Dødelig skjønnhet

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Soldatnytt utgave 10, 2013.
Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.

Dette er luke 12. Les flere luker lengre ned i artikkelen.

***

Tindeveileder Jostein Aasen kikker ned i et sirkelformet smeltehull i isbreen. Rundt står fire redningsmenn fra 330 skvadronen i signalfargede jakker. Han plukker opp en isklump og hiver den ned i hullet som akkurat er stort nok til å sluke et menneske. Isklumpen forsvinner ned i mørket. Flere sekunder senere kommer et svakt ekko fra dypet.

– Faller en person ned her, så er det vanskelig å hente ham opp igjen. Hullet blir smalere slik at man kiler seg fast. Blir man liggende lenge nok, så vil kroppsvarmen smelte isen rundt. Etter noen timer fryser man fast til breen. Det har vært tilfeller hvor vi har brukt frostvæske og motorsag for å få personer løs, sier Aasen.

Den erfarne tindeveilederen er instruktør for 13 redningsmenn som er på breredningskurs i Jostedalen. Den siste uka har de lært å bevege seg trygt blant sprekker og smeltehull i isen. Disse oppstår når vann blir liggende på overflat en og sakte graver seg flere titalls meter nedover islagene.

– Det er egentlig sjelden med redningsoppdrag på bre. Men når det først skjer, så innebærer det ofte fall med store skader på pasienten. Redningsteknikkene på isbre er ofte de samme som benyttes under andre forhold, sier kaptein Lasse Coucheron fra 330-skvadronen.

Han er senior redningsmann og en av de mest erfarne på kurset. Det skrangler når han beveger seg over isen. Fra klatreselen henger isskruer og karabinkroker. På beina sitter stegjernene og i hånden en isøks som brukes når han går sikksakk mellom taggete spir og store svarte revner i snøen.

Farefullt oppdrag

Den avsluttende øvelsen handler om å redde skadde personer ut av bresprekker. En av kursdeltagerne er Lars Markengbakken som firer seg ned og blir slukt av snøen. Kollegaene Ingve Horgen og Alexander Jullum borer isskruer og lager et intrikat taljesystem for å heise ham opp. På skuldra har de avdelingsmerket med påskriften «330-skvadronen - Vi redder liv».

– Vi har standardprosedyrer for slike oppdrag. Alt må gå automatisk. I virkelige situasjoner er det lett å bli stresset av støy fra helikopteret og stygge skader på pasienten, forteller de.

Et kvarter senere dukker Markengbakken opp over kanten og vrir isvannet ut av hanskene. Han er bosatt på Toten like ved Mjøsas bredd, men er stasjonert på Rygge hvor redningsaksjoner i Oslofjorden er en del av hverdagen.

– Jeg liker allsidigheten, og at man har en meningsfull jobb, sier han.

Med 19 års erfaring har han vært med på mange krevende oppdrag.

– Noe av det mest utfordrende er redningsoppdrag på sjøen i snøstorm og høye bølger. Det å fire seg ned på et dekk som beveger seg kraftig opp og ned, er utvilsomt farlig. Det er mye krefter i sving, og redningsmannen er det svake leddet.

En uke på intensiven

Disse kreftene fikk han oppleve på kroppen for noen år tilbake.

– Det oppstår mye statisk elektrisitet fra rotorene når vi henger i vaieren under helikopteret. Vi har en jordingskabel med et blylodd i enden under oss. Når denne treffer dekket, så ser man gjerne en gnist. Men ved et tilfelle skjedde en elektrisk utladning mellom meg og metallet i skipssiden. Det var et kraftig lysglimt, og jeg ble truffet av en enorm stikkflamme.

Resultatet ble en uke på intensiven på Hammer fest sykehus med forstyrrelser i hjerterytmen.

– Det var som å putte fingrene i stikkontakten. En viss risiko må man akseptere når man har en jobb som dette, sier Markengbakken.

– Vi har heldigvis ikke hatt alvorlige hendelser hvor redningsmenn har mistet livet eller fått varige skader. Men blåmerker er en del av hverdagen, sier Lasse Coucheron på Jostedalen hotell kvelden i forveien. Herfra er det bare en kort kjøretur gjennom vill og vakker natur opp til Nigardsbreen.

Mens kursdeltagerne slapper av etter en lang dag på breen, sirkler et Sea King, helikopter over fjellene. I skumringen søker mannskapet ombord etter to turister som har gått seg fast oppe i lia. Klapringen av rotorblader får vinduene til å riste da helikopteret kommer inn lavt og lander på et jorde utenfor. Redningsmannen kommer springende gjennom det høye gresset.

– Vi har plukket opp to tsjekkiske turister. I helga var vi to ganger inne ved for å hente folk med bruddskader fra breen. Ren rutine, forteller han før helikopteret returnerer til basen i Florø.

Vakkert, men farlig

Solen bryter gjennom skylaget idet redningsmennene starter turen ned fra breen. Foran snømassene ligger en ødemark bestående av blankskurt svaberg og pulverisert stein. Enorme krefter har formet landskapet.

– For noen år tilbake var jeg på et oppdrag hvor en brefront hadde kollapset over en gruppe turister. En person ble fanget under en isblokk på størrelse med en stasjonsvogn, forteller kaptein Torgeir Kjus.

Han er redningsmann og leder for alpin redningsgruppe i Bodø på fritiden.

– Vi skrudde isskruer i blokka for å forsøke å løfte den vekk med helikopter. Til slutt fikk vi flyttet den nok til at vi kunne frakte vekk den døde, sier han.

Nedenfor breen har smeltevannet dannet en smaragdfarget innsjø. Naturidyllen tiltrekker seg hvert år tusenvis av breturister. Men skjønnheten kan også være farlig. På vei ned passerer vi taulag med personer utstyrt med joggesko og olabukse. På avstand ser de ut som maur som kravler rundt på den enorme blågrå Nigardsbreen.

– Vi opplever at ambisjonene ofte er større enn kunnskapen. Det har vært en økning i antallet redningsoppdrag de siste årene. Vi blir nok ikke overflødige med det første, sier Kjus.