Meninger

HØGSKOLEN: Kjell Inge Bjerga (bildet) mener Tormod Heier må snakke med forskerne ved Forsvarets høgskole han bidrar til å «stigmatisere» .
HØGSKOLEN: Kjell Inge Bjerga (bildet) mener Tormod Heier må snakke med forskerne ved Forsvarets høgskole han bidrar til å «stigmatisere» .

– Avledningsmanøveren har feilet

Det er ikke slik at forskningens viktighet og troverdighet nødvendigvis øker i takt med hvor kontrær den er, skriver Kjell Inge Bjerga.

Publisert Sist oppdatert

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Heller enn å komme bort i gangen på kaffe, iverksetter oberstløytnant Tormod Heier en hurtig avledningsmanøver når jeg påpeker noen problemer i forsvarsdebatten. Det er ikke så rent lite av det Heier selv kaller «hersketeknikker» i denne manøveren.

Direkte uredelig er hans forsøk på å stigmatisere og utdefinere hele grupper av forskere og mange tiår med forskning, fordi forskerne angivelig er «konforme» og ikke har «kritisk distanse» til de som finansierer dem. Dette er de samme forskerne som Heier i sin avhandling fra 2006 betraktet som «my best resource.»

Forskerne «feier ubehagelige funn under teppet» og bidrar lojalt til den meningsdannelsen som norske myndigheter ønsker seg.

Heiers narrativ forutsetter en konspiratorisk sammensvergelse på tvers av fagtradisjoner og generasjoner av forskere, men det får ligge.

Heiers narrativ forutsetter en konspiratorisk sammensvergelse på tvers av fagtradisjoner og generasjoner av forskere, men det får ligge.

Dette er forsvaretsforum.no, ikke Da Vinci-koden.

Det handler om kvalitet

Siden også hardtarbeidende forskere trenger brød og smør på bordet, er all forskning, også Heiers, finansiert av noen. For IFS (Institutt for forsvarsstudier), i likhet med alle andre forskningsinstitusjoner, kommer pengene fra mange forskjellige hold: Grunnbevilgning, og eksterne kilder som forskningsrådet, departementer, etater, offentlige og private stipendordninger, etc. Hovedfinansieringen av IFS går over grunnbevilgningen til Forsvarets høgskole, altså den samme pengesekken som over mange år har finansiert Heier.

Heier kan vel dermed neppe være uenig i at det mest interessante ikke er hvor pengene kommer fra, men kvaliteten på forskningen og den uavhengige kvalitetssikringen av forskningen. Er produktet i henhold til de strenge krav som stilles bl.a. til etterrettelighet, etterprøvbarhet og transparens?

Dette vurderes ikke av forskningsbevilgerene, men i et strengt, internasjonalt regime for kvalitetssikring.

Det er ikke slik at forskningens viktighet og troverdighet nødvendigvis øker i takt med hvor kontrær og aksjonsrettet den er, selv om man av og til får inntrykk av at Heier legger til grunn at forskning må «tale makta midt imot» for å ha verdi og troverdighet. Det som teller er reliabilitet og validitet i henhold til anerkjente vitenskapelige kriterier. Punktum.

Det er ikke slik at forskningens viktighet og troverdighet nødvendigvis øker i takt med hvor kontrær og aksjonsrettet den er....

Oberstløytnantens avledningsmanøver støter med andre ord på betydelig friksjon og mister alt momentum i dagslys, og da sitter vi igjen med spørsmålet: Hva er det egentlig Heier skriver om norsk sikkerhetspolitikk?

Småstaten og stormaktene

For det første skriver Heier at det ikke stemmer helt at stormaktene kommer og går som de vil. Nei, selvsagt gjør det ikke det når det gjelder norsk territorium, og ja, «amerikanske støttepunkter langs norskekysten er konsekvenser av en villet alliansepolitikk» – og slik bruk gir faktisk Norge en viss mulighet til å påvirke hvordan det flys og seiles i nord.

Poenget er at stormaktenes interesse for nordområdene i stort varierer over tid, og omfattende forskning (bl.a. Norsk utenrikspolitikks historie i 6 bind) viser at småstaten ikke bestemmer og bare i svært liten grad kan påvirke det.

Den må tilpasse seg som best den kan, og siden 1949 har Norge gjort det innenfor den allierte rammen.

Når det gjelder alliert aktivitet på eller med utgangspunkt fra norsk territorium, kan småstaten trekke i bremsen når det blir vel mye og gi litt gasspådrag hvis de alliertes interesse daler og det er fare for å bli stående alene overfor stormakten Russland. Gjennomgangsmelodien i norsk politikk overfor Sovjetunionen og Russland har som kjent vært – og er – å satse på flernasjonale rammeverk for å unngå bilateralisering gitt den asymmetrien som råder. Mye tilsier at det har vært klokt.

«Perspektivrikdom» eller fakta?

For det andre skriver han mye rundt den kalde krigens magiske ord «avskrekking» og «beroligelse». Ifølge Heier er det «arrogant» å påpeke noe så banalt som at det uten tilgang ikke er mulig å trenge helt inn i Russlands persepsjoner og motiver – og Kremls faktiske vurderinger – knyttet til det folk i Norge tenker på som «avskrekking» og «beroligelse».

Nei, vi behøver ikke tilgang til primærkilder og språkkunnskap for å uttale oss skråsikkert om de egentlige vurderingene i Kreml og motivene bak f.eks. «Nordflåtens simulerte angrep på Norge». Det holder med «perspektivrikdom», mener Heier: Gjennom tverrfaglighet og mange perspektiver vil vi kunne vite nøyaktig hvordan russerne egentlig vurderer ulike former for alliert og nasjonal aktivitet i nordområdene – og dermed justere norsk politikk ut fra dette og forhindre krig.

En nøktern kommentar til dette er at «perspektivrikdom» i seg selv ikke gir svar uavhengig av om «perspektivene» er feil, spekulative eller ren gjetning. Det som utgjør en forskjell, er om noe er riktig eller ikke.

Av «arroganse» og ignoranse, er det første å foretrekke.

Mener Heier for alvor at russerne er bekymret når Maria Zakharova sier at de er det, og i så fall ut fra hvilket «perspektiv»?

Et spørsmål om dokumentasjon

For det andre går Heiers narrativ om forsvarsreformen på repeat: At «det lille innsatsforsvaret, som egentlig var ment for småkriser i nord, i stedet ble utsatt for et systematisk og langvarig overforbruk ute. At samtidighetsproblematikken hjemme-ute øker allianseavhengigheten siden små avvik fra normaltilstanden i nord umiddelbart fratar Norge alt handlingsrom i møte med Russland. Og at en slik alliansepolitikk gir mer avskrekking og mindre beroligelse siden amerikanske fremfor norske styrker må ut i felt for å gjøre jobben».

Hvilken empirisk dokumentasjon har Heier på en «systematisk og langvarig overforbruk» av innsatsforsvaret, og på at allierte måtte inn i nordområdene på grunn av Norges engasjement i internasjonale operasjoner? Og igjen: Hvilken dokumentasjon har han på at dette faktisk «gir mer avskrekking og mindre beroligelse» i russiske hjerter og hoder?

Et spørsmål om meningsinnhold

Det høres veldig dramatisk ut når Heier skriver at «små avvik fra normaltilstanden umiddelbart fratar Norge alt handlingsrom overfor Russland», men hva betyr dette? «Alt handlingsrom» – det lyder absolutt?

Har Norge virkelig mistet alt handlingsrom fordi noen marinesoldater trener i Norge og fire amerikanske fly står på Ørland?

Hvordan kan det dokumenteres?

Hvilken empirisk dokumentasjon har Heier på en «systematisk og langvarig overforbruk» av innsatsforsvaret, og på at allierte måtte inn i nordområdene på grunn av Norges engasjement i internasjonale operasjoner?

Tilsvarende undring melder seg når han skriver at «alliansepolitikken øker i omfang» utover på 2000-tallet». Hva betyr det? Er alliansepolitikk en størrelse som kan øke (og da formodentlig også minske) i «omfang»? Var «omfanget» av norsk alliansepolitikk mindre under den kalde krigen eller på 1990-tallet med Norges aktive Nato-politikk og bl.a. Kosovo 1999? Det betyr kanskje noe annet, men hva?

Nasjonal, ikke alliert «rettesnor»

Heier skriver mye om «NATO [som] rettesnor for strukturutvikling» i Norge, men hvilke kilder baseres dette på? En nærlesing av samtlige post-kaldkrigslangtidsplaner, inkludert grunnlagsarbeidene, fra Stortingsmelding nr. 16 (1992-1993) til Stortingsproposisjon nr. 14 (2020-2021), viser jo at det ikke finnes belegg for at Nato er noen «rettesnor» for utviklingen av den norske forsvarsstrukturen. Alle store og dyre investeringsprosjekter har hatt nasjonalt forsvar som «rettesnor», helt frem til det aller største av dem alle: kampflykjøpet som ble vedtatt i 2012. At strukturutviklingen også fører til bedre samsvar med alliansens behov, rokker ikke ved dette. Norge inngår i fellesforsvaret.

De ytterst få gangene de såkalte «særskilte NATO-styrkemålene» er blitt tatt på alvor i norsk forsvarsplanlegging, har det alltid dreid seg om mindre støtteavdelinger, og som oftest slike som enten har utgått i den videre planleggingsprosessen eller i prosessen inn mot en påfølgende langtidsplanprosess. Her må nå Heier svare istedenfor å fortsette å legge røyk: Hvilke strukturelementer i Forsvaret i dag er det som kun er der fordi Nato har bedt Norge om det, altså til tross for Norges egne prioriteringer?

All grunn til å rydde

Mye tyder altså på at det var enda større grunn til å rydde i forsvarsdebatten enn jeg først antok. Like viktig er det å begynne å diskutere noe konkret som Norge faktisk kan gjøre noe med.

For eksempel konseptet: Stridsideen som den videre utvikling av Forsvaret bør bygge på, innenfor den allierte rammen og realistiske politiske, økonomiske og teknologiske rammer.

Avledningsmanøveren har feilet, kom ut av røyken og snakk med oss! Kaffen står klar her på IFS – Nordens største forskningsmiljø på sikkerhetspolitikk, vi har meget kompetente forskere og stor takhøyde!

Powered by Labrador CMS