– Nei, forsvarsdebatten er ikke på ville veier

Kjell Inge Bjergas utspill om en forsvarsdebatt på ville veier er nyttig og lærerik. Her får vi kunnskap om stormaktenes egeninteresser. Og om behovet for kildegranskning i Kreml før noe kan sies om Nordflåtens øvelser utenfor norskekysten. Og om faren for feilslutninger når kildene kommer fra årtusenskiftet. Dette er for så vidt interessant. Men ikke nødvendigvis helt riktig.

For i forsøket på å rydde i debatten gjør Bjerga det motsatte: feier ubehagelige forskningsfunn under teppet.

Som at det lille innsatsforsvaret, som egentlig var ment for småkriser i nord, i stedet ble utsatt for et systematisk og langvarig overforbruk ute. At samtidighetsproblematikken hjemme-ute øker allianseavhengigheten siden små avvik fra normaltilstanden i nord umiddelbart fratar Norge alt handlingsrom i møte med Russland. Og at en slik alliansepolitikk gir mer avskrekking og mindre beroligelse siden amerikanske fremfor norske styrker må ut i felt for å gjøre jobben.

Lite treffsikkert

Som ryddegutt i debatten blir derfor Bjergas tre innvendinger lite treffsikre. Det første poenget, om at USA kommer og går som de vil, er nok ikke helt riktig. Norge er ingen bananrepublikk. USA er selvfølgelig tilstede i internasjonalt farvann i nord, det kan ikke Norge gjøre noe med. Men USA opererer ikke inn og ut ifra Norge med ubåter, marinesoldater, strategiske bombefly, etterretningskapasiteter og maritime patruljefly uten tillatelse.

Amerikanske støttepunkter langs norskekysten er konsekvenser av en villet alliansepolitikk.

Der overforbruk og slitasje av en knapp samfunnsressurs ute fremtvinger en forsert invitasjonspolitikk hjemme. Alliansepolitikken vektlegger noen veldig få, men svært dyre, «strategiske kapasiteter». Alternativet kunne vært mer utholdenhet med færre strategiske kapasiteter slik at norske fremfor amerikanske styrker kunne gjort jobben selv utenfor Finnmark. Dette valget understøttes av en doktrine der et «konfliktforebyggende terskelforsvar», som i realiteten var et defensivt nektelseskonsept på eget territorium, byttes ut med en mer outrert avskrekkingsdoktrine; offensive jagerfly som raskt kan true med gjengjeldelse i Russland.

Les også:

– Nei, Forsvaret er ikke «outsourcet» til amerikanerne

Og som mest sannsynlig fjerner alt handlingsrom i fremtidige forsvarsbudsjetter. (Vi trenger F-35, men hvor mange og til hvilken pris?).

Historiefaglig arroganse

Bjergas andre poeng er kanskje litt mer oppsiktsvekkende. For kan vi ikke forstå Nordflåtens simulerte angrep på Norge om vi ikke har førstehåndskjennskap til primærkildene i Kremls nyrer og hjerter? Dette kan minne litt om historiefaglig arroganse, noe som er sjelden kost i vår tid. På 1990-tallet var den mer vanlig, men i dag er de fleste forskningsmiljøene opptatt av mangfold. I bruk av ulike fagretninger. I bruk av ulike forklaringsmodeller. Og i bruk av ulike forskningsopplegg. Gjerne fra statsvitere, historikere og sosiologer. Men helst også fra organisasjonspsykologer og antropologer. For da blir det enklere å få frem flere nyanser og flere perspektiver. For en sak har jo alltid flere sider?

En viktig årsak til at IFS trappet ned innslaget av historikere og i stedet økte antall statsvitere i første halvdel av 2000-tallet var jo nettopp dette: å skape en bedre faglig balanse mellom ulike skoleretninger og forskningstradisjoner; kompetansemiljøer som kunne utfylle hverandre, utfordre hverandre, og viktigst av alt: utvikle hverandre.

Bjergas argument om at det kun er originalkilder fra Kreml som gir sannferdig kunnskap er derfor mer å betrakte som hersketeknikk. Oftest fører det til konformitet, gruppetenkning – og på sikt stagnasjon i kunnskapsbedriftene.

Les også:

– Marginale endringer får konsekvenser

Om dette synet dominerer på den eneste forskningsinstitusjonen ved Forsvarets høgskole blir jeg overrasket.

Bjergas tredje poeng er heller ikke treffsikkert. Mine forskningsfunn om samtidighetsproblematikk, slitasje, amerikansk avhengighet og lite handlingsrom i møte med Russland bygger ikke på «selektiv bruk av sitater tatt ut av kontekst». Tvert om. Ser vi på utviklingen av de forsvarspolitiske målene utover på 2000-tallet, er tendensen klar: alliansepolitikken øker i omfang. Nato er ikke bare fremste rettesnor for strukturutvikling. Nato er også, sammen med USA, toneangivende i forsvarskonseptet på en helt annen måte enn før.

Det er riktig at Forsvarsdepartementet fjernet begrepene nisjeforsvar og nisjekapasiteter, siden dette ble belastende ord mot slutten av Bondevik-II perioden og inn i Stoltenberg-II perioden. Men i det store og hele er «NATO politisk og militært et overordnet mål». La det ikke være tvil: vi trenger Nato, og vi trenger USA.

Ikke i norsk interesse

Problemet er bare at Nato ikke lenger ses på som et middel for å fremme norske interesser. Nato ser ut til å ha blitt et mål i seg selv. Dermed må vi kanskje ta en ny runde med de kontroversielle spørsmålene: hva som er norske mål og interesser i nord. Og hvordan kan disse målene nås, blant annet gjennom alliansepolitikken?

Bjerga slår derfor inn åpne dører når han mener debatten er på villspor. Eller at debatten bør komme seg videre.

Les også:

Seier for Heier

Tormod Heier kommer med en litt forskjellig historie enn den Forsvaret formidler. Det har han fått pris for.

For debatten er verken på villspor eller på stedet hvil. Debatten skjer nå.

Men langs andre spor enn hva de etablerte forskningsmiljøene i forsvarssektoren selv er bekvemme med. Med perspektiver og konklusjoner som noen ganger utfyller, som noen ganger underbygger, og som noen ganger utfordrer det andre har kommet frem til. Men det er vel bra? Da er vel Forsvarets høgskole der den skal være? Som et nasjonalt ledende militærfaglig kunnskapssenter. Et sted der det er rom for flere tolkninger av norsk alliansepolitikk. Kanskje sågar uten insinuasjoner om at andre funn enn IFS sine ses på som «en tiltakende kamp med historien».

Les også: Bombefly på Ørland: – Føyer seg inn i et mønster

Er det ikke i brytningen mellom ulike fagtradisjoner, mellom ulike skoleretninger, og mellom ulike perspektiver at kunnskapsproduksjon trives best? Jeg tror det. Og ingen tjener mer på dette enn militære høgskoler, som med god takhøyde går i front for å fremskaffe enda mer fri, og enda mer uavhengig kunnskap.

Men da må den kritiske distansen til dem som betaler for forskningen også opprettholdes.