Kronikk
Svalbard under press: CIAs forhistorie på Svalbard
Mye av historien på Svalbard kunne vært tatt ut fra en James Bond-film, skriver Rune Ottosen.
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Geir Arne Johansens bok «CIA i Norge» kaster nytt lys over hvordan CIAs hemmelige virksomhet på og rundt Svalbard på flere områder utfordret Svalbard-traktaten. Mye av det som beskrives kunne vært tatt ut av en James Bond-film. Det er oppsiktsvekkende at ikke denne dokumentasjonen vakte større oppmerksomhet da boken kom ut i 2016. CIA fikk bruke viktige organisasjoner som Norsk idrettsforbund og Det Norske Redingsselskap som brohoder for etterretningsoppdrag mot Sovjetunionen. Spesielt bruk av ombygde redningsskøyter som lyttestasjoner og offensive operasjoner (inkludert på Svalbard) var omfattende, heter det i boka til Johansen.
Hvem kunne ane at Skomvær II som ble landskjent gjennom Erik Byes Tv-programmer var utstyrt med den mest avanserte antenne i samtiden for etterretningsoppdrag.
En av de spektakulære manøvrene var å utstyre et fly med Widerøe-logo som spionfly.
Noen visste
Det kan stilles spørsmål ved hvor den politiske kontrollen i det norsk-amerikanske etterretnings-samarbeide var. Det fantes åpenbart klarsignal fra noen betrodde rundt regjeringsapparatet som visste, men alt tyder på de fleste norske politikere ikke var informert, skriver forfatter og journalist Bård Wormdal i boka «Spionbasen».
Under den kalde krigen var det amerikanerne som satte dagsorden. Mye ressurser ble brukt på å etablere stay-behind grupper som ved hjelp av hemmelige våpenlagre og egne nettverk skulle operere som motstandsgrupper bak fiende linjer. Av Frode Fanebusts bok, Kald krig hemmelig hær går det fram at regjeringen på 1950-tallet tilbød nordmenn til disposisjon for hemmelige tjenester i framskutte posisjoner med liten relevans for norsk forsvar. USA krevde pay back for sikkerhetsgarantien om å komme Norge til unnsetning ved et mulig russisk angrep). Med Bård Wormdal som kilde viser Fanebust til en protokoll fra regjeringens sikkerhetsutvalg fra 1958 som dokumenterte at man ga etter for USAs press.
De skulle få sine framskutte posisjoner i Nord-Norge – og på Svalbard. Amerikanerne tok regningen og sikret opplæring av norsk personell som betjente stasjonene som sikret USA støttepunkter for offensive framstøt mot Russland.
De opererte med egne kontaktpersoner blant andre, Hans Otto Meyer, som ble avslørt med et stort våpenlager i sitt hjem av norske journalister i 1978.
Fraktet personell
Stay behind-systemet etablert hemmelige forsyninger og fraktet personell og utstyr i britisk ubåt som ble landsatt på Svalbard. Operasjonen var godkjent av forsvarsminister Jens Christian Hauge. Hadde depotet på Svalbard blitt kjent, ville Hauge vært politisk død. Dette foregikk delvis bak ryggen på statsminister Einar Gerhardsen.
Per Anders Totland avdekker i sin bok Kaldfront en historie som relaterer seg til min far Kristian Ottosens motstandsgruppe Theta under den 2. verdenskrig. Theta-medlem og min fars kamerat, Bjarne Thorsen, var i England under opplæring da Theta ble sprengt av Gestapo og min far sendt til tyske konsentrasjonsleire i 1942. Thorsen tjenestegjorde i den britiske marinen og var kontaktmann til britisk etterretning for Theta i England.
Thorsen ble høyt dekorert for sin krigsinnsats og var egentlig lei det militære livet, men lot seg overtale etter to års om «sivilist» av Alf Martens Meyer til å jobbe for etterretningstjenesten. Meyer var sjef for etterretningsoperasjonen Stay behind. Per Anders Totland dokumenterer at den da 29 år gamle kapteinløytnant. Bjarne Thorsen ble plasssert i Longyearbyen som sysselmannsbetjent og hundekjører 1951-1953 med et hemmelige oppdrag.
I realiteten var han agent for norsk og amerikansk etterretning. Ett av oppdragene var å kartlegge gruvearbeiderne og deres forbindelser med kommunistsympatier og russerne.
Agenter i Longyearbyen
Kommunistene stod sterkt i Longyearbyen arbeiderforening. Tidligere forsvarsminister Jens Christian Hauge som hadde initiert stay-behind gruppene trappet opp antallet agenter i Longyearbyen i samarbeidet med sine allierte. En sentral oppgave var å finne egnete lagringsplasser for stay-behind-grupper som skulle operer bak fiendens linjer ved en eventuell ny krig. Etter å ha arbeidet to år hos sysselmannen kom Thorsen tilbake til Svalbard på nye etterretningsoppdrag i 1953-54 med kodenavnet «Efraim».
E-tjenesten hadde lenge lyttet til sovjetiske radiosendinger fra Svalbard, også russerne drev selvsagt sitt hemmelige spill.
E-tjenesten hadde lenge lyttet til sovjetiske radiosendinger fra Svalbard, også russerne drev selvsagt sitt hemmelige spill.
Sammen med en telegrafist fikk Bjarne Thorsen med seg to peilesendere. Ett oppdrag var å utstyre seilskuta Godøynes med avlyttingsutstyr i oktober 1953. Før han dro på sitt oppdrag hadde Bjarne Thorsen destruert alle kjente fotografier av seg selv slik at han skulle være mest mulig anonym. Han oppnådde resultater og avdekket en hemmelig russisk sender om bord på en sovjetisk taubåt og isbryter, som også var et etterretningsfartøy.
To år senere gjennomførte Thorsen operasjon «Sunshine» som et samarbeide mellom CIA og den norske e-tjenesten. Ved hjelp av Godøynes skulle det sovjetiske skipet avlyttes i Barentshavet og på Svalbard. Et sentralt tilleggsoppdrag i 1956 var å lokaliser et egnet sted for å anlegge en amerikansk flystripe til bruk for amerikanske bombefly.
I en krisesituasjon skulle amerikanske fly med atombomber ta av fra sine gjemmesteder på Svalbard.
De rapporterte at Kavdekuken på Ny Ålesund var et egnet sted. Her drev Geofysisk institutt i Tromsø en observasjonsstasjon. Geir Jan Johansen skriver i sin rapport til stiftelsen SKUP dit boken hans ble nominert at samtaler med en tidligere CIA agent Jim Burns avdekket at «USA ønsket å legge til rette for flyplasser på Svalbard og Bjørnøya. I en krisesituasjon skulle amerikanske fly med atombomber ta av fra sine gjemmesteder på Svalbard.
Kart og foto
Det ble gjort oppmålinger, tatt prøver av grunnen, og laget detaljerte planer for en stor rullebane på Kvadehuken og flere mindre på Svalbard og Bjørnøya». Videre kunne hans kilde avdekke et hemmelig samarbeide mellom Norsk Polainstitutt og CIA:» «Godøynes» var formelt utleid til Polarinstiuttet. «Forskningstoktet» ble også omtalt i avisen Nordlys. I forbindelse med at Burns skulle skrive rapport etter studiene kunne han bestille foto og kart fra Polarinstituttet. Norsk Polarinstitutt har benektet samarbeid med CIA», heter det i en metoderapporten til SKUP-prisen.
Formelt skulle dette fremmes som et forslag om norsk sivil flyplass. Operasjonen var neppe godkjent av Sysselmannen, UD eller FD. Planen fikk støtte fra utenriksminister Halvard Lange, men ble skrinlagt i 1959 da UD trodde det kunne skade forholdet til Sovjetunionen.
