Hvilke etterretningsmetoder trenger vi egentlig å bekymre oss for?

Dette er fjerde og siste del av en kronikk i fire deler. Forsvarets forum har publisert alle delene. Du finner del en her, del to her og del tre her. 

REST har etter min oppfatning en langt mer aktiv rolle i Russland, og for Russland, sammenlignet med hva en er vant med i Norge fra de norske EOS-tjenestene. 

Eksemplene og punktene nevnt i kapittel en, to og tre belyser dette. 

Videre er det påpekt av andre at: 

«After three years of full-scale war in Ukraine, Russia’s spy agencies are now fully mobilized in Europe and have built sabotage and hybrid warfare into a comprehensive strategy.»

Så det er liten grunn til å tro at Europa er ferdige med konflikten, som potensielt vil fortsette selv etter opphør av krigshandlinger i Ukraina, men kanskje med andre metoder og mer bruk av defensiv etterretning.

Tiltakende risikovillighet

Oversikten med defensive og offensive metoder er på ingen måter komplett og det mangler detaljer på noen punkter. Oversikten og beskrivelsen er mer for å forklare bredden i hva REST kan tenkes å gjøre og eksempler på hvordan dette kan framstå. 

REST virker mer og mer risikovillig med en blodig historikk hvor mange alvorlige voldshendelser er attribuert til nettopp REST. 

De opererer etter helt egne regler og ser ut til å blindt utføre ulike ordre fra kyniske makthavere i Kreml. 

Spesielt når dette kan kobles til en holdning uttalt av Putin for en del år siden i boken First Person, hvor han sa: «I have some rules of my own. One of them is never to regret anything.» 

De norske EOS-tjenestene gir betimelige advarsler og jeg har selv ved flere anledninger i media framhevet at norske verdieiere må tenke sikkerhet og ikke bare trygghet. 

Altså ikke bare jobbe for å hindre uhell og tilfeldige skader, men også evne til å motstå uønskede villede handlinger, som en har sett øke i omfang i Europa de senere år. 

Nøyaktig hvordan er et eget tema, men erkjennelsen av at det er en trussel er et viktig første skritt. Det er på tide å dra nisselua litt lengre opp, dersom den allerede ikke er av.

Naivitet, bortforklaringer, unnfallenhet og passivitet hjelper lite i møtet med brutale regimer. Det har historien lært oss. 

Viktigheten og betydningen av å frykte intet og gjøre det rette som relevant rettesnor og moralsk kompass, slik forsvarssjef Eirik Kristoffersen kommenterte etter sikkerhetskonferansen i München tidligere i år, er særdeles aktuelt.

Jeg har derfor på en noe overfladisk måte forsøkt å belyse utvalgte metoder som har vært benyttet mot norske mål, som brukes mot norske sikkerhetsinteresser og som sannsynlig vil bli benyttet mot Norge i en eller annen form i tiden framover. 

Et spørsmål om når, ikke om

Det er ikke et spørsmål om, men når Norge vil oppleve mer av hva både Europa og USA har erfart når det gjelder skarpe operasjoner fra REST. 

Denne erfaringen som for eksempel Europa har gjort, omfatter likvidering hvor en FSB-drapsmann ble sendt tilbake til Russland i august 2024. 

Han ble utvekslet sammen med en viss russisk illegalist ved navn Mikhail Mikusjin, som opererte i Norge og som hadde infiltrert Universitetet i Tromsø (UiT). Klassisk spionasje – eller forsøk på dette. 

Men er etterretningstrusselen reell? Det er på én måte «lettere» med terrorhandlinger, hvor en kan se direkte og konkrete resultater fra vold og drap. 

Med etterretning og påvirkning kan det være vanskeligere å se trusselen, gitt at den ikke er like lett å måle eller tallfeste. 

Men det finnes omfattende dokumentasjon, om en velger å tro på det, som har vist og beskrevet hvordan Russland og REST opererer og hvilke metoder som benyttes mot oss. 

Momentene jeg har beskrevet er forhåpentligvis et lite bidrag. Russland vil selvsagt benekte dette og bortforklare. 

Til det er det opportunt å peke på massedrapet av polske offiserer i Katyn i 1940, som ble utført av den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD, en av forløperne til dagens FSB. Først i 1992 erkjente Russland delaktigheten, 52 år etter det skjedde.

REST har en aktiv rolle for å tjene Russland og Putin sine innbilte interesser. 

Leverer et tilpasset budskap

Ut fra et mer filosofisk ståsted kan en argumentere med at spionasje er positivt, idet en får kunnskap om hverandre, dypere innsikt i andre nasjoners tenkesett og holdninger eller forstår bakenforliggende drivere for utformingen av utenrikspolitikken. 

Men dette fordrer at etterretning som kunnskap er objektiv, politisk nøytral og ikke politisert for å tjene spesifikke behov eller bestemte ledere.

Men dette er situasjonen i Russland, hvor REST er en aktiv del av det russiske maktapparatet og ikke leverer viten om verden, men et tilpasset budskap. 

En kan på mange måter kalle aktiviteten fra REST en form for hybridkrig eller sammensatt virkemiddelbruk, under terskelen for væpnet konflikt, som ville ha utløst Natos artikkel 5 om kollektivt forsvar. Men det er en annen og større debatt. 

Min oppfatning er uansett at REST ikke de facto tjener Russland og det russiske folk, men makthaverne i Kreml generelt og Putin spesielt.

«Frihet eller død»

Mens Vesten fortsatt har en slags fred, og er i krise eller konflikt med Russland, går Ukraina inn i sitt fjerde krigsår – vel og merke om en regner fra 2022. 

Den dype freden Europa opplevde etter 1945 har blitt erodert, delvis fra 2014 og markant fra 2022. 

Fra et ukrainsk perspektiv, så vil nok de lett identifisere seg med uttalelsene til Erik Hivju, som karakteren Gunnar Sønsteby i filmen Nr. 24 sier at: «Jeg tror jeg ville ha gjort alt for friheten. Fordi det er frihet eller død». 

Min vurdering er at Norge gjennom aktiv sivil og militær støtte til Ukraina, samt aktiv forebygging av trusselen fra REST, bidrar til dette. 

Gjennom å forstå russiske aktører, identifisere aktivitet og motvirke de metodene som brukes mot oss, vil dette være dette i tråd med våre grunnleggende sikkerhetsinteresser, nasjonens selvstendighet og universelle demokratiske rettigheter. 

Gjennom å støtte Ukraina bidrar vi også til vår egen og Natos sikkerhet.

Så kan det være at de norske EOS-tjenestene, politiet, næringsliv, politikere og samfunnet generelt har «one hell of a job» foran oss. 

Men det er verdt det, slik den virkelige Sønsteby erfarte etter fem års aktiv kamp mot en brutal okkupasjonsmakt.

fikk du med deg disse?

andøya

Mistanke om sabotasje på Andøya - nå er saken ferdig etterforsket

pst

Ansatte i Forsvaret er «åpenbart utsatte» mål for kinesisk etterretning

Meninger

Norsk etterretning må svare for «russerhyttene»

Av Steen Linde