Hva har vi egentlig sjefer til, om ikke for å ta ansvar?

Det smerter meg langt inne i sjelen å se en ung offiser stå alene på tiltalebenken i Helge Ingstad-saken. Skjønt «systemsvikt» er et mer dekkende begrep en «saken» etter mitt syn.

I en rettssak er det lett å mene noe om hvem som har ansvar eller ikke ansvar, basert på dom eller ikke dom, etter tiltale.

Som leder har jeg erfart at det er mer betydningsfullt å ta ansvar enn å plassere det.

Som oberst Arne Pran som stod fram og tok ansvar etter første sekund under Vassdalulykken. Som ikke behøvde lete etter syndebukker. En leder som forstod betydningen av hvor kraftfullt, tillitsvekkende og viktig å ta ansvar var midt oppi en tragisk hendelse.

Hvor er kommandører og flaggoffiserer i Sjøforsvaret i dette perspektivet i «saken»?

Les også: Sjøforsvaret vil ha tobesetningsløsning på fregattene

Sjøforsvaret «slipper» unna

Er det begått feil? Utvilsomt. Også av vaktsjefen.

Jeg peker først og fremst på signalene det sender at ingen overordnede stepper opp og tar ansvar i organisasjonen her. Og de er ikke gode.

Hva har vi egentlig sjefer til om ikke for å ta ansvar? Et havari er ofte et resultat av en rekke sammenfallende faktorer. Ikke kun én. Sjøforsvaret «slipper» unna med en bot (foretaksstraff), mens en ung offiser for allmenheten tilsynelatende bærer ansvaret - alene.

En venn av meg uttrykte presist hva som kan bli utfordringen i kjølvannet av rettssaken:

«Jeg lurer på hvordan vi skal motivere våre unge til å ta ansvarsroller i offentlig tjeneste – være seg fregatt, fly, ambulanser, helikopter – dersom de blir sittende alene med sluttansvar, der et helt system kjennetegnes av feil og ansvarsfraskrivelser?

Hva om sykepleieren i framtida må ta personlig ansvar for pasientutfall der dette handler om systemsvikt, all den tid systemet er gjennomsyrer [sic.] av manglende politiske prioriteringer?

Jeg ville i alle fall ikke sett det ansvarlig å oppmuntre mine håpefulle til det?»

Øver for lite

Luftforsvaret har mistet mange fly opp gjennom historien. Jeg har lest mange flyhavarikommisjonsrapporter hvor «human factor» har vært viktigste årsaksforklaring. Men uten at piloten har blitt saksøkt av den grunn.

Les også:

Tragedien på Grytøya

Forlis og flyhavari er først og fremst tragiske hendelser. De må danne grunnlag for læring med formål om å unngå repriser. Akkurat det har ingenting i domstolene å gjøre. Dom og straff er så fjernt fra pedagogikk og læring det er mulig å komme, etter mitt syn.

Tenk på deg selv. Du var neppe en erfaren sjåfør når du fikk lappen på bil, eller? Mengdetrening er dokumentert viktig for å bli en god sjåfør. På generelt grunnlag vet vi at mange operative avdelinger øver for lite. Det bevilges for lite penger til det.

Den tekniske statusen på materiellet er for dårlig. Det mangler deler og vedlikehold. Vi har vel knapt én operativ fregatt til enhver tid. Øvrige ligger enten til vedlikehold eller er i treningsstatus.

Før eller senere vil det måtte få konsekvenser. Som i dette tilfellet. Havariet er på mange måter trolig kun et symptom på større og mer underliggende problemer, ikke bare i Sjøforsvaret, men i forsvarssektoren som sådan.

Les også: Fransk forsvarsattaché: – Dere kan regne med Frankrike

Hva kan lærdommen bli?

Hvem bestemmer hvor ansvaret begynner, eller slutter, i denne konteksten? Slik sett går årsakssammenhengen like godt helt til regjeringskontorene. Uten at jeg er optimistisk på at skyld tildeles eller ansvar innrømmes på den kanten.

Blir min offiserkollega dømt etter tiltale, som den eneste, gremmes jeg.

For hva kan lærdommen av det bli for en ny generasjon militære ledere? At det blir potensielt viktigere å ikke gjøre noe for å unngå å få skylden enn å forsøke å løse oppdraget etter beste evne?

Jeg har til gode å se at det har vært en vinneroppskrift for en leder som skal løse krevende oppdrag på en god måte.