Kronikk
KAN BLI PRESIDENT: Donald Trump er favoritt til å bli president i valget i november. Det kan ikke Nato gjøre så mye med, skriver Sverre Diesen. Her er Trump avbildet under et arrangement om å bekjempe antisemittisme torsdag 15. august.
Foto: Julia Nikhinson, via NTB.
Hva kan Nato gjøre med Trump?
Ingenting, utover å håpe at hans egen utilstrekkelighet for verdens viktigste embete vil åpne amerikanernes øyne.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I skrivende stund er Donald Trump favoritt til å vinne det amerikanske presidentvalget i november, selv om Kamala Harris ser ut til å kunne gi ham sterk konkurranse. Med Trumps retorikk og hans første periode i friskt minne, vet alle hvilken usikkerhet om Natos fremtid og verdien av amerikanske sikkerhetsgarantier det betyr.
Vil han trekke USA ut av Nato og overlate Europa til seg selv? Eller vil de tunge amerikanske institusjonene som State Department og Pentagon greie å «overvintre» til valget i 2028, og holde ham noenlunde i tømme i mellomtiden?
Det vet vi ikke. Vi vet bare at han absolutt er i stand til å påføre det vestlige forsvars- og sikkerhetssamarbeidet ubotelig skade, både militært og med hensyn til politisk troverdighet.
Ikke et genuint sikkerhetsfellesskap
Mange kommentatorer har hevdet at en slik utvikling ikke bare er negativ, fordi europeerne da må ta større ansvar for egen sikkerhet.
Det burde vi absolutt, men at noe slikt vil skje er langt fra sikkert.
Europa er ikke lenger noe genuint sikkerhetsfellesskap, slik vi var under den kalde krigen. Da var den felles eksistensielle trussel fra Sovjetunionen tilstrekkelig til å bygge bro over de politiske, historiske og kulturelle forskjellene mellom syd og nord, øst og vest i Europa.
Slik er det ikke lenger, selv når Russland har kastet masken og forsøker å gjenreise deler av imperiet i sin randsone. At europeerne skal bli enige om å samle seg til en politisk og militær enhet som kan erstatte amerikanerne er antagelig en illusjon.
Vår avhengighet av amerikansk hjelp vil bestå
For Norge, som et av tre land på den skandinaviske halvøy, er situasjonen at vi ikke bare befinner oss i Russlands umiddelbare nærhet. Sammen med Finland og Sverige er vi isolert fra resten av det europeiske kontinent, og er følgelig en øy, strategisk sett.
Vi kan bare unnsettes av en stormakt med evne til å projisere makt over havet, hvilket for alle praktiske formål vil si USA.
Det gjelder spesielt i nordområdene, hvor det i overskuelig fremtid bare er amerikanerne som vil kunne etablere det maritime og luftmilitære overtaket i havområdene rundt oss som er nødvendig for å gripe inn mot et russisk fremstøt på Nordkalotten.
Vi både kan og bør selvfølgelig forbedre vår strategiske stilling betydelig ved å ta ut gevinsten av svensk og finsk NATO-medlemskap i form av et tett integrert forsvar i Skandinavia. Det vil kunne heve den regionale terskelen mot russisk aggresjon betydelig, men uten å komme i nærheten av å erstatte en amerikansk sikkerhetsgaranti.
Vår avhengighet av amerikansk hjelp vil altså bestå, men usikkerheten om vi kan regne med slik hjelp vil bli vesentlig større.
At vi hever vårt eget forsvarsbudsjett til både to og tre prosent av BNP vil selvsagt hjelpe også politisk, men gir ingen garanti. Vi skal huske at disse prosentene bare er det påskuddet Trump har benyttet i sin kritikk av alliansen.
Det egentlige problem er at han avskyr alle former for multilateralt samarbeid, det være seg i Nato, EU eller andre formater.
Med en horisont som er innsnevret til det man trenger for å orientere seg i eiendomsmarkedet på Manhattan, tror han på en transaksjonsbasert politikk der USA ordner seg best ved å inngå bilaterale «deals», like gjerne med uvenner som med venner.
At USAs egne interesser er tjent med et globalt nettverk av allierte er hinsides hans beskjedne innsikt i internasjonale forhold.
Ønsker han å trekke USA ut av alliansen, trenger han ikke noe påskudd så lenge det republikanske partiet og dermed et mulig flertall i Kongressen synes redusert til en krypende menighet av tilbedere.
Like kunnskapsløs som vulgær
Trump er imidlertid ikke bare et problem i den grad han vil svekke forsvars- og sikkerhetssamarbeidet mellom de vestlige land. Like farlig er det at utviklingen av det amerikanske demokratiet i en ny Trump-periode kan berøve USA den politiske legitimiteten landet må ha for å være Vestens og de liberale demokratienes leder.
Uansett vår avhengighet av amerikanerne i et gitt tilfelle vil vi jo ikke ha tillit til et USA ledet av politikere som går til angrep på både uavhengige domstoler og en fri presse, og som knapt kan åpne munnen uten å røpe at de er like kunnskapsløse som de er vulgære.
Skulle det faktisk gå slik vi har grunn til å frykte, er det derfor lite annet vi kan gjøre enn å sette vår lit til at amerikanerne selv vil våkne og se hvilken trussel Trump representerer – ikke bare mot det amerikanske demokratiet, men mot deres egen materielle velstand og velferd.
Vårt beste håp for at USA skal forkaste trumpismen og gjenoppfinne seg selv, ligger antagelig i at Trump i en ny periode demonstrerer sin åpenbare udugelighet som leder og administrator bortenfor all tvil.
Den viste seg under pandemien og vil antagelig vise seg igjen, hvis eksempelvis hans usammenhengende økonomiske politikk med høye tollmurer og lav rente men samtidig en svak dollar blir forsøkt satt ut i livet.
Da vil han bli minnet om et gammelt slagord fra Bill Clintons valgkamp i 1992 om hva enhver amerikansk president må huske: «It’s the economy, stupid».
