Kan motstandsbevegelsen overvinne militæret i Myanmar?

Verden i dag er preget av autokratisering, det vil si politiske og institusjonelle endringer i autoritær retning. Vanligvis skjer dette gjennom en gradvis svekking av demokratiet, men autokratisering kan også skje gjennom statskupp som skaper en brå overgang til diktatur. Begge scenarier utløser gjerne motstand, men motstanden kan ta mange former og variere i styrke, varighet og effektivitet. 

Militærkuppet i Myanmar i 2021 ble etterfulgt av en spesielt kraftfull massemobilisering som har presset militæret på defensiven og skapt en unik mulighet for reell demokratisering etter mange tiår med militærstyre. Hva er det som har gjort dette mulig og hva slags utvikling kan vi forvente i denne konflikten? 

Militærkuppet i Myanmar

Myanmar har en lang historie med militærdiktatur. Landet var under direkte militærstyre fra 1962 til 2011 og indirekte militærstyre i fem år til, før det ble avløst av en demokratisk valgt regjering ledet av Aung San Suu Kyi i 2016. 

Regjeringspartiet National League for Democracy (NLD) vant også en overlegen valgseier i november 2020, men noen timer før det nyvalgte parlamentet skulle samles og danne regjering den 1. februar 2021, tok militæret makten gjennom et statskupp. 

Kuppet kom som en overraskelse på mange fordi det virket ulogisk for militæret å intervenere på denne måten. Ti år tidligere hadde militæret gjennomført en overgang til en minimalistisk form for demokrati som nettopp var designet for å sikre militæret langvarig politisk kontroll. 

Med dette rammeverket på plass åpnet militæret for frie valg og følte seg trygge på at valgsystemet ville gi regjeringsmakt til deres eget parti, Union Solidarity and Development Party (USDP). Dette viste seg å være en feilberegning. 

National League for Democracy (NLD) vant en stor valgseier i 2015, og en enda større seier i 2020. Dette gjorde det klart at selv et rigget valgsystem ikke var nok til å sikre militæret regjeringsmakt. Militæret hevdet at dette skyldtes valgfusk og at det derfor var nødvendig å ta over og gjennomføre nyvalg for å sikre landets stabilitet. 

Det er imidlertid bred enighet om at dette var et oppkonstruert påskudd for å legitimere kuppet. Det var ikke valgfusk, men valgnederlaget som fikk militæret til å intervenere. I tillegg kommer at hærsjefen Min Aung Hlaing snart skulle gå av og hadde et sterkt ønske om å bli landets neste president. 

Motstandsbevegelsens utvikling

Kuppet i 2021 utløste en stor massemobilisering som overrumplet militæret. Kuppmakerne hadde gått ut fra at de kunne normalisere maktovertakelsen ved å arrestere NLDs ledelse, kooptere etniske minoritetsgrupper, og framstille kuppet som en nødvendig og midlertidig intervensjon for å sikre stabilitet og demokrati. Dette var også en feilberegning. 

Etter kuppet vokste det fram en sterk sivil, økonomisk og politisk motstand ledet av ungdom, fagforeninger, sivilsamfunnsorganisasjoner og politikere. Motstandsbevegelsen uttrykte sin misnøye gjennom ikke-voldelig protester, streiker og boikott, og ved å danne en sivil regjering (National Unity Government, NUG) basert på 2020-valget. 

Et stort mangfold av aktører viste klart og tydelig at det nye militærregimet var helt uakseptabelt for majoriteten av burmesere.

Militærjuntaen forsøkte å slå ned motstanden gjennom massearrestasjoner, tortur, drap og overvåkning. Dette er vanlige maktstrategier blant autoritære regimer og er en av grunnene til at mange pro-demokratiske mobiliseringer ebber ut. I Myanmar har motstanden derimot vokst seg sterkere i årene som er gått siden kuppet. En hovedforklaring for dette er at bevegelsen har bygd allianser på tvers av etniske, sosiale, religiøse og politiske skillelinjer og fått støtte fra store deler av befolkningen. 

Denne brede alliansebyggingen er muliggjort av en utvidelse av motstandsbevegelsens politiske agenda. Mens det umiddelbare kravet var at valgresultatet måtte anerkjennes og av det halvdemokratiske systemet måtte gjeninnføres, ble det raskt utvidet til et krav om en føderaldemokratisk revolusjon basert på en ny grunnlov. 

Dette betyr at at de to store bevegelsene som har utfordret militæret gjennom mange tiår – demokratibevegelsen og de etniske minoritetenes kamp for føderalisme – smeltet sammen i en bred bevegelse for føderaldemokrati.

Viktigheten av denne alliansebyggingen ble spesielt synlig da juntaen tok i bruk våpenmakt mot ikke-voldelige masseprotester. 

Kronikk

Gammel og ny lærdom fra krigen i Ukraina

Motstandsbevegelsen lot seg imidlertid ikke knekke, men svarte med væpnet selvforsvar og dannet lokale folkeforsvarsgrupper (People’s Defence Forces, PDF) med støtte fra etniske hærgrupper. 

Mens den ikke-voldelige motstanden ble mindre framtredende, økte den væpnede kampen i omfang og spredde seg til det meste av landet. Selv om det burmesiske militæret har store styrker og moderne våpen, har det blitt presset på defensiven av den samlete kraften til folkeforsvarsgrupper og etniske hærgrupper. 

Ulike lokale grupper kontrollerer og administrerer store landområder og mange forventer at motstandsbevegelsen vil beseire militæret og skape en føderaldemokratisk revolusjon. I så fall blir det et eksempel på at selv militærkupp og diktatur kan overvinnes gjennom bred folkelig motstand.

Væpnede etniske motstandsgrupper

Myanmars etniske hærgrupper er en nøkkel til å forstå hvordan motstandsbevegelsen har vært i stand til å utfordre militæret og ta kontroll over store landområder. Landet har et mangfold av sånne hærgrupper og en lang historie med væpnete konflikter over lokal selvbestemmelse. 

Utgangspunktet for disse konfliktene er at Burma er et multietnisk land der befolkningen er inndelt i åtte såkalte nasjonale raser og mer enn et hundretalls etniske underkategorier. Den største gruppen – Bamar – utgjør en majoritet på omtrent to tredjedeler som hovedsakelig er bosatt i de sentrale delene av landet. 

Den siste tredjedelen består av etniske nasjonaliteter som Karen (Kayin), Mon, Karenni (Kayah), Shan, Kachin, Chin og Arakan (Rakhine) som er konsentrert i etniske delstater langs grensene mot Thailand, Kina, India og Bangladesh. Denne etniske og geografiske sammensetningen har gjort spørsmålet om maktdeling mellom sentralstaten og etniske delstater til et stridsspørsmål helt siden uavhengigheten i 1948.

Overgangen fra britisk kolonistyre var basert på Panglongavtalen som skulle sikre minoriteten selvbestemmelse innenfor en føderal union, men avtalen ble aldri gjennomført. I stedet ble Burma preget av økende majoritetsdominans og eksklusjon av minoritetene, noe som førte til framveksten av etniske frigjøringsbevegelser og væpnete konflikter. Militæret brukte dette som påskudd for å ta makten i 1962 og styre landet med jernhånd de neste femti årene. 

Til tross for at militæret har anvendt et bredt arsenal av maktteknikker, – inkludert massive militæroffensiver, terrorbombing av sivilbefolkningen, splitt- og hersk-strategier, våpenhvileavtaler og økonomiske bestikkelser – har de aldri oppnådd full territoriell kontroll. Tvert imot har de ulike hærgruppene kontrollert store områder hvor de har bygd opp statsliknende strukturer med lokal administrasjon og tjenesteyting.

Før kuppet i 2021 eksisterte det et tjuetalls etniske hærgrupper og halvparten av disse disponerer et betydelig antall soldater og moderne våpen. Mange av hærgruppene hadde inngått våpenhvileavtaler med militæret, men de såkalte fredsprosessene under den militærkontrollerte Thein Sein-regjeringen (2011-2016) og den demokratiske Aung San Suu Kyi-regjeringen (2016-2021) fokuserte mer på å pasifisere hærgruppene enn å løse de politiske kjernespørsmålene om maktdeling og føderalisme. 

Dette skapte en situasjon der hærgruppene opprettholdt våpenhvileavtalene så lenge det var formålstjenlig, samtidig som de forsterket sin militære slagkraft og beredskap. Etter kuppet i 2021 har et økende antall hærgrupper sluttet seg til kampen mot juntaen, og dette har blitt en viktig kilde til motstandsbevegelsens overlevelse og framgang.

Motstandsoffensiver siden oktober 2023

Responsen fra de etniske hærgruppene på kuppet har variert. Fire grupper – Kachin Independence Army (KIA), Karen National Union (KNU), Chin National Front (CNF) og Karenni National Progressive Party (KNPP) – inngikk tidlig samarbeid med den sivile regjeringen NUG og med lokale folkeforsvarsgrupper. 

Disse hærgruppene opplevde økt tilstrømning av nye rekrutter og rustet opp sin militære kapasitet etter kuppet. Dette samarbeidet dannet utgangspunkt for mer skjult alliansebygging mellom NUG og andre hærgrupper, spesielt Brorskapsalliansen (Brotherhood Alliance) bestående av Ta’ang National Liberation Army (TNLA) og Myanmar National Democratic Alliance Army (MNDAA) i Shanstaten, og Arakan Army (AA) i Rakhinestaten. 

Kronikk

Kinas hånd over Belarus

Betydningen av denne alliansebyggingen har blitt spesielt synlig de siste månedene gjennom en serie av offensiver mot militæret i mange deler av landet. 

Offensiven startet i oktober 2023 da brorskapsalliansen lanserte Operasjon 1027 i den nordlige delen av Shanstaten med støtte fra ulike folkeforsvarsgrupper. 

Gjennom fire måneder med intense kamper tok de kontroll over viktige baser, kommandosentre, byer, veier og grenseoverganger, og flere tusen soldater ble drept eller tvunget til å overgi seg. Det er slående at operasjonen ble gjennomført uten at Kina intervenerte. Kina er svært opptatt av stabilitet i grenseområdene og er en støttespiller for juntaen, men aksepterte tilsynelatende operasjonen fordi den også slo ned på militærkontrollerte cyberkrimoperasjoner i området. 

Operasjon 1027 har blitt etterfulgt av forsterket motstand i andre områder. Dette inkluderer koordinerte offensiver fra etniske hærgrupper og folkeforsvarsgrupper i delstatene Karenni, Rakhine, Kachin, Karen og Chin, og økt motstand fra lokale folkeforsvarsgrupper i Sagaing, Magway, Mandalay og andre regioner. 

I Karenni-staten lanserte Karenni Nationalities Defense Force (KNDF), Karenni Army (KA) og allierte grupper en egen Operasjon 1111 i november 2023 og tok kontroll over store deler av delstaten. Kort tid etter kunngjorde Arakan Army (AA) at Operasjon 1027 ble utvidet til Rakhine-staten. Siden det har AA tatt over mye av Rakhinestaten og Paletwa Township i nabostaten Chin.

I den nordligste delstaten lanserte Kachin Independence Army (KIA) sin Operasjon 0307 i begynnelsen av mars og har jevnt og trutt avansert gjennom Kachinstaten og deler av Shanstaten. 

Kamphandlingene i Nord-Shan avtok etter at Kina framforhandlet en våpenhvileavtale i januar, men gjentatte avtalebrudd fra militærets side fikk TNLA til å gjenoppta operasjonen i juni samtidig som de uttalte at konflikten vil fortsette til juntaen er fjernet. Dette antyder at TNLA ikke lenger avgrenser kampen til eget hjemland, men ser det som nødvendig å fjerne juntaen på nasjonalt plan.

Videre utvikling av konflikten

Disse offensivene utgjør et kritisk vendepunkt i kampen mot militærdiktatur og reiser viktige spørsmål om den videre utviklingen. Militæret er under sterkt press i store deler av landet og tvinges til å spre styrkene mellom mange konfliktområder. Til tross for at militæret tilsynelatende har satt inn alle styrker, er de på vikende front. Kampmoralen er svak, og slagkraften er redusert gjennom tap av soldater og materiell. 

Juntaen har iverksatt en upopulær tvangsrekruttering av soldater, men dette vil neppe løse militærets mannskapsproblem. I denne situasjon tyr militæret til en kombinasjon av terrorbombing fra lufta, bakkeoffensiver for å ta tilbake strategisk viktige veier og byer, og befestning av byene Yangon, Mandalay og Nay Pyi Taw. Militæret presses tilbake, men kontrollerer de sentrale områdene fra Mandalay til Yangon. 

Dette betyr at konflikten fortsatt kan trekke ut, og at mye avhenger om de store hærgruppene vil fortsette kampen utenfor sine hjemland for å nedkjempe militæret en gang for alle.

Det er også mulig at det sterke presset kan få militærjuntaen til å kollapse innenfra. Juntalederen Min Aung Hlaing er upopulær blant sine egne og det har vært mange utskiftninger på toppen av militæret i det siste. 

Selv om militæret er kjent for å holde sammen kan det ikke utelukkes at en fraksjon vil forsøke å fjerne ledelsen enten for å intensivere krigføringen ytterligere eller for å sikre militærets politiske og økonomiske interesser gjennom forhandlinger. 

I et slikt scenario vil motstandsbevegelsen forhandle fra en styrkeposisjon og framsette et ufravikelig krav om overgang til reelt føderaldemokrati og at militæret omstruktureres og underlegges full demokratisk kontroll. 

Internasjonale aktører som eventuelt ønsker å posisjonere seg som tilretteleggere for sånn dialog må da forstå og respektere at føderalisme og demokrati er blitt uatskillelige krav, og at det er ikke mulig å oppnå det ene uten det andre.

I dag virker det mer sannsynlig enn noen gang før at militærdiktaturet kan nedkjempes. Skulle motstandsbevegelsen vinne fram blir det et enestående eksempel på hvordan autokratisering og militærdiktatur kan overvinnes gjennom bred folkelig mobilisering. Det burmesiske folket viser vei i kampen mot den bråe og harde formen for autokratisering i verden i dag, og dette fortjener vår oppmerksomhet og støtte.

Les også:

Morgendagens soldat er robust og tilpasningsdyktig

Kamala Harris må rette opp USAs Ukraina-politikk

Slik vil en krig om Taiwan påvirke Norge