Kronikk

BESØK: Norge knytter et stadig sterkere bånd til USA, skriver Rune Ottosen. Her ser vi daværende utenriksminister i USA John Kerry (D) og Børge Brende lande på Svalbard i 2016.
BESØK: Norge knytter et stadig sterkere bånd til USA, skriver Rune Ottosen. Her ser vi daværende utenriksminister i USA John Kerry (D) og Børge Brende lande på Svalbard i 2016.

Svalbard under press: – Et tettere bånd til USA

På Svalbard omgås alle nasjonaliteter, men russere jeg snakket med der sier at den skarpe tonen også betyr at de blir sett på med mistenksomhet, skriver Rune Ottosen.

Publisert

Krisen i vår forsvarspolitikk kom tydelig til uttrykk da Stortingsflertallet sendte langtidsplanen for Forsvaret tilbake til regjeringen høsten 2020. Regjeringens eget trusselbilde ble ikke møtt med troverdige planer, hevdet opposisjonen. Samtidig går det samme stortingsflertallet stille i dørene om alle de ressurser som brukes på utenlandsoperasjoner uten synlig betydning for forsvarsevnen i vårt eget land.

Den nye og sterkt underkommuniserte out-of-area doktrinen til Nato i 1999 har medført krav til Norge som tidligere har vært nasjonen fremmed. Vi ble bedt, eller kanskje overtalt er mer presist, til å delta med militære styrker for å støtte USA globale kamp for hegemoni i konfliktsoner som Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

Base i Jordan

Svalbard og stormaktene

  • Rune Ottosen hadde høsten 2020 forfatterstipend fra Artica Svalbard for å skrive et essay om hvordan det påvirker befolkningen på Svalbard å leve i et økt spenningsforhold mellom Nato, Russland og Kina, i Arktis.
  • I en artikkelserie i Forsvarets forum skriver han om hvordan Svalbardstraktatens bestemmelse om forbud mot militær aktivitet blir utfordret som følge av ny teknologi og økt interesse fra stormaktene.

NRK-Søndagsrevyen kunne 11. oktober 2020, til manges store overraskelse, melde at Norge hadde etablert en base i Jordan som er tiltenkt en rolle for logistikk i norske spesialstyrkers operasjoner i Midt-Østen.

Vi ble bedt, eller kanskje overtalt er mer presist, til å delta med militære styrker for å støtte USA globale kamp for hegemoni i konfliktsoner som Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

Sjefen for de norske spesialstyrkene Torgeir Gråtrud sa her at styrken skal styrke Norges interesser i Midt-Østen (NRK 11. oktober 2020).

Det er langt fra Svalbard til Jordan. At Norge skal sikre sine interesser på Svalbard er opplagt, men hvordan dette gjøres på en klok måte er et interessant spørsmål.

Hvilke norske interesser som skal forsvares i Midt-Østen synes mer uklart. Betegnende nok nevnes ikke USA med et ord i Dagsrevyens reportasje. Det er heller ikke tilfeldig. Jeg har i et tidligere arbeide påpekt at de norske militære bidragene i utlandet blir behandlet som individuelle hendelser og sjelden satt i en større sammenheng av norske politikere og medier.

Et hederlig unntak her er Godal-utvalgets rapport om vårt militære nærvær i Afghanistan i neste 20 år. Her sies det rett ut dette gjør vi får å tilfredsstille kravene og forventningene fra vår viktigste allierte, USA. Tittelen på rapporten er betegnende nok «En god alliert». Libya-utvalget som evaluerte Norges deltagelse i Libyakrigen under ledelse av tidligere utenriksminister Jan Petersen er et eksempel på det motsatte av en åpen og ærlig vurdering. Utvalget frikjente Norge for brudd på folkeretten fordi mandatet kun var å evaluere perioden fram til 1. august da norske piloter ble trukket tilbake.

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Ghaddafis fall

FN-resolusjon 1973 som legitimerte norsk deltagelse hadde et svært begrenset mandat å beskytte befolkningen i Benghazi mot angrep fra Ghaddafi ved hjelp av flyforbudsone. Dette mandatet ble misbrukt av Nato til å starte en angrepskrig som til slutt førte til Ghaddafis fall. Norske piloter bombet mer enn noe annet Nato-land og bidro utvilsomt med sine 588 bomber til regimeskifte, men side de var reist hjem på grunn av splittelse i den rød-grønne regjering, mente Petersen-utvalget at Norge ikke gikk utover FN-mandatet.

En uavhengig vurdering av Geir Ulfstein har i boken «Libya. Krigens uutholdelig letthet» et kapittel med tittelen «Norge brøt folkeretten i Libya». De norske militære bidragene må sees som en sammenhengende støttet til USAs kamp for opprettholde hegemoni i Midt-Østen. Derfor begår NRK-Dagsrevyen en unnlatelsessynd når reportasjen fra Norges ny base i Jordan ikke suppleres med opplysningen om at president Trump har stilt krav til sine Nato-allierte at de må dele en større del av USAs byrder både finansielt og militært.

Hemmelighold

Med Joe Biden ved roret kan vi forvente mer tilbake til normalen og terskelen for nye militære operasjoner er trolig blitt lavere.

Siden det er stor grad av hemmelighold rundt slike spørsmål er det sannsynligvis et lukket møte i den utvidete forsvars – og utenrikskomite´ har blitt informert om og godkjent etableringen av en norske base i Midt-Østen. Man skulle kanskje tro at norske politikere ønsket et mer distansert forhold til USA med en utgående president som framstår som uforutsigbar og til tider bisarr med sin lemfeldige omgang med sannheten.

Med Joe Biden ved roret kan vi forvente mer tilbake til normalen og terskelen for nye militære operasjoner er trolig blitt lavere. Alt tyder på at Norge knytter seg stadig tettere opp til USAs atomstrategi i nordområdene.

Som en del av et større bilde ser dette ut til å være uttrykk for at regjeringen prioriterer Nato bort på bekostning av et bilateralt tettere bånd til USA.

Et fornyet trusselbilde

For å begrunne militær opptrapping i nord trengs et tydelig trusselbilde. Etter Russlands annektering av Krim i 2014 har et fornyet fiendebilde med gjenklang fra den kalde krigen, påvirket det tradisjonelt stabile forholdet til Russland.

På Svalbard omgås alle nasjonaliteter, men russere jeg snakket med der sier at den skarpe tonen også betyr at de blir sett på med mistenksomhet.

På Svalbard omgås alle nasjonaliteter, men russere jeg snakket med der sier at den skarpe tonen også betyr at de blir sett på med mistenksomhet.

Forsvarsanlytiker John Berg gir i et innlegg i Aftenposten et godt eksempel. Han skriver om faren for «hybridkrig» og viser til et eksempel fra Finland for å dokumentere nordmenns naivitet: «nordmenn overser Airiston Helmi-saken, der en russisk stråmann brukte tilsvarende 100 millioner norske kroner på å bygge opp en potensiell base for miniubåter og spesialstyrker i finsk skjærgård, nær strategisk viktige Åbo».

Han nevner også når «den helt spesielle ubåten «Losharik» kom i brann nær norsk farvann, var nordmenn opptatt av brannen, men ikke av at ubåten hadde vist påtagelig interesse for undervannsinstallasjoner i nordeuropeisk farvann. Sånt opptar briter og andre, men ikke nordmenn» , mener Berg.

Omfattende angrep

Da den norske regjeringen 14. oktober 2020 gikk åpent ut og anklaget Russland for å stå bak et omfattende dataangrep mot Stortinget, var dette nok et eksempel på at trusselbilde fra Russland ble konkretisert. Det er ingen grunn til å tvile på at hackerfaren fra Russland er reell, men spørsmålet er om stadig tettere tilknytning til USAs atomstrategi i nordområdene er den rette medisinen mot dette. I PSTs trusselvurdering pekes russisk, kinesiske og iransk etterretningsvirksomhet» som den største trusselen.

Hvis vi ser bort fra Iran i denne sammenheng, er trusselbildet det samme i mye av faglitteraturen som omhandler Svalbardtraktatens framtid.

Her vil jeg diskutere en alternativ trussel med potensiale til å utfordre Svalbardtraktaten: Norges manglende evne til å artikulere en uavhengig politikk i forholdet til vår allierte storebror USA. Og det underkommuniseres i norsk offentlighet: at vår egen allierte også bedriver informasjonskrig rettet mot Norge.

Avsløringer

I 2017 avslørte WikiLeaks at USA i 2007 gjennomførte en påvirkningskampanje mot Norge. USAs diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke antall norske soldater i Afghanistan. I de hemmelige dokumentene snakker diplomatene åpent om at desinformasjon og hemmelighold var nødvendig for å få Norges befolkning til å støtte krigen. Derfor dyrket aksepterte amerikanerne et selvbilde om at de var på et humanitært oppdrag og slett ikke drev med krig.

Norske politikere og medier snakker heller aldri om en annen WikiLeaks avsløring som dokumenterer at USA går Russland en høy gang når det gjelder hacking av andre staters datanlegg. CIA Center for Cyber Intelligence i Virginia har hundrevis av medarbeidere som på permanent basis hacker seg inn i datasystemer, både for avdekke hemmeligheter, planlegging av ødeleggelse av strømforsyning i «fiendtlige stater» som Iran, og simulere angrep som legger skylden på andre land for datainnbrudd.

I juni 2019 avdekket New York Times at USA truet med å stenge av strømmen i Moskva gjennom et hackerangrep som et mottrekk mot Putins påståtte innblanding i det amerikanske valget.

Påført skade

Dette er selvsagt hemmelige observasjoner som en sjelden gang dukker opp på overflaten. Men i 2009 ble det kjent at Stuxnet, en såkalt «cyberworm» hadde trengt inn i datamaskinene som styrer Irans atomreaktorer og påført dem mye skade.

Det som skjer i etterreretningstjenestens kroker og kriker skal ikke gjøres kjent for offentligheten.

Ingen har åpent tatt på seg ansvaret, men i etterretningskretser ansees det som en del av samarbeidet mellom USA og Israel. Denne kapasiteten kombinert med Edward Snowdens avsløringer av det bilaterale forholdet mellom den amerikanske etterretningstjenesten NSA og Norge helt siden 1950-tallet har vært involvert i USAs globale overvåkingsstrategi, senest via jordstasjonen ved Hønefoss som gikk under kodenavnet «Victory garden». I et stykke glimrende undersøkende journalistikk har The Intercept i samarbeide med NRK Brennpunkt koblet denne virksomheten til norsk etterretnings bidrag til amerikansk dronekrigføring i Afghanistan.

Holdt utenfor

Det hører med til denne historien at Bård Wormdal gjennom bøkene Spionbasen og Satellittkrigen viser at norske politikere har vært holdt utenfor innsyn i denne aktiviteten som via fibernettet mellom fastlandet og Svalbard har potensiale til å utfordre Svalbardtraktaten. Kommersielle aktører kan bruke informasjon formidlet til såkalt «dual use», dvs kommersiell virksomhet som både kan brukes til sivile og militære aktører. Mer om det senere.

Det som skjer i etterreretningstjenestens kroker og kriker skal ikke gjøres kjent for offentligheten.

Det er gjennom lekkasjer som det WikiLeaks bringer til torgs eller når arkivene åpner noen tiår senere at vi får fakta for bordet.

I november 2020 avslørte Danmarks radio at den amerikanske etterretningsorganisasjonen misbrukte sitt samarbeide med danske etterretning via tilgang til fiberkabler brukte dataprogrammet Xkeyscore til å spionere på sine allierte. Blant annet ble det tappet informasjon fra norske kilder for å sikre at Norge kjøpte de amerikanske kampflyene F-35 Joint Strike Fighter.

For å forstå nåtiden må vi derfor se på hva som skjedde under overflaten i fortiden.

Les også del én i artikkelserien om Svalbard: – Min observasjon er at norsk sikkerhetspolitikk i tiltagende grad kan sette Svalbards status i fare, skriver Rune Ottosen

Powered by Labrador CMS