Uaktsomhet og straff

Forholdet mellom straff og læring (just culture) engasjerer. Med bakgrunn fra ulike fag- og lederstillinger ved Kripos, mange år som førstestatsadvokat og nylig også som generaladvokat, anser jeg meg meningsberettiget. Innholdet i artikkelen er uansett mine egne vurderinger og refleksjoner.

Debatten, som over tid har pågått både i Forsvarets forum og ellers, er spennende, men bør få en tydeligere innramming. Søkelyset bør settes på uaktsomme tjenestehandlinger. 

Hva bør straffens rolle være når en person med de beste intensjoner utfører et oppdrag på en måte som i vesentlig grad avviker fra det man med rimelighet kan forvente, og hvilke konsekvenser kan straff i så fall få for en ønsket læringskultur? 

Problemstillingen treffer Forsvaret, men også en lang rekke andre etater. Hendelser, ulykker eller handlinger som er begått med forsett (med vilje), eller som skyldes grove forsømmelser (møte ruset til tjeneste), holder jeg utenfor artikkelen. Det er stor enighet om at straff i slike tilfeller er på sin plass. 

Et politisk valg

La oss tenke oss et befal som under øvelse beslutter å krysse en myr, men hvor stridsvognen synker og går tapt. Eller sykepleieren som har jobbet et langt skift og som feildoserer en sprøyte, slik at pasienten får en alvorlig hodeskade. 

Eller en ansatt i en barnehage som i en stresset situasjon fester en sele i en barnevogn feil, med det resultat at et lite barn kveles og dør. Hvordan bør vi som samfunn reagere? Og hva med alle nestenulykkene, der hvor kun marginer eller tilfeldigheter skiller «ingenting» fra alvorlige personskader eller store materielle skader?

Å straffe uaktsomme handlinger er et politisk valg. Noen straffebud rammer kun forsettlige (bevisste) handlinger, andre også uaktsomme handlinger. Praksis på ulike rettsområder vil kunne variere. I veitrafikksaker har det utviklet seg en relativt streng aktsomhetsnorm. Her, som ellers, vil gjerningspersonen måtte vurderes ut fra sine personlige forutsetninger. I Forsvaret er det selvsagt forskjell på hvordan man vurderer handlingen til en rekrutt med to ukers trening og en erfaren spesialsoldat. 

I undervisningsøyemed har jeg ofte brukt en 5-trinnsskala for å illustrere kvalitet i etterforskning: 

• Nivå 1 – Overetterforskning. Det brukes relativt sett for mye ressurser, kvaliteten anses ikke som optimal

• Nivå 2 – Den gode oppdragsløsning

• Nivå 3 – Oppdraget er akseptabelt løst, men inneholder svakheter (feil, mangler)

• Nivå 4 – Klare og uakseptable avvik, men ikke grunnlag for straffansvar

• Nivå 5 – Markante (og/eller mange) avvik. Samlet sett kan det etter en konkret vurdering være grunnlag for å reagere med straff

Skalaen illustrerer at det skal ganske mye til før påtalemyndigheten innstiller på straff når tjenestepersoner utfører sine pålagte oppgaver i beste hensikt. Men det går en grense. I debatten har jeg registrert påstander om «en uheldig utvikling». At påtalemyndigheten raskere og oftere anvender straff enn tidligere i slike saker. Dette er ikke mitt inntrykk. 

Ulikheter i sanksjonsbruk

Som generaladvokat vurderte jeg i 2022-2023 strafferettslige og disiplinære overtredelser i Forsvaret. Min tilbakemelding til sjefen for Forsvarsstaben var todelt. For det første problematiserte jeg mulige konsekvenser av at antall straff- og disiplinærreaksjoner er historisk lavt. For det andre at det innad i Forsvaret fortsatt er store ulikheter i bruken av sanksjoner. Likeartede tilfeller behandles ikke likt. 

Kronikk

Risikovillighet etter KNM «Helge Ingstad»-dommen

Forsvaret må ved sine valg av reaksjoner se hen til sivilsamfunnet når konteksten for øvrig er sammenliknbar (les; jeg tenker her ikke på hendelser i krig). 

Det tar seg rett og slett dårlig ut hvis det i Forsvaret reageres med refselse for bildedeling og alvorlige vådeskudd, mens tilsvarende i politiet og sivilsamfunnet medfører fengselsstraff eller forelegg. Jeg konstaterer at Forsvaret har tatt tilbakemeldingene på alvor. 

Jeg har ikke innhentet empiri, og er åpen for motforestillinger, men kan ikke se at det er grunnlag for påstanden om et «paradigmeskifte» i påtalemyndigheten. Jeg har selv erfart hvor mye som skal til før det avsies domfellelse i saker mot helsepersonell, barnehageansatte og andre som tar vare på de svakeste i samfunnet. Terskelen for å ta ut tiltale ligger høyt. Enkelte grove avvik ender i tiltale og domfellelse, men dette er unntakene. 

Reaksjoner etter nesten-ulykker forekommer så å si aldri. Det er legitimt å mene at ingen slike saker bør straffesanksjoneres, men her står politiet og påtalemyndigheten ikke fritt. Slike endringer må i så fall skje gjennom ordinære lovprosesser. Selv mener jeg dagens praksis på en ganske god måte balanserer hensynene som ligger bak straff og læring. 

Faktabasert, ikke fryktdrevet

Så til del to i problemstillingen. Hva betyr det for læringskulturen i Forsvaret, helsevesenet eller andre offentlige etater dersom et fåtall saker resulterer i at enkeltpersoner straffes? Jeg bestrider selvsagt ikke at dette i noen grad kan virke hemmende på åpenhet om egne feil. Når det er sagt, synes jeg det er viktig at problemet fremstilles på en forholdsmessig måte. 

Debatten må være faktabasert og ikke fryktdrevet. Som det klare utgangspunkt skal en ansatt som følger spillereglene og gjør sitt beste for å løse oppdraget, ikke trenge å frykte å bli utsatt for etterforskning eller straff. Dette budskapet må kommuniseres ut i organisasjonen.

Vi har alle et felles ansvar for å løse samfunnsoppdraget vi er satt til, enten vi jobber i Forsvaret, politiet, påtalemyndigheten eller andre offentlige etater. I Norge ønsker vi oss rettferdige ledere og en læringskultur preget av tillit og åpenhet. Ryddige prosesser og rettssikkerhet skal være en selvfølge i de få tilfellene hvor straff aktualiseres. 

Jeg deltar gjerne i den videre debatten.

Meninger

Et åpent brev etter Helge Ingstad-ulykken