Kronikk
NATO: Vi vet ikke hvor store «ofre» europeiske velgere er villig til å akseptere hvis kampen om Ukraina blir en langvarig stillingskrig.
Illustrasjon: Inge Grødum
X-ene i Nato-regnestykket
Nato ble kalt en formidabel suksess da 75-årsjubileet ble feiret i Washington. Men bak jubelen skjuler det seg en usikkerhet det er nødvendig å diskutere.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det er ingen tvil om at Nato har styrket sin posisjon etter det brutale russiske angrepet på Ukraina.
Her hjemme må vi tilbake til den kaldeste fasen av den kalde krigen for å finne maken til dagens folkelige og politiske støtte for Nato-medlemskapet. Og det var i Nato våre to nordiske naboland søkte sikkerhetspolitisk ly da Europa igjen ble krigsskueplass.
I 75 år har alliansen vist seg som en troverdig garantist mot reelle og mer innbilte trusler. Likevel er det nettopp nå vi mer enn aner fremveksten av politiske trender som utfordrer Natos selvsikkerhet i jubileumsåret.
Det gjelder ytre trusler som et aggressivt Russland og et selvhevdende Kina representerer. Men det gjelder også en usikkerhet som formes av det som skjer innad i alliansens medlemsland.
Og den viktigste x-en er hvilken kurs amerikanske velgere setter for USA gjennom valget av ny president.
Toppmøtet i Washington «ble en tydelig bekreftelse på at vår 75-årige allianse er i god skikk og klar for fremtiden», har utenriksminster Espen Barth Eide skråsikkert slått fast. Det var ikke dette professor Janne Haaland Matlary observerte. Hun så et toppmøte som «ble preget av geriatrisk observasjon fremfor strategisk seriøsitet», som professoren så sleivete formulerer det i Dagens Næringsliv.
Men siden toppmøtet har Joe Biden kastet inn håndkledet. 81-åringen hylles for at «takket være ham er samarbeidet over Altlanteren tett, Nato er sterkt og USA en god og pålitelig partner for oss» (forbundskansler Olof Scholz).
Det er verdt å merke seg ordene «takket være ham». For underteksten her er en dyp uro, grensende til frykt, for hva som kommer etterpå.
For Biden kan sin sikkerhetspolitikk. Det samme kan ikke sies om Kamala Harris. Hun har imidlertid fulgt Bidens Nato-linje, gitt sterk støtte til Ukrainas frihetskamp og de fleste regner med at dette videreføres med Harris som president.
Slik blir det neppe om amerikanerne enda en gang gir Donald Trump nøkkelen til Det hvite hus. Da kommer uberegneligheten igjen inn som en råtten bærebjelke i amerikansk sikkerhetspolitikk. Det spekuleres i om Ukraina vil bli ofret og pessimistene stiller spørsmål om USA vil forbli i Nato.
Da er det verdt å minne om at presidenten ikke kan ta USA ut av Nato på egenhånd. Det er også verdt å huske at i den forrige Trump-perioden så gikk det seg til på et vis, bare europeerne la mer penger på Nato-bordet. Men nå ser vi et USA der mange dyrker en isolasjonisme med dype røtter i amerikansk historie.
I hele Natos levetid har den amerikanske sikkerhetsgarantien vært selve bunnblanken i forsvarsbyggverket. Derfor er det mildt sagt urovekkende at amerikanske velgeres Nato-støtte svekkes.
I 2002 støttet 75 prosent amerikansk Nato-medlemskap. I år er det sunket til bare 58 prosent, i følge måling gjengitt i avisen Information. Og ikke nok med det: Bare 43 prosent av republikanerne ser positivt på Nato.
Det er i denne samfunnstemperaturen Donald Trump opererer. Han treffer en nerve hos mange. Ikke minst hos dem som er lei mislykket intervensjonspolitikk i Irak og Afghanistan.
Summen av dette kan få katastrofale følger for et kjempende Ukraina.
Men x-ene i Nato-regnestykket begrenser seg ikke til utfallet av presidentvalget. Også i europeiske land blomstrer en høyrenasjonalisme med en stadig dypere skepsis til å gjøre Ukrainas kamp til Nato-landenes sak.
Vi vet ikke hvor store «ofre» europeiske velgere er villig til å akseptere hvis kampen om Ukraina blir en langvarig stillingskrig.
Russerne spekulerer åpenbart i at europeerne går trett av å betale kostnadene. Putin håper så utvilsomt at et skifte i Washington skal ha en dominoeffekt som faller ut til hans fordel. Eller at et nytt energisjokk eller inflasjonsspiral skal undergrave viljen til å gi Ukraina helt avgjørende støtte.
I et enda bredere perspektiv melder KI-revolusjonen seg på som en sikkerhetspolitisk x-faktor. Det samme gjør den stadig hardere tonen mellom Nato og Kina.
X-ene er altså både mange og store. Men Nato-alliansens evne til å møte et verdensbilde i stadig forandring, har vist seg å være dens historiske styrke.
Denne dynamiske arven kan bli verdifull å ta med seg videre.
