Kronikk

SATELLITTER: Bruken av data fra Svalbard satellittstasjon (SvalSat) kan sette traktaten under press, skriver Rune Ottosen.
SATELLITTER: Bruken av data fra Svalbard satellittstasjon (SvalSat) kan sette traktaten under press, skriver Rune Ottosen.

Svalbard under press: – Utfordringer for traktaten

Formidling av militære data fra Svalsat inngår i et mønster som øker det militære presset i Arktis og nordområdene, skriver Rune Ottosen.

Publisert Sist oppdatert

Mer enn noe annet representerer Svalsat bakkesstasjon de mange dilemmaene i Svalbardtraktatens gråsoner mellom det militære og sivile samfunnet. De synlige kuplene på Platåfjellet fem kilometer fra Longyearbyen representerer episenteret for kommunikasjonen mellom satellittene i verdensrommet som lastes ned og sendes til fastlandet via en fiberkabel til fastlandet som delvis ble finansiert av amerikansk etterretning.

Dette er verdens mest brukte bakkestasjon der cirka 100 antenner tar imot signaler fra 40.000 satellittpasseringer i måneden. Hver satellitt passerer Nordpolen 14 ganger i døgnet og dens popularitet skyldes en unike posisjon fordi beliggenheten tar i mot signaler fra satellitter som både passerer Nordpolen og Sydpolen i sin bane rundt jorden. SvalSat startet opp i 1997 og er en stasjon i firmaet Kongsberg Satellite Services (KSAT).

Svalbard og stormaktene

  • Rune Ottosen hadde høsten 2020 forfatterstipend fra Artica Svalbard for å skrive et essay om hvordan det påvirker befolkningen på Svalbard å leve i et økt spenningsforhold mellom Nato, Russland og Kina, i Arktis.
  • I en artikkelserie i Forsvarets forum skriver han om hvordan Svalbardstraktatens bestemmelse om forbud mot militær aktivitet blir utfordret som følge av ny teknologi og økt interesse fra stormaktene.

KSAT er en del av Kongsbergruppen, en viktig våpeneksportør og en del av det norske militære industrielle kompleks som har tett samarbeide med NASA, den europeiske organisasjonen for meterologisatellitter (EUMASAT) og den amerikanske værvarslingstjenesten NOAA. Svalsat er en sivil virksomhet med både militære og sivile oppdrag (dual use), og er underlagt kontroll av norske myndigheter. Det er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (tidligere Post- og teletilsynet og Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) som utøver tilsyn med Svalsat.

Gråsonen

Det som ligger i forskriftens gråsone er værdata og annen informasjon som kan brukes i militære operasjoner. Dette er et viktig tema for Bård Wormdal i boken «Satelittkrigen» som hevder at en helhetlig vurdering av denne bruken tilsier at Norge bryter Svalbardtraktaten. Han intervjuer også ledelsen i daværende Post– og teletilsynet som innrømmer at de mangler ressurser for å vurdere om hvor grensen for brudd på Svalbardtrakteten går.

Wormdal viser til flere eksempler fra opptakten til Irak-krigen i 2003 der værdata ble tilført invasjonsstyrkene. Han sannsynliggjør også at norske flyvere som deltok i bombingen av Libya og ISAF styrkene i Afghanistan har brukt data kjøpt av Svalsat. Jeg har i forbindelse med arbeide med denne artikkelen rettet skriftlige spørsmål til nasjonale kommunikasjonsmyndigheter om etaten det siste året har behandlet saker som er relevante for Svalsats bidrag til dronekrigføring, og om de problemstillingene Wormdal reiser.

Jeg har mottatt følgende svar:

«Svalsat må ha tillatelse fra Nkom for hver satellitt de kommuniserer med. Nkom utsteder kommunikasjonstillatelser til Svalsat når de omsøkte satellitter tilfredsstiller bestemmelsene som er gitt av forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard. De viktigste punktene i denne forbindelse er forskriftens §7 om krav til bruk av jordstasjoner:

«Det er ikke tillatt å bruke en jordstasjon til å sende data til eller lese data ned fra en satellitt som ivaretar funksjoner spesielt for militære formål, med unntak for assistanse til en satellitt i nødsituasjon som nevnt i § 4 tredje ledd.

Det er ikke tillatt å sende data til eller lese data ned fra en satellitt dersom nedleste data kun gjøres tilgjengelig for militære formål, eller når formålet i all hovedsak er å bruke dataene militært.» (sitat slutt).

Innenfor eller utenfor

Vurderinger av de enkelte satellitter gjøres av fagkompetansen i Nkom, og sendes til Utenriksdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet for kommentarer. I enkelte tilfeller konsulteres også fagkompetanse hos Forsvarets forskningsinstitutt og Norsk Romsenter, for å sikre at en satellitts formål og bruk ligger innenfor bestemmelsene i forskriften.

Dette vil si at vi i alle saker gjør vurderinger rundt hvordan data benyttes og gjøres tilgjengelig».

Et hovedpoeng er at demilitariserte Svalbard ser ut til å være utsatt for en knipetangsmanøver mellom stormaktene...

Geir Ulfstein som er en av Norges fremste folkerettseksperter har i flere sammenhenger skrevet at Norges bruk av Svalsat er innenfor folkeretten.

For mitt formål er det ikke avgjørende om Norge formelt holder seg innenfor eller utenfor folkeretten, men at formidling av militære data fra Svalsat inngår i et mønster som øker det militære presset i Arktis og nordområdene.

Knipetangsmanøver

Et hovedpoeng er at demilitariserte Svalbard ser ut til å være utsatt for en knipetangsmanøver mellom stormaktene der den største trussel er en stadig mer offensiv strategi fra USA, med Norge som en stadig mer aktiv støttespiller. Svalbard spiller her en rolle ved at satellittene formidler data som er nødvendige i alle militære operasjoner, inkludert bruk av atomvåpen. Stikk i strid med Bratteli-doktrinen fra 1975, der det er en gitt forutsetning at allierte krigsskip som legger til i norske havner ikke har atomvåpen om bord.

Vårt gamle sikkerhetspolitiske prinsipp om beroligelse av vår mektige nabo i øst legger begrensinger på militærøvelser i nordområdene tillater ikke utenlandske baser på norsk jord.

Den nye politikken med roterende amerikanske styrker på norsk jord utfordrer denne tenkemåten. Økt press i nord gjør det vanskelig å leve opp til intensjonen med Svalbardtraktaten fra 1920 om at dette skulle være et demilitarisert område.

«Dual use» utgjør en gråsonen mellom sivil og militær virksomhet med ledelsen på Svalsat under mitt besøk på Svalbard.

Jeg fikk følgende svar fra direktør Maja-Stina Ekstedt: «Jeg har fått sett litt grundigere på temaene du ønsker å snakke om, og ser at vi er nok egentlig ikke instansen som kan svare på dine hovedspørsmål. Vi er jo en teknologibedrift som leverer våre tjenester rundt satellittdata, mens temaene rundt Svalbardpolitikken, stormaktenes posisjonering og håndhevelse av Svalbardtraktaten er Sysselmannen, Forsvarsdepartementet og UD sine områder. Her forholder vi oss bare til forskriftene og lovgivningen som er satt og som blir kontrollert gjennom NKOM».

Ekstedt tilbyr meg likevel en omvisning og beskriver den daglig driften og ledelsen av Svalsat med en grunnflate av antenner er over 9.000 kvadratmeter. I tillegg kommer 2.500 kvadratmeter av forskjellige bygg. Mens vi går blant kuplene forklarer hun det meningsfylte med å hente ned data som har nytte i kampen mot klimaødeleggelser, skogbranner, naturkatastrofer og værdata til bruk for alle som er avhengig av forutsigbarhet i sin næringsvirksomhet. Det som ikke er tema for vår samtale er de spørsmålene hun vil overlate til UD.

Taushetens retorikk

Høsten 2018 avholdt stiftelsen Artica, Norsk PEN (som jeg da representerte) og biblioteket i Longyearbyen et debattmøte der Bård Wormdal var invitert til å legge fram sine påstander fra boken Satelittkrigen om brudd på Svalbardtraktaten i debatt med tidligere redaktør av Svalbardposten Birger Amundsen. Møteleder fra Norsk PEN, Kai Sibbern hadde i forkant av møtet forsøkt å få lokalstyret og lokale politikere med i diskusjonen. Ingen ønsket å delta. Den manglende åpenheten ble et tema etter at Wormdal hadde lagt fram flere konkrete eksempler fra Irak-krigen, Libya-krigen og Afghanistan at Svalsat formidlet informasjon av militær relevans.

Han stilte flere spesifikke krav til åpenhet og offentlig debatt:

  • Det statlig eide selskapet KSAT må respektere Svalbardtrakten og ikke bidra til krigsoperasjoner.
  • Det må lages et regelverk som tar hensyn til traktaten og forbyr delaktighet i krig.
  • Norsk kontroll av satellittene før de skytes opp, kontroll av innhold av data som formidles og plikt til satellittselskaper å opplyse hvem som er sluttbrukere av data.
  • Etterretningstjenesten må offentliggjøre tosidige avtaler med USA, og kontrolltjenesten må styrkes og kunne bruke offentlige kilder.
  • Aller viktigst er en informert offentligheten. Uten offentlig press mot politikerne skjer det ingenting. Politikerne må presses. Derfor er dette møtet viktig.

Over grensen

Det var uenighet mellom Amundsen om de formelle sidene ved brudd fra Svalbardtraktaten, men alle var enige om at Svalbardsamfunnet trenger åpenhet rundt disse spørsmålene. Mange av de frammøte tok ordet og etterlyste at lokalpolitikere kom på banen. Som et siste innlegg i debatten tok en kvinnelig politiker ordet. Hun sa ikke hva hun het, men sa hun satt i lokalstyre og sa at hun kjente igjen flere «bakhoder» det fra lokalstyre i salen (som altså var til stedet, men valgte å ikke ta ordet). Hun formidlet som et svar på anklagene om manglende interesse fra lokale politikere manglende respons fra lokalpolitikere.

Hun sa at i den grad de lokalt prøve å løfte fram tematikken som ble diskutert på dette møtet fikk de beskjed fra departementene og UD i Oslo at det finnes en grense for hva lokalpolitikere skal engasjere seg i (se video fra møtet).

I Longyearbyen

Da jeg høsten 2020 hadde forfatteropphold i Longyearbyen etter stipend fra stiftelsen Artica var det et nytt offentlige møte med meg som innleder. Problemstillingen for foredraget var en oppfølging av den samme diskusjonen der jeg stilte spørsmålet «Er Norge en krigs-eller fredsnasjon?». Ingen lokalpolitikere deltok i debatten.

Jeg ba leder for lokalstyre Arild Olsen fra Arbeiderpartiet om et intervjue i forbindelse med dette essayet. Jeg fikk aldri svar på henvendelsen. Lokalstyret i Longyearbyen har basis i et flertall bestående av Høyre og Arbeiderpartiet. Nettopp denne alliansen står som garantist for konsensus i norsk sikkerhetspolitikk. Det er denne konsensusen både jeg og Bård Wormdal utfordrer når vi ønsker åpenhet rundt omkostningene ved det tette bilaterale samarbeidet mellom amerikansk og norsk etterretning og Norges aktive rolle i Natos «out-of-area» kriger i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

I tidligere essays har jeg diskutert Norges deltagelse i USAs krig mot terror i lys av de problemstillingen som både Julie Wilhelmsen og Tormod Heier har reist og som ble referert til i første del av dette essayet. Det enkle spørsmålet er: Er det egentlige i Norges interesser å bli involvert i USAs globale kriger?

Og ikke minst vil det potensielt skade vårt bilaterale forhold til Russland at det blir økt spenning i nordområdene når det blir økt spenning gjennom øvelser som åpenbart knytter Norge nærmere til USAs atomvåpenstrategi?

Powered by Labrador CMS