Det ligger i sakens natur at etterretningssamarbeide innebærer hemmelighold. Det er først når arkivene åpner om 50 år vi vil se omfanget. I publiserte WikiLeaks dokumenter datert 1976 går det fram at CIA deltok aktivt i forhandlingene om utnyttelse av ressurser, inkludert olje i området rundt Svalbard. Formålet var å sikre amerikanske geopolitiske og økonomiske interesser på en måte som ikke utfordret paragraf ni i Svalbardtraktaten direkte.
Svalbard og stormaktene
- Rune Ottosen hadde høsten 2020 forfatterstipend fra Artica Svalbard for å skrive et essay om hvordan det påvirker befolkningen på Svalbard å leve i et økt spenningsforhold mellom Nato, Russland og Kina, i Arktis.
- I en artikkelserie i Forsvarets forum skriver han om hvordan Svalbardstraktatens bestemmelse om forbud mot militær aktivitet blir utfordret som følge av ny teknologi og økt interesse fra stormaktene.
Et erklært formål med CIAs deltagelse var å «secure US access to minerals on the shelf» og «maintain Norway´s commitment to NATO and friendship to U.S.»
Det går fram at USA ikke aksepterer Norges tolkning at Norge har eksklusive rettigheter i den økonomiske sonen.
I dokumentet med anbefalinger til presidenten foreslås flere alternativer, inkludert å trekke seg fra Svalbard-traktaten. Det går fram at USA ikke aksepterer Norges tolkning at Norge har eksklusive rettigheter i den økonomiske sonen. Konklusjonen ble en kombinasjon av to alternativer: «maintain the US reservations, but press Norway to agree to foreign exploitation» og «insists that the Treaty covers the shelf», heter det i dokumentet.
Ligger lavt
Det må sies at USA aldri har satt denne uenigheten på spissen og generelt har ligget lavt når det gjelder uenigheten om økonomiske aktiviteter på Svalbard. Spørsmålet er hvilken gjenytelser Norge må bidra med for å sikre USAs støtte.
Er det her Norges stadig tydeligere og aktive rolle i USAs globale kriger kommer inn i bildet?
I et annet lekket WikiLeaks dokument går det fram at NASA, en viktig aktør og kunde for Svalsat. I en avtale fra 1956 går det fram at NASA forplikter seg til å dele data etterretningsdata fra verdensrommet med CIA. Et gjensidig samarbeid der CIA skal yte teknisk assistanse mot at NASA gir CIA etterretningsdata fra verdensrommet.
Så kan man spørre hvilke praktiske implikasjoner dette har for måten CIA kan bruke data via NASA. Her kommer vi inn på utviklingen av ny teknologi for krigføring som gjør Svalbardtraktatens bestemmelse om forbud mot militær aktivitet utdatert. Moderne krigføring kan eksemplifiseres ved USAs dronekrigføring.
Droner trenger ikke tradisjonelle baser, men elektronisk assistanse fra installasjoner på bakken.
For å assistere ubemannede droner på sin ferd fra baser styrt av operatører i Nevada eller på hangarskip til utvalgte mål i fjerne strøk trenger dronene elektroniske støttepunkter og etterretningsinfomasjon. Droneprogrammet drives av CIA og under president Trump fikk CIA fått utvidete fullmakter til selv å bestemme mål (antatte terroister).
Over 4000 angrep
Siden 2003 har CIA utført over fire tusen amerikanske droneangrep i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Jemen, Libya og Syria. Dødstallene er usikre, men det regnes med at minst 7000 mennesker er drept i disse fire landene i USAs «krig mot terror».
I tillegg sprer teknologien seg i raskt tempo til andre land. Nå har mer enn 100 land tilgang til militær droneteknologi. Også ikke statlige aktører som den Iran-støttede Hizbollah skal ha brukt droner i Syria.
Det er åpenbare juridiske og etiske problemer knyttet til denne form for krigføring der mistenkte blir henrettet uten lov og dom.
Det er åpenbare juridiske og etiske problemer knyttet til denne form for krigføring der mistenkte blir henrettet uten lov og dom. FNs rapportør for utenomrettslige henrettelser, Christof Heynes, har oppfordret Norge til å ta stilling mot bruk av droner.
Som et resultat av dette ble temaet gjenstand for et seminar i Stortinget i september 2014 der de etiske dilemmaer ved dronebruk ble diskutert. Bergens Tidende reiste spørsmål om norsk etterretning samlet data som kunne brukes i dronekrig. E-tjenestens svar var at norske bidrag til ISAF-styrkene omfattet alle data som våre ISAF allierte etterspurte, inkludert bidrag til dronekrigførng: «Intelligence produced by Norwegian units may therefore have formed part of operations which are carried out within the framework of war law and applicable rules of engagement. Such operations may have included the use of weapons carrying drones.»
Samler data
The European Forum on Armed Drones (EFAD) er en NGO som samler data om ulike lands deltagelse i dronenkrigføring. Under avsnittet om Norge på deres hjemmeside, står det følgende:
«Norwegian companies are heavily involved in the armed drone industry. Examples of these include Chemring Nobel, which provides explosives for drones and exports fuel for the Hellfire-missile, Kongsberg Defence Systems, which delivers software for NATO’s Global Hawk drones, and Kongsberg’ subsidiary, Svalsat, which supplies a satellite ground station that helps the US operate drones in Afghanistan and Iraq. Other Norwegian companies are involved in the development and production of components and munitions for drones, a surveillance drone for export, and software which can be used in the communication between drone operators and the missiles they launch».
Drapet på Soleimani
Ett eksempel på kontroversiell bruk av droner var drapet på den iranske generalen Qasem Soleimani, som ledet Quds-styrken i den iranske Revolusjonsgarden. Han ble drept i et droneangrep i begynnelsen av januar 2020 ved den internasjonale flyplassen i Iraks hovedstad Bagdad.
Norske soldater som assisterer den irakiske regjeringen i krigen mot IS befant seg nær ved på en base og kunne potensielt blitt involvert i aksjonen. Den norske utenriksministeren ville ikke ta avstand fra den utenomrettslige henrettelsen Geir Ulfstein skriver:
«Det amerikanske angrepet krenket både irakisk og iransk suverenitet. USA har selv i sin melding til FN av 8. januar i år begrunnet sitt angrep med retten til selvforsvar. De viser til flere Iran-støttede angrep de siste månedene, alt fra trusler mot skipsfarten i Hormuzstredet til angrep på Saudi-Arabia. I tillegg nevner de angrep mot baser i Irak med amerikanske soldater og mot den amerikanske ambassaden i Bagdad. Men det står ikke noe om at det pågikk et angrep – eventuelt et umiddelbart forestående angrep – mot USA, noe som er et krav for å bruke retten til selvforsvar. USA sier også at de ville avskrekke Iran fra videre angrep. Denne begrunnelsen holder heller ikke folkerettslig. Selvforsvar skal verge mot aktuelle angrep, ikke mot eventuelle framtidige angrep.»
Angrepet på Soleimani førte utvilsomt til økt spenning i Persiabukta. Norge ble bedt om å sende krigsskip til Hormuzstredet.
Angrepet på Soleimani førte utvilsomt til økt spenning i Persiabukta. Norge ble bedt om å sende krigsskip til Hormuzstredet. Norge svarte lenge ikke på denne henvendelsen, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen kunngjorde ifølge NTB at regjeringen vurderer om Norge skal delta med én fregatt til en flåtegruppe som ledes av USA.
Fartøyene skal gjennomføre treningsoperasjoner som en del av øvelsen Cooperative Deployment. Forsvarsministeren sier at hensikten med øvelsene er at den amerikanske marinen skal bli bedre på å utføre operasjoner med sine allierte, og at hovedaktiviteten vil legges til Atlanterhavet og Middelhavet, men også bidra i andre havområder. Bakke-Jensen bekrefter samtidig at det kan bli aktuelt med operasjoner i andre havområder.
Sees dette i lys av den tidligere beslutningen om å etablere base i Jordan framstår dette som nok et trekk for å knytte det norske militære til USAs globale strategi. Det er ikke tvil om at det skipet som her stilles til disposisjon trengs i et stadig mer svekket forsvar av norskekysten.
Maktkamp i verdenssamfunnet
Alle stormaktenes virksomhet på og rundt Svalbard må også sees på som en del av maktkampen om verdensrommet. Ronald Reagans stjernekrigsprogram er hentet opp av skuffen og president Trump under sin presidenttid hadde som ambisjon å kontrollere verdensrommet militært. Han etablerte i 2020 et eget departement for rommakt.
Historikeren og den sikkerhetspolitiske eksperten Rolf Tamnes beskriver den historiske utviklingen av USAs politikk for nordområdene i boken The United States and the Cold war. Boken er skrevet i 1991 og han drøfter ulike valg i norsk sikkerhetspolitikk, inkludert en mer europeisk tilknytning for Norge.
Han spår imidlertid at de tette båndene til USA vil fortsette og skriver at selv med et svekket Nato vil Norge den siste til å «forlate det synkende skipet». Han forutsier også helt korrekt at Svalbard vil forbli et viktig konflikttema mellom stormaktene.
Tamnes skulle få rett når vi i Svalbradtraktatens jubileums år 2020 så at Norge støtter opp om en stadig mer offensiv marinestrategi i nordområde. Han kunne ikke forutse av Svalbard skulle få en større betydning som brikke rivaliseringen mellom Russlands og USAs rivalisering i verdensrommet. Under Trumps siste år som president ble himmellegemet over Svalbard viktigere enn «det kalde vannet».
I mai 2020 lanserte president Trump sin nye «US Space Force» og proklamerte USA som den ledende atommakten i verdensrommet.
Det vakte bekymring hos mange sikkerhetspolitiske miljøet hva en mer aggressiv militarisering av rommet ville bety.
I rekrutteringsvideoen for å ansette nytt personell ble det skapt konnotasjoner til Star Wars og andre fiksjonsfilmer med satelitter og romvåpen som ingrendienser. USA gjenopptok med dette en linje som ble lagt delvis død etter Sovjetunionens sammenbrudd. Nå er Kina den mest sannsynlige hovedmotstander. Og det kan ikke herske tvil om at denne rivalseringen vil sette Svalbard og radaranleggene der i sentrum for rivalisering der kamp om signaler fra verdensrommet vil bli et stadig viktigere våpen.
Og hva kommer Kinas mottrekk til å bli?.
Dette blir diskutert i den nye doktrinen som ble lansert av Trump 9. desember 2020, rett før han motvillig måtte forberede seg på å forlate Det hvite hus. Her sies det rett ut at kommersielle aktører som Svalsat vil spille en sentral rolle i den nye rompolitikken: Her heter det at kapasiteten til romstrategien skal styrkes ved å « purchasing scientific or operational data from commercial satellite operators in support of Government missions, leveraging satellite servicing or on-orbit manufacturing, and public-private partnerships in support of Government missions, leveraging satellite servicing or on-orbit manufacturing, and public-private partnerships».
På spørsmål fra meg om NKOM har mottatt henvendelser som kan knyttet til denne nye politikken er svaret «nei», men da jeg stilte oppfølgingsspørsmål med henvisning til sitatet over fikk jeg følgende svar:
«Data fra satellitter kan ha mange formål og bruksområder. Sivile jordobservasjonsbilder og værdata kan ha interesse også i et militært marked. Dette er diskutert under begrepet ‘dual use’ i regjeringens forarbeid til forskriften».
Press fra USA
Det ventes økt press fra USA for å trekke Norge tettere inn i dette programmet. Og ikke bare på Svalbard. Andøy kommune er i en meget vanskelig situasjon på grunn av beslutningen om å flytte flybasen for overvåkningsfly (Orion og Poseidon) til Evenes, uten at det er gitt noen saklige militærstrategiske argumenter for det. Det ser nå ut til at Pentagon og Nato gjerne vil bruke basen. Det er tatt til ordet for at Andøya Space Center (ASC), tidligere Oksebåsen rakettskytefelt på nordvestsiden av Andøya, som ble etablert av Forsvarets Forskningsinstitutt i 1961, skal spille en rolle i USAs romstrategi. ASC er eid av Nærings- og fiskeridepartementet og Kongsberggruppen (Kongsberg Defence og Aerospace).
Det at Andøya knyttes til USAs globale nettverk for å bygge opp under USAs atomstrategi er nok et eksempel på økt spenning i nordområdene.
Det at Andøya knyttes til USAs globale nettverk for å bygge opp under USAs atomstrategi er nok et eksempel på økt spenning i nordområdene. Svalsat har utvilsomt potensiale til å være en del av dette nettverket. Hvilke hemmelige planer som eksister for dette i en tenkt krig kan vi bare spekulere i. Samtidig presser USA på norske lokalmyndigheter i Tromsø om å få tilgang til kommunal havn for sine atomubåter. Nok et brudd på Bratteli-doktrinen om avspenning i nord.
Vi vet at bare en ubåt i Ohio-klassen som ventes å besøke Tromsø normalt har 160 atomstridshoder om bord. Lokalpolitikerne stritter imot, mens forsvarsminister Bakke-Jensen minner om vår forpliktelser og mener Tromsø-politikerne ikke kan si nei.
Avskrekking
Samtidig insisterer Bakke-Jensen i flere avisinnlegg høsten 2020 at hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk med «avskrekking og beroligelse» ligger fast. I Klassekampen skriver han også: Norges mål er lavspenning i nord, og vi er opptatt av dialog med Russland og gjensidig åpenhet om militær aktivitet i nord for å unngå misforståelser og uintendert eskalering».
Tror Bakke-Jensen på sine retoriske besvergelser?
Den russiske ambassadøren er i alle fall helt uenig i beskrivelsen av den russisk-norske forholdet og svarte Bakke-Jensen på Facebook: «Dessverre er virkeligheten slik at etter Norges initiativ har det militære samspillet blitt lagt på is. Den systematiske dialogen på politisk nivå mellom landene våre og forbindelser mellom spesialtjenester er redusert til minimum. Alle initiativer fra Russland for å gjenopprette samarbeid ble avvist av den norske regjeringen, skriver ambassaden i sin melding».
Er Svalbradtraktaten relevant?
At Svalbard med hjelp av elektroniske signaler i tiltakende grad trekkes inn i Norges nye geopolitiske rolle, er en form for militarisering er en politisk realitet som bryter med etterkrigstidens prinsipp om beroligelse og avskrekking i forhold til vår mektige nabo i øst. At vi har en forsvarsminister som insisterer å at det ikke har vært endring i norsksikkerhetspolitikk og at «styringspartiene» Høyre og Arbeiderpartiet har en samstemt forståelse av at alt er som før, endrer ikke det faktum.
Jeg rettet en henvendelse til sysselmann Kjersti Askholt om Svalsats salg av tjenester kan brukes til militære formål, og derfor kan skape problemer for Svalbardtraktatens forbud mot militær virksomhet. Hun henviste meg til Utenriksdepartementet. Jeg har derfor rettet to spørsmål til UD:
Har UD behandlet saker om Svalsats salg av tjenester til aktører som kan bruke data til militære formål slik Bård Wormdal beskriver det i boken Satellittkrigen?
Her er svaret: «Virksomheten på SvalSat er regulert gjennom forskrift fra 2017 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard. Det er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM) som behandler KSATs søknader om tillatelser knyttet til deres tjenester på SvalSat. NKOM fører også tilsyn med at virksomheten er i tråd med gjeldende regelverk. Jordstasjonforskriften er utformet med hensyn til Norges internasjonale forpliktelser».
Ser UD behov for å revidere artikkel 9 i Svalbardtraktaten slik at den er mer tilpasset dagens militære teknologi?
Her er svaret: «Svalbardtraktaten av 1920 er en internasjonal avtale, og Norge kan ikke ensidig revidere den. Traktaten har ingen bestemmelser om revisjon eller reforhandling. Det innebærer at alle traktatens parter må bli enige dersom avtalen skal reforhandles. Norge ser ingen grunn til å foreslå en reforhandling.
Forøvrig viser UD ti sitt svar til behandling av artikkel 9 i Stortingsmelding Svalbardmeldingen 32 (2015-2016). Jeg har gått gjennom det som står der blant annet: «Den (forbudet forf. anm.) retter seg kun mot krigshandlinger eller aktivitet som har krigsformål og anlegg av flåtebaser eller infrastruktur som kan klassifiseres som befestninger. Forsvarstiltak og andre defensive militære tiltak er tillatt.»
For mitt formål er det verdt å merke seg at denne meldingen ikke omtaler jordstasjonene og deres potensielle militære betydning og «dual use». Også dette inngår etter mitt syn i mønsteret med «taushetens retorikk».
Traktaten er foreldet
Historikeren og den sikkerhetspolitiske eksperten Rolf Tamnes beskriver den historiske utviklingen av USAs politikk for nordområdene i boken The United States and the Cold war. Boken er skrevet i 1991 og han drøfter ulike valg i norsk sikkerhetspolitikk, inkludert en mer europeisk tilknytning for Norge. Han spår imidlertid at de tette båndene til USA vil fortsette og skriver at selv med et svekket Nato vil Norge den siste til å «forlate det synkende skipet». Han forutsier også helt korrekt at Svalbard vil forbli et viktig konflikttema mellom stormaktene.
Norge har i tiltagende grad styrket de bilaterale båndene til USA og gjennom øvelser og bilateral forståelse bundet seg tettere til USAs atomstrategi med aksept for besøk av strategiske ubåter i norske havner som etter all sannsynlighet bærer atomvåpen. I praksis bygger «dual use» av Svalsat opp under en kommersiell virksomhet som knytter an til amerikanske strategiske interesser, inkludert dronekrigføring.
Militærbaser er forbudt ifølge traktaten, men den militære radaraktiviteten over Svalbard er langt mer strategisk viktig for NATO og USA enn hvilken som helst base.
Våpenkappløpet i rom og radarkommunikasjon av militær betydning kunne ikke forutsees av partene i Svalbardtraktaten for 100 år siden.
Svalbardtraktaten er foreldet. Skal dens intensjoner om forbud mot militær aktivitet gjelde må teksten endres. Militærbaser er forbudt ifølge traktaten, men den militære radaraktiviteten over Svalbard er langt mer strategisk viktig for Nato og USA enn hvilken som helst base. Dette trenger vi en åpen samtale om.
Dette trenger også Svalbards befolkning å snakke om. Jeg frykter at det fortsatt er strategisk taushet som vil gjelde.
