Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Kan virkelig ikke Nato – og dermed Norge – gjøre noe om så galt skulle skje at Trump blir valgt til en ny periode? Nei, mener tidligere forsvarssjef og forsker, general Sverre Diesen i sin kronikk på Forsvarets forum.
Norges alternativ, et europeisk forsvar under EUs ledelse er ikke realistisk fordi EU ikke ennå har planer for det, er hans tilsynelatende nøkterne analyse.
Jo, det er alltid alternativer til en politikk uten utsikter. Til Diesens heller fatalistiske analyse kommer her en alternativ problembeskrivelse, og et forslag til en mer farbar vei videre enn stø kurs.
Vi har ennå håp, men trenger en plan B
Vi krysser alle fingrene for at Diesens håp om at Trump vil åpne amerikanernes øyne går i oppfyllelse. Foreløpig har heldigvis Harris og Walz en svak ledelse, to stødige og fornuftige presidentemner som ville gjøre det mulig for Nato, EU og Norge å fortsette som nå.
Men vi trenger en plan B, om Trump og hans mektige og vel forberedte støttespillere kommer til makten. Da kan de sette i verk sine planer om å demontere både den amerikanske staten, rettstaten og Nato.
Med Trump er det slutt på Nato som en norsk og europeisk sikkerhetsgaranti. Det er den eneste realistiske vurdering. Vi kan ikke basere vår sikkerhet på en ønsketenkning om at USAs forsvar kan skjerme seg mot den høyreekstreme revolusjon som Trump og hans støttespillere har forberedt.
De vil ta all makt og planlegger å bruke den. I deres heller mørke politiske univers er det samråd med Putins regime i Russland, ikke med EUs og Norges demokratisk valgte representanter, som blir USAs sikkerhetspolitikk i Europa.
Høyreekstreme og snevre næringsinteresser
Vi må også se i øynene at selv om amerikanske velgere skulle sende fornuftige mennesker til Det hvite hus, vil de høyreekstreme få betydelig innflytelse i Kongressen og mange delstater. Derfor vil interne rivaliseringer kunne avgjøre USAs utenrikspolitikk, ikke hensynet til andre land.
Nylig koplet sterke krefter i Kongressen USAs militære støtte til Ukraina, og til og med til Israel, sammen med grensekontroll mot Mexico, for så å stemme imot et fornuftig kompromissforslag fordi deres overordnede mål var å svekke sine politiske motstandere hjemme.
Også snevre næringsinteresser kan bruke sin støtte til enkelte politikere som brekkstang overfor Det hvite hus for å påvirke USAs sikkerhetspolitikk overfor Europa, bak Bidens sterke press på Tyskland for å kutte all russisk gassimport nærmest over natten sto ikke bare en handlekraftig utenrikspolitisk kursendring. Fra sin forgjenger Trump arvet Biden presset fra den amerikanske skifergassindustrien.
Som pressmiddel blokkerte Senator Cruz fra Texas Senatets godkjennelse av den nyvalgte president Bidens utnevnelser. Putin hadde endelig sørget for at de med egne forretningsinteresser i USAs skifergassindustri kunne hente store fortjenester på det kjøpekraftige europeiske marked.
Europa og Norge trenger EU som pilar i Nato
Når Diesen avviser EU som realistisk alternativ til Nato fordi nødvendige forberedelser mangler, gjør han den vanlige analytiske feilslutning i norsk Europadebatt, nemlig å legge til grunn for en analyse EUs nåværende institusjoner, prioriteringer og politikk. Det er ikke realistisk.
De sterkeste drivkreftene i EUs utvikling er derimot kriser som EU-landene innser de bare kan møte i fellesskap. Det mener den tyske historikeren Andreas Wirsching. EUs utvikling viser at mellom kriser utvikler samarbeidet seg med små skritt av gangen gjennom kompromisser om uferdige politiske løsninger.
I felles håndtering av kriser og i det pragmatiske samarbeidet imellom krisene, utvikler EU-landene gradvis mer felles vurderinger, mener Wirsching, og dermed et sterkere politisk fellesskap, som ikke alltid er synlig når motsetningene spiller seg ut offentlig.
Derfor blir en drastisk endring i USA, som en seier for Trump og hans høyreekstreme fører til, en akutt krise i Europas sikkerhet. Også denne krisen kommer EU-landene til å søke sammen for å finne løsninger på.
Det sannsynlige første skritt vi kan se for oss, er at EU blir en handlekraftig sikkerhetspolitisk koordinator som utvikler seg til en selvstendig europeisk pilar i Nato, jevnbyrdig med USA. Dette er realistisk med Europas folketall, BNP og teknologisk-industrielle nivå.
Slik kan Europa – og Norge – blokkere press fra ekstreme regimer i Moskva og i verste fall Washington. Som akuttiltak vil et sikkerhetspolitisk EU-samarbeid finne fram til troverdige europeiske sikkerhetsstrategier. For EU blir militær styrke og beslutsomhet, og politisk dialog om felles sikkerhet med Russland – og kanskje USA - ikke alternative politiske veivalg, men komplementære strategier.
For de nordiske land blir en selvstendig europeisk pilar i Nato særlig viktig for å unngå at de nye omfattende baseavtalene med USA kunne misbrukes i strid med våre sikkerhetsinteresser og vår utenrikspolitikk.
Norge bør, men må ikke bli EU-medlem
For å trygge Norges sikkerhet under nye maktforhold må vi bygge bærekraftige allianser med nærstående land. Derfor er det utvilsomt en fordel for Norge å bli medlem av EU, og dermed bli med i den felles krisehåndtering, for å ta vare på våre interesser. Bare som EU-medlem kan vi bygge vår makt i de skiftende uformelle allianser som former EUs interne kompromisser.
Norsk EU-medlemskap er imidlertid neppe realistisk uten drastiske endringer i norsk folkemening. Uansett vil et norsk EU-medlemskap ta tid å få på plass, og duger dermed ikke i en akutt krise.
Det er imidlertid helt utenkelig at EU vil stenge Norge ute fra sin felles sikkerhetspolitikk. Det er særlig to grunner til det. EU er helt avhengig av norsk gass, og dermed av Norge. Dessuten vil ikke EU-land, og særlig ikke våre nordiske naboland Finland og Sverige, ha sin nordflanke, Norge, som en åpen bakdør for dem som truer europeisk sikkerhet. Derfor blir vi med i EUs sikkerhetspolitikk også om vi ikke er medlemmer.
Blokkere offensive opsjoner
EUs sikkerhetspolitikk vil ikke forberede Europa på krig, men overbevise Russland og andre mulige fiender om at de ikke kan vinne fram med krig, som de derfor lar være å prøve. Kort sagt avskrekking, en psykologisk virkning som blokkerer fienders offensive opsjoner.
Det var nettopp en slik avskrekking som sviktet da Putin angrep Ukraina. Det var neppe tilfeldig at Putins krig fulgte så kort tid etter at USA og deres allierte, som Norge, brått trakk seg ut av Afghanistan under kaotiske forhold.
Det forsterket Putins inntrykk av sviktende vestlig beslutsomhet, et inntrykk som nok begynte å danne seg da Bidens forgjenger Trump gav etter for Erdogans press og overlot til sin skjebne våre kurdiske forbundsfeller i kampen mot IS sitt «kalifat».
Putin oppdaget straks at han hadde feilvurdert vestlig besluttsomhet, men satser nå sannsynligvis på at en seier for Trump vil endre maktforholdene i hans favør.
Russisk «seier» i Ukraina ville bli Russlands politiske nederlag.
Men Putins problem forblir at en russisk militær «seier» i Ukraina vil sette han og Russland i en umulig situasjon. Han ville undergrave Russlands åpenbare interesser i et samarbeid med Europa. Et samarbeid med Europa gjør han umulig.
Putins vei fra talen i Den tyske forbundsdagen om samarbeid i felles interesse til tiggerferd til Nord-Korea viser hans og Russlands tragiske vei til politisk nederlag. Dette politiske nederlaget er det i Europas interesse å hjelpe Russland ut av. Det må EU og Norge med nye politiske initiativ finne en farbar vei fram til.
Med et troverdig europeisk forsvar i ryggen vil diplomatisk kløkt åpne stengte dører.
