Risikovillighet etter KNM «Helge Ingstad»-dommen

Etter ankesak ble vaktsjefen på fregatten KNM «Helge Ingstad» dømt også i lagmannsretten. Denne teksten tar ikke for seg verken tiltalen, skyldspørsmålet eller domsavsigelsen. Fokuset er rettet mot en debatt som har oppstått i kjølvannet av denne dommen. 

I en artikkel i NRK 29. desember 2023 argumenteres det for at tryggheten langs veier, til sjøs og i lufta er truet. 

Både Norsk Flygerforbund og Norsk Flygelederforening uttrykker en bekymring for at personell, i frykt for ulike former for straffereaksjoner, vil kvie seg for å rapportere egne feil.

 Muligheten for å lære av egne og andres feil reduseres og det blir derfor, på generelt grunnlag, hevdet at dette også kan få konsekvenser for tryggheten. 

For mange ansatte i Luftforsvaret har denne tematikken vært diskutert over tid og bekymringen kan forstås. Det kan tenkes at denne dommen kan få konsekvenser, ikke bare for tryggheten, men også for hvordan personellet velger å utføre sin tjeneste. 

I Luftforsvaret dyrker vi en læringskultur som blant annet hviler på at vi åpent og ærlig deler de feiltrinn som begås. 

Læringskulturen har vært dyrket frem over lang tid som resultat av at Luftforsvarets historie på mange måter er skrevet i blod. Læringskulturen anses som avgjørende, ikke bare for trygge operasjoner, men også hvordan man effektivt løser oppdrag. 

Spørsmålet er om dommen i Helge Ingstad-saken utgjør en trussel mot denne læringskulturen. Gjennom «brillene» til en kampflyger vil denne teksten søke å bringe større klarhet i hvorfor det ikke nødvendigvis er slik. Først kan det imidlertid være hensiktsmessig med en kort introduksjon til operasjoner med kampfly. 

Operasjoner med F-35-kampfly 

Kampfly er et politisk verktøy – et avansert verktøy som skal bidra til å løse Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig. 

Meninger

Et åpent brev etter Helge Ingstad-forliset

Det er en ekstremt kostbar våpenplattform. Våpenplattformen er en del av et større system der mange dedikerte kvinner og menn jobber hardt for at kampflysystemet F-35 skal komme seg i lufta for å løse oppdrag. Oppdragene kan variere avhengig av hvor på konfliksskalaen en befinner seg, men i ytterste konsekvens må flyene brukes i kamp. 

Operasjoner med kampfly har i sin natur en iboende risiko. Graden av risiko vil variere avhengig av oppdragets art og i hvilke omgivelser oppdraget finner sted. Kampflyoperasjoner i Norge med snøvær, vind, mørketid og glatte rullebaner er utfordrende. 

I en skarp situasjon vil en i tillegg måtte forholde seg til en trussel som har spesialisert seg på å skyte deg ned. Som kampflygere må vi være forberedt på å levere kampkraft i hele konfliktspekteret. Forberedelsene skjer gjennom trening og øving, aktiviteter som hviler på en kontinuerlig balanse mellom risiko og gevinst. 

En kampflygers krav til prestasjoner kan sammenliknes med toppidrett. Det holder ikke å delta – det handler om å vinne. Konsekvensene av middelmådighet kan i vår bransje i tillegg være direkte livsfarlig eller veldig kostbart. En kampflygers tilværelse skiller seg også markant fra toppidrettsutøverens. 

Med noen få unntak så kan en kampflyger tilbringe hele sin karriere i en treningssituasjon uten å oppleve en «konkurranse» i form av skarpe oppdrag i krig. 

Gevinsten for kampflygere lar seg derfor i mindre grad realisere, men «gevinsten» høstes i overført betydning gjennom å være forberedt for en konkurranse vi håper aldri kommer. Grunnlaget for topp-prestasjoner bygges gjennom årevis med iherdig trening og øving. Gjennom systematisk, kontrollert prøving og feiling bygger vi gradvis erfaring og hever ferdighetsnivået. 

Trening innebærer å prøve, og med å prøve følger også feiling. Mennesker feiler av og til selv om de gjør så godt de kan – dette gjelder også kampflygere. Dersom feiling uten videre straffes kan det implisitt også oppfattes som en straff for å prøve. 

Vi risikerer altså at personellet vegrer seg fra å prøve, og aktivt søker å unngå å utsette seg for risiko og krevende omgivelser. Det er vi ikke tjent med. Det er ikke derfor Norge har investert i et kampsystem som skal bidra til å trygge nasjonen. 

Vår evne til å avskrekke, for å unngå å havne i krig, hviler på at motstanderen vet at vi kan håndtere de mest ekstreme forhold. Vi må våge å nærme oss realitetene vi kan møte i strid – vi må tørre å nærme oss grensene. Med andre ord så må vi av og til trene så realistisk så mulig – ikke så trygt som mulig – noe som innebærer å akseptere risiko. For uinnvidde eksterne blikk er det kanskje ikke like åpenbart at gevinsten er verdt risikoen. 

Nyheter

Ytterligere forsinkelser i F-35-levering

Etter en hendelse eller ulykke er det er mulig å forestille seg et aktorat som stiller spørsmålet; hvordan kunne du akseptere denne risikoen som tilsynelatende har liten eller ingen gevinst? Det er her vi også finner kampflygerens dilemma i fredstid. Av frykt for konsekvenser vil det i fredstid være tryggest å la flyene stå på bakken, men da gjør vi ikke jobben vår.

Just Culture – en rettferdighetskultur med tydelige grenser

Av og til feiler vi, som oftest uten at det resulterer i skader, men noen ganger går det også galt. Med prislappen på materiellet blir derfor eventuelle skader med stor sannsynlighet gjenstand for betydelig oppmerksomhet. Som nevnt i innledningen hviler Luftforsvarets læringskultur blant annet på at vi åpent og ærlig deler de feiltrinn som begås. Denne tilnærmingen benevnes ofte som just culture – altså en rettferdighetskultur. Et gjensidig tillitsforhold mellom ledelsen og personellet er avgjørende for effektive og trygge operasjoner. 

Det legges her til grunn at personellet gjør så godt de kan, samtidig som det erkjennes at mennesker gjør feil. At disse feilene kommer opp i dagen anses som viktig i et læringsperspektiv. Personellet skal føle seg komfortabel med at en rapport om egne feilhandlinger blir behandlet rettferdig og ikke uten videre leder til represalier i form av straff eller liknende. 

Som det tydelig kommer frem i et av Luftforsvarets reglement så «skal personell som rapporterer om egne feil og feilhandlinger ikke anklages, eller straffes, med mindre en grundig undersøkelse av hendelsen har vist at den er forårsaket av en handling av ond vilje, grov uaktsomhet eller bevisst unngåelse av gjeldende regelverk eller prosedyrer». 

De som tror at just culture gir en blankofullmakt til å feile uten at det kan straffes, har misforstått. Kampflymiljøet kan fortone seg som ganske brutalt all den tid individets utilstrekkelighet er veldig synlig for omgivelsene. Alt vi gjør om bord i flymaskinen blir dokumentert på film og er gjenstand for grundig analyse. 

Som kampflygere er vi nødt til å stille høye krav til våre prestasjoner og vi er vant til at det får konsekvenser dersom kravene ikke innfris. Eksempler på dette finner vi i mildere former for opplevd straff ved at treningsturer må flys på nytt til kravene møtes. Dersom forholdet er mer alvorlig, kan ledelsen rent formelt frata individets rett til å fly for en midlertidig periode eller for alltid. 

Rettsvesenets skrivebord og kampflygerens cockpit

Statistisk sett vil ulykker ramme oss og da må vi være forberedt på å møte dette også hva angår mulige anklager og straff. Jeg har tillit til at dagens ledelse i Luftforsvaret er konsekvent, forutsigbar og transparent i sin tilnærming til just culture. 

Jeg er trygg på at denne tilnærmingen baserer seg på kunnskap om kampflyoperasjoner og hvilken risikovillighet som må til for å løse oppdragene. Jeg vet at ledelsen ikke nødvendigvis forbinder risiko med noe negativt og de forstår at grensene må oppsøkes for å bli dyktig – også under trening. Ledelsen vet at middelmådighet på mange måter kan være farlig og i verste tilfelle føre til tap av liv eller store materielle kostnader. Jeg er derfor også trygg på at terskelen for hva som skal straffes ikke settes for lavt. 

Hvordan rettsvesenet vil tilnærme seg de samme forhold fremstår for meg som mer usikkert. Det kan tenkes vi ender opp i en situasjon der avstanden mellom rettsvesenets skrivebord og kampflygerens cockpit er for stor. Det er derfor mulig å se for seg at frykten for påtale kan legge en demper på viljen til å rapportere feil. Men som kampflygere er vi for avhengige av vår læringskultur til å godta at den forvitres. 

Frykten for å ikke løse oppdragene trygt og effektivt trumfer frykten for å ende på tiltalebenken. Konsekvensene i form av tap av liv og store materielle kostnader er for alvorlige. Vi trenger vår læringskultur for å unngå at dette skjer, ikke primært for å unngå en påtale. Det er organisasjonen, avdelingene og enkeltindividenes eget ansvar å verne om denne kulturen gjennom å dyrke den. Vi bestemmer altså selv!

Det er på bakgrunn av dette jeg mener dommen mot vaktsjefen på fregatten KNM «Helge Ingstad» ikke trenger å få konsekvenser for verken effektive eller trygge kampflyoperasjoner. Men sikker er jeg ikke.