Kronikk

DONALD TRUMP: Myndighetene i Moskva vil desperat vente på sin frelser fra Mar-a-Lago. Her er Donald Trump avbildet under «hysjpengerettssaken» i Manhattan 6. mai.

Trump er Putins eneste håp nå

Putins håp om en militær seier i år vil forsvinne. Hans krigsinnsats vil fortsette sin nedadgående trend. 

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Denne teksten ble først publisert i Project Syndicate. 

Nyhetene i slutten av april var utvilsomt en lettelse for Ukraina, men dårlig nytt for myndighetene i Moskva. Den amerikanske Kongressen brøt endelig ut av sin fastlåste situasjon, som hadde vart i seks måneder, og godkjente en ny pakke med militær hjelp til Ukraina (samt til Israel og Taiwan). 

Dette gjennombruddet kom bare dager etter at EU-ledere forpliktet seg til å gi enda mer støtte, i tillegg til de store hjelpepakkene de nylig har godkjent. 

Hva den nye støtten fra EU vil bestå i er fortsatt ikke bestemt. Tyskland har allerede lovet å bidra med enda et Patriot luftvernsystem – viktig teknologi som har forhindret Russland fra å få et avgjørende overtak – og presset andre EU-land til å hjelpe til med å styrke Ukrainas luftvern.

Russisk propagandaseier

Støtten er sårt tiltrengt. Ukraina har gått gjennom noen vanskelige måneder. Det var knyttet store forventninger til den militære motoffensiven i fjor, men den ga nesten ingen resultater. 

I tillegg har amerikanske politikeres manglende evne til å bli enige om en ny hjelpepakke gått hardt utover moralen. Ukraina har hatt stadig mindre ammunisjon til rådighet etter hvert som Russland har trappet opp sine missilangrep mot landets industri- og energiinfrastruktur.

Mens situasjonen har blitt stadig mørkere for Ukraina, har Russland kunnet vise til en propagandaseier. Selv om mange russere ønsker å avslutte krigen, kunne president Vladimir Putin forsikre dem om at Vestens vilje begynt å forvitre. 

Ikke bare produserer Russlands ammunisjonsfabrikker for fullt, men Donald Trump har også gode sjanser til å vinne det amerikanske presidentvalget og returnere til Det hvite hus tidlig neste år. En slags russisk seier har derfor virket å være innen rekkevidde.

Reduserte mål

La oss ikke glemme at Putin har måttet redusere målene sine betydelig siden han startet sin krigføring i februar 2022. Han antydet først at den ukrainske regjeringen, under ledelse av president Volodymyr Zelenskyj, ville bli fjernet i løpet av dager og at hele territoriet kjent som Ukraina, igjen ville bli del av den russiske interessesfæren. Forventningene var at russiske soldater ville marsjere inn i Kyiv, der de ville bli møtt som befriere.

Dette var en strategisk tabbe nesten uten sidestykke i historien. Den russiske offensiven stoppet snart opp, og de russiske styrkene måtte trekke seg tilbake fra viktige områder, som områdene rundt Kyiv. I de påfølgende månedene ble de også drevet ut av Kherson og Kharkiv-regionen.

Ukrainas ukuelige vilje var ikke det eneste som ble undervurdert av myndighetene i Moskva. Det ser også ut til at de ikke klarte å forutse at en bred koalisjon av vestlige land ville svare med omfattende økonomisk og militær støtte. Innen 2023 hadde de russiske styrkene inntatt en defensiv stilling, og det var økte forventninger til at ukrainerne – utstyrt med vestlige våpen – ville drive inntrengerne tilbake.

Men det skjedde ikke. Og konflikten ble en utmattelseskrig. Etter hvert som den vestlige viljen syntes å avta, ble Putin mer selvsikker. Han har konkludert med at tiden er på hans side. Selv om han utvilsomt har forberedt seg på nye offensive operasjoner, mistenker jeg at han har satset mer på at Trump skal redde situasjonen enn på sine egne styrker.

«Den oransje Jesus»

Nå har kalkylen nok en gang endret seg. Ved å trosse Trump-isolasjonister og Putin-forsonere i egne rekker, har republikanere i Kongressen, sammen med demokratene, godkjent støtten ukrainerne desperat har ventet på. 

Selv om det vil ta litt tid før de nye forsendelsene av ammunisjon og utstyr når frontlinjene – der russiske styrker har gjort gradvise, om enn mindre, fremskritt – er den umiddelbare politiske og psykologiske effekten betydelig. Sannsynligheten for at Ukraina kan holde stand og stå imot nye russiske storangrep dette året, har dramatisk forbedret seg.

Med ett er det ikke lenger så klart at Putin har tiden på sin side. Hvis denne krigen har lært oss noe så langt, er det at forsvar er lettere enn angrep. På mellomlang til lang sikt vil produksjonen av artillerigranater i Europa og USA sannsynligvis måle seg med, om ikke overgå, produksjonen i Russland, som har vært avhengig av ammunisjon fra Nord-Korea. 

Videre vil den fortsatte utviklingen av Ukrainas langtrekkende våpenteknologi begynne å gi betydelige resultater. Og Ukrainas siste mobilisering vil ha bidratt til nye reserver og at nye soldater kan sendes til fronten. 

Med andre ord: Putins håp om en militær seier i år vil forsvinne. Hans krigsinnsats vil fortsette sin nedadgående trend.

Men ett håp består. Myndighetene i Moskva vil desperat vente på sin frelser fra Mar-a-Lago – som en republikaner angivelig har kalt «den oransje Jesus». Om Trumps tilbakekomst til Det hvite hus virkelig vil bidra til å ende den prøvelsen Putin har skapt for seg selv, er en annen historie. For øyeblikket er Russland igjen på vei mot fiasko i Ukraina.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. 

Teksten er oversatt fra engelsk av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2024. www.project-syndicate.org

Powered by Labrador CMS