norge suvereniteten over en øygruppe der største øy er Spitsbergen, som er litt mindre enn Trøndelag fylke, og har i dag en fiskevernesone som er nesten like stor som hele den økonomiske sonen rundt fastlandet.

Norge prøvde flere ganger etter frigjøringen fra Sverige å få suverenitet over Svalbard. Ved fredskonferansen i Paris etter første verdenskrig fikk Norge muligheten. Norge hadde ikke deltatt i krigen, men handelsflåten hadde vært en viktig aktør spesielt for de allierte. Russland, en annen interessent, var ikke representert på grunn av tsarens fall. Dermed ble Svalbard, som da var «terra nullius» – altså statsløst, gitt til Norge. Selv om øyene ble gitt til Norge, inneholdt imidlertid traktaten klausuler om militæraktivitet og likebehandling av økonomiske interesser. Denne traktaten følges den dag i dag.

Strategisk posisjon

Norge har i mange år operert med slagordet «High North – Low Tension». Det er en linje som har hatt suksess og holdt konfliktnivået lavt. Det er smått utrolig at spenningene har vært så lave med tanke på at det under hele den kalde krigen både var sovjetiske og norske bosetninger på samme øy. Samtidig ligger øygruppen rett ved det strategiske tyngdepunktet der Sovjetiske-, og nå Russiske strategiske ubåter opererer med sine langtrekkende ballistiske missiler bestykket med atomstridshoder.

Det er smått utrolig at spenningene har vært så lave...

Det har ikke alltid vær lav spenning, og den mest spente situasjonen var kanskje da et russisk militærfly styrtet på en av øyene, Hopen. På et tidspunkt mens en sovjetisk krysser lå ved øyen indikerte Sovjetunionen at de hadde 2000 mann klare til å gå i land. På land stod Sysselmannen imot, og på sjøen passet Kystvakten på, og sammen med en god politisk dialog ble en full krise avverget. Russland har også så sent som i 2017 i sine strategiske dokumenter pekt på Svalbard som et mulig sted for konflikt med Nato på grunn av ulike interesser i området.

Restriksjoner

Militært har Svalbard strenge restriksjoner i traktaten. Det er ikke tillat å «oprettet nogen flåtebasis» eller «anlegge nogen befestning». Norge har praktisert det ved å sterkt begrense den militære aktiviteten på øygruppen, men noe aktivitet er det. Kystvakten benytter havner som nødvendig, men ikke mer, og uten å ha en fast stasjon. Marinen sender et marinefartøy på et årlig besøk for å demonstrere norsk suverenitet. Flyplassen i Longyearbyen er en sivil flyplass og militære fly benytter den kun til støtte for sivile oppdrag som eksempelvis søk og redning.

Enorme Ressurser 

Det er imidlertid de kommersielle mulighetene som har medført størst misnøye med norsk håndhevelse av traktaten. Siden underskriften i 1920 har havretten utviklet seg. Territorialfarvannet er utvidet fra fire til tolv nautiske mil, det er etablert en fiskevernesone og det er en økende interessen for sokkelen under havet. Dette forsterkes gjennom klimaforandringer som medfører at fisken vandrer i nye områder, issmeltingen åpner nye funn på havbunnen og skipstrafikken finner nye ruter. Nylig ble mineralressurser til en verdi av tusen milliarder kroner avdekket utenfor øygruppen. Norge mener de har full råderett over disse ressursene på lik linje med ressurser utenfor norskekysten. Det er ikke alle land enig i.

Nye aktører har også kommet til. Stormakten Kina har et betydelig nærvær på Svalbard først og fremst igjennom sin forskningsstasjon i Ny-Ålesund. I 2017 ble også arktisk omfattet av en ny del av kinas handelsveier, den såkalte «blå økonomisk passasje». Det kan medføre økte kinesiske investering i regionen, men med det så følger også en økt sikkerhetspolitisk interesse.

Balansegang

Svalbardtraktaten er siste levende dokument etter Pariskonferansen i 1920. Norge har klart kunststykket å balansere interesser, økonomi og sikkerhetspolitikk med en langsiktig og forsiktig politisk tilnærming.

Stormakten Kina har et betydelig nærvær på Svalbard først og fremst igjennom sin forskningsstasjon i Ny-Ålesund. 

Med klimatiske forandringer som åpner området opp for nye økonomiske interesser, økt trafikk og aktivitet og flere aktører som kaster sine øyne på Arktis blir det spennende å se om det vil være nok til å holde lav spenning rundt øygruppen de neste hundre år. La oss håpe det. Gratulerer med jubileet Norge!