Kronikk

Den geopolitiske rivaliseringen i Arktis har skutt fart de siste årene, skriver Rune Ottosen. Dette bildet er fra Recherchfjorden på Svalbard
Den geopolitiske rivaliseringen i Arktis har skutt fart de siste årene, skriver Rune Ottosen. Dette bildet er fra Recherchfjorden på Svalbard

Svalbard under press: – Det det geopolitiske maktspillet

Konflikten om retten til utvinning av olje og gass på kontinentalsokkelen er et uløst problem, skriver Rune Ottosen.

Publisert Sist oppdatert

Den geopolitiske rivaliseringen i Arktis har skutt fart de siste årene. Bak den sikkerhetspolitiske retorikken skjuler det seg alltid en kamp om ressurser. I denne sammenheng snakker vi om fiskeressurser, turisme og olje på Svalbard.

Her er det Norge mot røkla.

Svalbard og stormaktene

  • Rune Ottosen hadde høsten 2020 forfatterstipend fra Artica Svalbard for å skrive et essay om hvordan det påvirker befolkningen på Svalbard å leve i et økt spenningsforhold mellom Nato, Russland og Kina, i Arktis.
  • I en artikkelserie i Forsvarets forum skriver han om hvordan Svalbardstraktatens bestemmelse om forbud mot militær aktivitet blir utfordret som følge av ny teknologi og økt interesse fra stormaktene.

Alle stormaktene inkludert EU vil ha tilgang til ressurser, være seg fisk eller olje, som Norge vil ha eksklusivt innenfor sonen som ingen andre enn Norge anerkjenner; kanskje aller best symbolisert ved striden mellom EU og Norge om krabbefiske.

Norsk Høyesterett slo i 2019 fast at Norge har full rett til å nekte EU tilgang til snøkrabbe innenfor den selverklærte norske vernesonen. EU mener at Norge bryter Svalbardtraktaten fordi Norge forskjellsbehandler norske og utenlandske fartøyer. Konflikten mellom EU og Norge om forvaltning av fiskeriressursene rundt Svalbard tok en dramatisk vending i februar 2021 da EU etter Storbritannias «Brexit» ensidig fastsatte en egen torskekvote utenfor Svalbard da den eksisterende fiskerieavtale mellom Norge og EU ikke lenger gjelder etter Storbritannias utmeldelse. Inntil det foreligger en ny avtale hevder den norske fiskeriministeren at det er Norges rett til å fastsette kvoter og får ifølge VG medhold fra professor Geir Ulfstein.

Potensiell konflikt

Det latviske rederiet SIA North Star har tatt saken videre fra tap i norsk Høyesterett til en voldgiftssak i den offisielle databasen til ICSID, som er en internasjonal voldgiftsinstitusjon tilknyttet Verdensbanken. Saken har potensial til å havne i den internasjonale straffedomstolen i Haag. Bak stridighetene om fiske, fiskeoppsyn, oljeleting og annen økonomisk virksomhet truer annet potensielt konfliktstoff der de rettslige spørsmålene er enda mer komplisert. Svalbardtraktatens bestemmelser i artikkel ni om forbud mot å bruke Svalbard i «krigsøyemed» gir Norge et særskilt ansvar for å passe på at bestemmelsen blir overholdt og vis tilbakeholdenhet. Den offisielle norsk tolkningen er at bestemmelsen ikke er absolutt slik det defineres i stortingsmelding 32.

Det store spørsmålet er så hva det ligger i begrepet «forsvarstiltak og defensive tiltak»

Her heter det: Forsvarstiltak og andre defensive militære tiltak er tillatt. Svalbard omfattes av Atlanterhavspaktens bestemmelser, herunder artikkel 5 om kollektivt forsvar. Norge kan både individuelt og kollektivt iverksette forsvarstiltak i krig eller «hvis krig truer».

Det store spørsmålet er så hva det ligger i begrepet «forsvarstiltak og defensive tiltak». Og når truer egentlig krig? Når Norge knytter seg stadig tettere på USAs militære globale strategi med et retorisk univers som konsekvent framstiller verdens største militær maskin USA, med 40 prosent av verdens militærutgifter fordelt på 800 baser over hele verden som defensiv.

En «humanitær» begrunnelse

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Den mest brutale angrepskrig som den vi så i Irak i 2003 har en «humanitær» og defensiv begrunnelse. Hvis vi derimot ser på de omstendighetene Svalbardtraktatene ble til under, som et tillitsskapende tiltak i kjølvannet av første verdenskrig, er det ikke tvil om at Norge påtok seg et ansvar som en global fredsfaktor gjennom suverenitet over dette strategiske område. Dagens tolkning av traktaten må tilpasses nåtidens militærteknologi og geopolitiske realitet.

Kinas rolle

Kinas interesse for nordområdene har økt siden 2001 da landet ble med i WTO og fikk tilgang til verdensmarkedet. I en tale i Hobart på Tasmania i 2014 uttalte den kinesiske parti- og statslederen Xi Jinping at Kina snart ville være «en polar stormakt». Uttrykket «En arktisk Silkevei» blir ofte brukt som en betegnelse på Nordøstpassasjen. Kinas økende engasjement i de polare områdene er en del av en strategi for å bli en maritim stormakt, og representerer en ny måte å betrakte verden på fra Kinas side. Kina etablerte en ny militær strategi i 2015 som bl.a innebærer at Arktis og verdensrommet fått en mer sentral plass i Kinas globale strategi.

Sikkerhetspolitiske eksperter er enige om at dersom kinesiske ubåter med atomvåpen kan komme seg ubemerket til polare nordområdene vil det være en «game changer» med muligheten til å nå mål i Europa og USA. I tillegg har kineserne ambisjoner om tilgang til minerale ressurser, fiske og turisme i områdene rundt Svalbard.

Likeverdig rett

Kina har brukt retten til likeverdig rett til forskning for å posisjonere seg på Svalbard. Norge hjalp Kina til en plass i Arktisk Råd i 2013 som et virkemiddel til å komme ut av fryseboksen etter fredsprisutdelingen til menneskerettighetsaktivisten Liu Xiabo. Kinas forsøk på å markere revir er symbolisert ved plassering av to digre statuer fraktet helt fra Kina og plassert utenfor et hus der kinesiske forskere bor i Ny Ålesund. På samme måten som Russland i alle år har brukt gruvedrift som inngangsport til å bli betraktet som likeverdig partner på Svalbard har kineserne brukt forskningsstasjonen på Ny Ålesund for å markere revir.

Kineserne har uten hell forsøkt å kjøpe eiendommer i Longyearbyen.

Både jurister og norske byråkrater ble overrasket da kineserne i 2019 kom med en krass høringsuttalelse til Forskningsrådets melding om Ny Ålesund, der de motsatte seg en paraplybetegnelse som navn på all forskningsaktivitet. Kineserne ville beholde sitt kinesiske navn på bygningen de leier, nemlig The Chinese Arctic Yellow River Station. Kineserne har uten hell forsøkt å kjøpe eiendommer i Longyearbyen.

En av de få kineserne som bor i Longyearbyen sa i samtale med meg at det var ikke bare nordmenns overbud og blokkering av kinesernes salgsframstøt på eiendom som var problemet.

Det var også et kulturelt problem at kineserne ikke behersket kunsten å operere i et kapitalistisk boligmarked med budrunder, eiendomsmeglere etc.

Avviklingen av kulldriften på Svalbard har åpnet for tilgang til eiendommer. Da det norske selskapet Austre Advendtfjord høsten 2020 la ut sitt kullfelt ved Longyearbyen ut på salg, og norske interesser ikke viste interesse for kjøp, kom kinesere og russere på banen. Ikke fordi de primært var interessert i å utvinne kullet, men fordi det kan sike dem eiendom sentralt på Svalbard av strategisk betydning. Den aktuelle eiendommen er den tredje største på Svalbard. Bergverksordningen fra 1925 regulerer utmål og alle land som er en del av Svalbardtraktaten kan ta utmål på Svalbard.

Norske myndigheters dilemma blir om de skal komme på banen å by på tross av at videre drift av kullgruver er en tapt sak av miljøpolitiske grunner.

Havneplaner i nord

I en egen Arktisk strategi fra 2018 knytter kineserne infrastruktur og havneplaner i de isfrie nordområdene med kapasitet for handelsskip og atomubåter. Kina har vist interesse for eiendomskjøp på Island og Grønland. Enda mer utfordrende og for vårt formål det mest interessante er Kinas utvikling av en strategi for radar og satelitt-kommunikasjon i Arktis.

Det svenske forsvaret har advart mot mulige langsiktige militære konsekvenser av kinesisk bruk av data via satelittasjonen Estrange ved Kiruna for å bedre sin kommunikasjon for mulige militær aktivitet.

Denne stasjonen selger på linje med Svalsat på Svalbard, data på kommersielt grunnlag. Såkalt «dual use» (militær og sivil) og det er ofte vanskelig å skille mellom sivil og militær virksomhet sier, John Rydqvist, ved FOI Totalforsvarets forskningsinstitutt, til Sveriges radio SVT.

Det er denne gråsonen som gjør det vanskelig å få en reell diskusjon om Svalsats «dual use» som kan understøtte militær aktivitet.

Et tenkt nettverk

I en artikkel i High North News hevder Malte Humpert at Kinas forskningsstasjon på Ny Ålesund inngår i et tenkt nettverk som skal forbinde data fra Kiruna-stasjonen, via Svalbard til en planlagt stasjon på Grønland.

Ifølge FOI kan satelitt-data som Kina formidler anvendes for å observere kjernevåpen, flåtebaser og annen følsom informasjon. Kinas ambisjon om å knytte forbindelse mellom sine ubåter, som også opererer i Arktisk med sitt eget utviklede satelittsystem opprinnelige bruksområde i Asia og Stillehavet, men som gjennom sine 35 satelitter ventes å få global rekkevidde innen 2020.

...man må være naiv hvis man ikke tenker at kinesere på oppdrag i utlandet også har en lovpålagt plikt til å rapportere til sine myndigheter.

Det er ikke tvil om at det drives seriøs naturvitenskapelig forskning blant kineserne i Ny Ålesund. Men man må være naiv hvis man ikke tenker at kinesere på oppdrag i utlandet også har en lovpålagt plikt til å rapportere til sine myndigheter. Ikke fordi de ikke er seriøse forskere, men fordi de ikke har noe valg fordi de etter kinesisk lov er pålagt å dele informasjon med egne lands myndigheter.

Russlands satelitter

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland har gått fra harde konfrontasjoner til pragmatisk fredelige sameksistens i de 100 årene traktaten har eksistert. Sovjetunionen var for opptatt av å trygge 1917-revolusjonen mot vestlig intervensjon til å få innflytelse over forhandlingene om traktaten. Først i 1934 sluttet de seg til og har siden motstrebende akseptert norsk overherredømme, men har med jevne mellomrom beskyldt Norge for å bryte traktaten, senest altså i jubileumsåret. Svalbard har alltid vært et åsted for etterretningsagenter og KGB var aktivt til stede med nye utspill under den kalde krigen. KGB hadde egen base i Barentsburg på begynnelsen av 1980-tallet.

Helt siden Norge etablerte en 200 mils fiskerisone ut i Barentshavet, har russerne protestert mot håndheving.

Her kan jeg ikke gå inn alle episoder med inngrep mot russiske fiskebåter, beslagleggelse av ulovlig fangst, inntauing av båter og bøtelegging de senere år.

Hemmelig base

Det vakte internasjonal oppsikt da Jon Michelet in artikkel i Klassekampen i 1976 avdekket en hemmelig sovjetisk helikopterbase ved Kapp Her på Svalbard. To år etter kunne min gamle kullkamerat fra journalistutdanningen, Gunnar Grytås i Nordlys avdekke at russerne var i ferd med anlegge en radar samme sted.

Norske myndigheter, som sa de ikke visste om dette, krevde anlegget fjernet. Fra begynnelsen av 1980-tallet har russerne i praksis akseptert at det er norsk lovgivning som gjelder på Svalbard. Under Gorbatsjovs avspenningspolitikk og Sovjetunionens kollaps skjedde det en normalisering av forholdet mellom Russland og Norge. Da cruiseskipet Maxim Gorkij havarert i isøde med nærmere 1000 tyske passasjerer ble reddet fra isflak av KV Senja i juni 1989, ble tonen mellom Russland og Norge mildere for en lang periode.

Konflikten om retten til utvinning av olje og gass på kontinentalsokkelen er et uløst problem ikke bare i forholdet til Russland.

Konflikten om retten til utvinning av olje og gass på kontinentalsokkelen er et uløst problem ikke bare i forholdet til Russland. Ingen andre av signaturstatene, heller ikke vår nærmeste allierte USA eller EU har akseptert det. Men ingen har hittil satt det på spissen og gått til åpen konfrontasjon med Norge. Men det finnes også en historie her om avspenning og planer for konstruktivt samarbeide mellom Russland og Norge.

I 2010 etter 40 år med tautrekking klarte de to landene bli enige om samarbeid og delelinjeavgrensning i Barentshavet. Dermed var alle utestående maritime grensespørsmål mellom Norge og Russland avklart. Det finnes altså en tradisjon for kompromisskultur i det bilaterale samarbeidet.

Strenge begrensninger

Selv om Nato-medlemskapet i 1949 provoserte Sovjetunionen og norsk innlemmelse i Natos kommandostruktur i 1951, fryktet russerne også at Svalbard ville bli en del Natos ansvars- og operasjonsområde. Det norske svaret var å pålegge seg selv enda strengere begrensninger enn opprinnelig nedtegnet i traktaten.

Opptakten var dermed dannet til det som skulle bli russernes bidrag til kampen om satelitt-hegemoni på Svalbard. Nettstedet Barents Observer meldte i 2011 at Sysselmannen krevde bygging av et radaranlegg i Barentsburg stanset. Russerne hevdet at dette ikke var et militært anlegg, men ledd i legitim forskningsaktivitet i regi av Russian State Arctic and Antartic Research Institute (AANII), til forveksling like de norske argumentene om Svalsats klare sivil status. Forskning som begrunnelse igjen altså.

Powered by Labrador CMS