Kronikk

NORDOMRÅDENE: Det beste Norge og Forsvaret kan gjøre er å tilpasse seg det sikkerhetspolitiske bildet, skriver Kjell Inge Bjerga. Her ser vi KNM Roald Amundsen på tokt til Svalbard for å hevde suverenitet i området.
NORDOMRÅDENE: Det beste Norge og Forsvaret kan gjøre er å tilpasse seg det sikkerhetspolitiske bildet, skriver Kjell Inge Bjerga. Her ser vi KNM Roald Amundsen på tokt til Svalbard for å hevde suverenitet i området.

– Høyrøstet debatt på ville veier

Stormaktene kommer og drar som det passer dem uavhengig av hva Norge gjør og hvor stort Det norske forsvaret er, skriver Kjell Inge Bjerga.

Publisert Sist oppdatert

Gode kollega Tormod Heier nyanserer sine fortolkninger av historien og dagens sikkerhetspolitiske situasjon i et svar til min kronikk, «Nei, Forsvaret er ikke «outsourcet» til amerikanerne». Vi synes nå enige om at «outsourcing» i beste fall er upresis begrepsbruk om norsk alliansepolitikk, og videre diskusjon om dette og hint er Heier hjertelig velkommen til over kaffekoppene her på IFS.

Problemet er at det stadig skarpere ordskiftet om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er på ville veier i særlig tre henseende, uten at enkelte av debattantene blir mindre høyrøstet av den grunn. Det er på høy tid å rydde opp i dette og komme videre.

Stormaktene rår

For det første er enkelte debattanter påfallende navlebeskuende. Det hoppes glatt bukk over bindsterke verk med forskning som entydig viser at småstaten Norge med sin geostrategiske beliggenhet i svært liten grad bestemmer over – eller påvirker – stormaktenes egeninteresser i nordområdene.

De kommer og drar som det passer dem uavhengig av hva Norge gjør og hvor stort det norske forsvaret er.

Det finnes ingen fasit på hvor mye norsk og lite amerikansk militærmakt – og vice versa – i nordområdene som gir mest sikkerhet for Norge.

Det beste lilleputt Norge kan gjøre, er å tilpasse seg. Det var hovedgrunnen til at Norge etter 2. verdenskrig først oppga sin sikkerhetsstrategi med nøytralitet kombinert med en implisitt britisk sikkerhetsgaranti, for så å oppgi en forsøksvis strategi med å bygge «bro» mellom Øst og Vest. I 1949 tok Norge det strategiske veivalget som fortsatt gjelder: En eksplisitt, forpliktende sikkerhetsgaranti fra USA gjennom Atlanterhavspakten. Siden har norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk handlet om å manøvrere mellom stormaktene innenfor det alliert rammeverket.

Det finnes ingen fasit på hvor mye norsk og lite amerikansk militærmakt – og vice versa – i nordområdene som gir mest sikkerhet for Norge. Det er kontekstavhengig. Den skjerpede sikkerhetssituasjon de siste ti år tilsier økning av begge deler, selv om det er langt igjen til toppene under den kalde krigen.

Å granske hjerter og nyrer

For det andre er dagens forsvarsdebatt i skremmende grad basert på bastante antakelser om hvordan russiske myndigheter reagerer på ulike former for norsk og alliert aktivitet i nordområdene. Det er lett å vise til det diplomatiske spillfekteri med nærmest skjematiske «reaksjoner» den ene og annen vei.

Noe helt annet er det å trenge inn i de reelle vurderinger som gjøres i Kreml.

Med mindre man har adgang til å granske beslutningstakernes hjerter og nyrer – eller i det minste originalkilder – er dette umulig. Selv verdens fremste kremlologer måtte bittert erkjenne dette da de så muren falle og sovjetimperiet gå i oppløsning for 30 år siden.

Når dagens debatt synes å kretse stadig snevrere rundt rene gjetninger knyttet til de magiske ord «avskrekking» og «beroligelse», er det kanskje på tide å spørre seg hva det er som utelates. Og hvordan denne kald-krigsterminologien er relevant for å forstå sikkerhets- og forsvarsdynamikken i dag, med sammensatte trusler og en teknologiutvikling som er i ferd med å gjøre deler av Forsvaret mindre relevante.

Kampen om historien

For det tredje preges debatten av en tiltakende kamp om historien, med selektiv bruk av sitater tatt ut av kontekst og endimensjonale forklaringer. Det er lett å havne i etterpåklokskapens besnærende felle: Sett i lys av det vi vet i dag blir plutselig ikke fortiden det den en gang var – for de aktørene som på 1990-tallet prøvde å stake ut en sikkerhets- og forsvarspolitisk kurs ut fra det de den gang visste.

Selv om heller ikke faghistoriske analyser av Forsvarets utvikling på 1990-tallet og forsvarsreformen nødvendigvis gir et komplett bilde som blir stående for all fremtid, er disse det nærmeste vi kommer. Bind 5 av norsk forsvarshistorie (2004), og Balansegang av Olav Bogen og Magnus Håkenstad (2015), tar et nøkternt utgangspunkt i de forutsetningene aktørene i den gitte historiske konteksten måtte forsøke å håndtere, ikke hva vi i lys av dagens kontekst måtte mene om hvordan det burde vært.

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Ja, takk begge deler

Den gang var det sikkerhetspolitisk rådvillhet. Rasjonalet for hele den vestlige sikkerhetsarkitekturen – trusselen fra Sovjetunionen – var ved et trylleslag borte. Ville Nato også oppløses, hva var egentlig Forsvarets hensikt? Norske politikere valgte etter hvert å støtte opp om en revitalisering av Nato til en allianse også for internasjonal krisehåndtering og dermed mer kollektiv sikkerhet enn kollektivt forsvar.

Det betydde at noen mindre deler av Forsvaret måtte få langt høyere kvalitet enn resten.

Samtidig fryktet norske myndigheter det som ble kalt «rest-trusselen» fra Russland, og oppga aldri – i motsetning til sine danske naboer – ambisjonen om et «balansert nasjonalt forsvar» (et forsvar med full bredde av land-, sjø- og luftkapasiteter) mot invasjon.

For Norge endte dette i spagat mellom det gamle, svært dyre mobiliseringsforsvaret basert på kvantitet og noen dyre høykvalitetsavdelinger for internasjonal krisehåndtering, parallelt med at betalingsviljen i det norske folk sank.

Råtnet på rot

Selv om stadig flere snakket om «innsatsforsvaret», ble det aldri gjort noe konseptuelt veivalg for hjemlandsforsvaret annet enn å la invasjonsforsvaret sakte råtne på rot. Men mange stilte spørsmål om dette fortsatt var et adekvat svar på trusselbildet: Det enkle konseptet å holde ut lengst mulig ved å kraftsamle i Troms og «etterfylle» med dårlig trente og utrustede vernepliktige sørfra.

En beregning av tapstall fra siste fase i den kalde krigen tilsa tap av 750 norske mannskaper pr døgn ved tre brigader i aksjon innenfor sjettedivisjonens ansvarsområde.

Hvis invasjonen kom. Mot Troms.

Selv om stadig flere snakket om «innsatsforsvaret», ble det aldri gjort noe konseptuelt veivalg for hjemlandsforsvaret annet enn å la invasjonsforsvaret sakte råtne på rot.

Først med en alvorlig økonomisk krise ble noe gjort – minst 10 år på overtid. I 1998-99 var Forsvaret på konkursens rand. Dette skrev seg fra gamle og strukturelle skjevheter i selve forsvarsmodellen, hvor en milliard eller ti fra eller til i realiteten ikke spilte noen rolle. Det var ikke noe annet valg enn å omstille, bl.a. kutte 5000 årsverk og selge unna eiendom.

Manglende konseptuelle veivalg

Det er grunn til å minne om at rasjonalet for alle de tunge investeringene i kampvogner, artilleri, fregatter, fly, etc., hele tiden har vært nasjonalt.

Noe eksplisitt konseptuelt veivalg ble heller ikke gjort nå, og den radikale fasen hvor regjeringen en liten stund så ut til å gå i retning av den danske løsningen, gikk raskt over. Det «balanserte nasjonale forsvar» ble videreført sammen med videre deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er grunn til å minne om at rasjonalet for alle de tunge investeringene i kampvogner, artilleri, fregatter, fly, etc., hele tiden har vært nasjonalt.

Investeringene til internasjonale operasjoner har vært marginale.

Det er nå mer enn ti år siden hovedvekten i sikkerhets- og forsvarspolitikken ble lagt på nærområder og hjemlandsforsvar. De siste fem har forsvarsutgiftene økt med 25 prosent.

Selv om det er flere tiår på overtid, ville trolig dagens debatt kommet videre ved at det ble mer fokus på noe lille Norge faktisk kan gjøre noe med: Selve konseptet – den stridsidé – som bør ligge til grunn for videreutviklingen av Forsvaret, som en del av Natos fellesforsvar og innenfor realistiske politiske, økonomiske og teknologiske rammer:

Hvordan skal de svimlende summene til forsvar brukes for best mulig å sikre Norge?

Powered by Labrador CMS