Kamala Harris må rette opp USAs Ukraina-politikk

Ved å gi Ukraina tidlig militær, politisk og økonomisk støtte, reddet administrasjonen til USAs president Joe Biden landet fra å bli overkjørt av Russland. Likevel har konflikten vært låst i en fastlåst situasjon siden november 2022, noe som ikke er til Ukrainas fordel. 

Hvis Kamala Harris blir valgt, bør hun sette seg et eksplisitt mål om å forvandle dagens forferdelige utmattelseskrig til en ukrainsk seier. 

Ukrainas overraskende offensiv i Russlands Kursk-region kan være starten på en mer lovende utvikling.

Ukrainas egne mål er klare: å gjenopprette full territoriell integritet; å la alle fordrevne ukrainske borgere – inkludert de tusenvis av barna som er kidnappet av Russland – vende tilbake; og å motta full kompensasjon for skadene Russland har forårsaket. 

USA har imidlertid ingen strategi å snakke om for øyeblikket. Biden-administrasjonen hevder bare at de vil støtte Ukraina «så lenge det trengs», mens Harris sin republikanske utfordrer, Donald Trump, lover å avslutte krigen på én dag, noe som impliserer en fullstendig kapitulasjon til Kreml.

For Harris er den nåværende fastlåste situasjonen en mulighet.

To tredjedeler av amerikanerne heier på ukrainsk seier og hun har allerede jobbet mye med Ukraina, etter å ha møtt president Volodymyr Zelensky seks ganger og ledet den amerikanske delegasjonen til Ukraina-fredstoppmøtet i Sveits i juni. 

Som USAs visepresident har hun fulgt Bidens ledelse, men som president kan hun snu krigen og gjøre Ukraina til en av sine store vinnersaker.

Kreves omfattende strategi

For å få til dette kreves det en omfattende strategi støttet av tilstrekkelige ressurser. Biden-administrasjonens politikk (antagelig arbeidet til nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan) er å forsvare Ukraina uten å provosere Russlands president Vladimir Putin. 

På grunn av irrasjonell frykt for atomangrep eller tredje verdenskrig, har Det hvite hus skapt imaginære russiske røde linjer, og dermed gitt Russland et fristed fra ukrainske angrep med vestlige våpen. 

Men gitt at Putin ikke ville overleve en atomkrig, er det svært usannsynlig at han vil begi seg ut på det.

En annen grunnleggende mangel ved Biden-politikken er mangelen på et klart mål. Målet bør være å gi Ukraina nok støtte til å beseire Russland. Harris bør utnevne en nasjonal sikkerhetsrådgiver som er helhjertet dedikert til det målet. 

Les også: 

Amerikanske luftrekrutter må bære våpen konstant

Ukrainerne kjemper modig på egen hånd. De ber ikke om utenlandske tropper; men de trenger kraftige våpen, retten til å bruke dem mot russiske baser og tilstrekkelig finansiering fra Vesten.

Fryste midler

Ukraina mottok rundt 100 milliarder dollar i 2023 – halvparten i militær bistand og resten til budsjettstøtte og humanitær hjelp – og de er på vei til å motta omtrent samme beløp i 2024. Selv om det er betydelige summer, er det ikke nok til å vippe balansen. 

For en fullstendig seier vil Ukraina sannsynligvis trenge 150 milliarder dollar per år, med en dobling av militær støtte til 100 milliarder dollar. Det vil utstyre dem til å vinne krigen, noe som deretter vil redusere fremtidige kostnader – for ikke å nevne ukrainsk lidelse. 

Det er ingen hemmelighet hvor man kan finne slike midler. Vesten har frosset 280 milliarder dollar i russiske reserver, to tredjedeler av dem holdes i det private Euroclear-systemet i Belgia. 

Videre har den amerikanske kongressen fornuftig vedtatt lovgivning som gir finansdepartementet fullmakt til å beslaglegge frosne russiske eiendeler, samtidig som de krever at EU gjør det samme. Men EU har nektet, hovedsakelig på grunn av motstand fra Frankrike og Tyskland.

Denne europeiske motstanden gir ingen mening. Med Russland som bryter folkeretten daglig, kan Kreml ikke på en troverdig måte kreve beskyttelse av folkeretten. Som USA, må EU vedta lovgivning som tillater russiske midler å bli beslaglagt og brukt til å støtte Ukraina. 

Selv om bare rundt fem milliarder dollar er lokalisert i USA, kan disse pengene beslaglegges og leveres til Ukraina umiddelbart, for å sette et eksempel for europeerne. 

Kronikk

Hva kan Nato gjøre med Trump?

Det stemmer at USA i juni overtalte andre G7-medlemmer til å låne Ukraina 50 milliarder dollar ved å bruke fremtidige avkastninger fra frosne russiske midler. Det var en god start. Men Ukraina trenger pengene så snart som mulig for å beseire Russland.

USA må lede an

Etter at Russland lanserte sin fullskalainvasjon i februar 2022, var USA, Storbritannia og Canada Ukrainas primære kilder til militær hjelp og trening. 

I de tidlige månedene av krigen var de forståelig nok tilbakeholdne med å utstyre ukrainerne med de mest sofistikerte våpnene, av frykt for at Russland skulle ta dem. 

Men frykten for dette minket sommeren 2022. I to år kunne USA ha gitt Ukraina våpnene de trengte for å drive russerne tilbake.

Veldig lite vil skje med mindre USA leder an.

De er fortsatt globalt dominerende innen våpenproduksjon og eksport, mens europeerne har for få våpen til å endre balansen i krigen.

Til slutt kommer vi til den mest absurde feilen i USAs Ukraina-politikk: forbudet mot å bruke amerikansk-leverte våpen for å slå tilbake mot russiske baser som angriper Ukraina. 

Denne politikken samsvarer ikke engang med retten til selvforsvar nedfelt i FN-pakten. Den bør oppheves umiddelbart.

Krigen i Ukraina kan være en mulighet for Harris, men hun må rette opp Bidens feil og gi Ukraina de ekstra ressursene som trengs for å beseire Russland. 

Ved å beslaglegge russiske eiendeler og overtale USAs allierte til å gjøre det samme, kan hun hjelpe Ukraina til seier uten å påføre amerikanerne en ekstra budsjettbelastning.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. 

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. Anders Åslund er forfatter av Russia’s Crony Capitalism: The Path from Market Economy to Kleptocracy (Yale University Press, 2019).

Teksten er oversatt fra engelsk av Sunniva Berggreen Kaalaas.

Copyright: Project Syndicate, 2024. www.project-syndicate.org