Kronikk
VALGETS KVAL: Donald Trump eller Kamala Harris blir USAs neste president. Utfallet kan bli avgjørende både for allianser som Nato og for det større prosjektet med den liberale verdensorden.
Foto: Julia Nikhinson og Mike Stewart, AP, NTB
Verdensorden på valg
Valget i november står mellom en allianseskeptiker og en allianseforkjemper.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Trump og Harris har fundamentalt ulike syn på allianser og deres funksjon i internasjonal politikk. Hvordan plasserer disse kandidatene seg i den større amerikanske utenrikspolitiske tradisjonen?
Det forestående presidentvalget i USA er et veivalg for amerikansk alliansepolitikk. Demokratenes kandidat Kamala Harris viderefører president Joe Bidens løfte om at «Amerika er tilbake» som leder av den liberale verdensorden, der allianser utgjør «Amerikas viktigste ressurs».
Republikanernes kandidat Donald Trump har på sin side kalt Nato «utdatert» og oppfordret Russland til å angripe medlemsland med for lave forsvarsbudsjetter.
Trump fremheves ofte som et brudd med tradisjonell amerikansk utenrikspolitisk tenkning på dette punktet, men allianseskepsis i seg selv er ikke uvanlig i amerikansk historie. Fra Washington til Wilson var det snarere normen. Trumps tenkning skiller seg likevel fra den tradisjonelle amerikanske allianseskepsisen.
Allianser på amerikansk
Når og hvordan allianser bør anvendes, er omdiskutert i enhver stat, men i USA antok alliansedebatten allerede fra republikkens begynnelse mytiske proporsjoner. Samtidig som de arbeidet med Uavhengighetserklæringen, diskuterte grunnlovsfedrene hvor tett de skulle samarbeide med andre land.
Det beste, besluttet de, var å unngå allianser: de var unødvendige for en stat som USA, ja, direkte farlige. Allianser ville vikle USA inn i andre staters interesser og konflikter, og korrumpere det politiske systemet i den nye amerikanske republikken. Slik hadde det seg at George Washington formante «ingen permanente allianser».
Denne skepsisen til allianser som samarbeidsform har preget amerikansk historie siden. Den lå til grunn både for Monroe-doktrinen av 1823 og for Woodrow Wilsons idé om Folkeforbundet etter første verdenskrig – en organisasjonsform han mente kunne erstatte allianser i internasjonal politikk.
Skepsisen var også til stede i debatten om Nato etter andre verdenskrig. Nato-kritikere mente at alliansen var unødvendig og fryktet at den ville ødelegge for fredelige samarbeid, blant annet ved å undergrave det nylig opprettede FN.
Under den kalde krigen forduftet mye av allianseskepsisen. Særlig Koreakrigen ble et vendepunkt. Den rådende politisk konsensus var nå at allianser kunne fremme amerikanske interesser, spre amerikansk innflytelse, og bidra til fred i verden. Dette fordi USA som et eksepsjonelt land nå kunne bruke disse alliansene til å forme verden i sitt bilde.
Kritikken stilnet imidlertid ikke helt, særlig ikke i akademiske kretser. Realister fra Hans Morgenthau til Stephen Walt har argumentert for at amerikanske ledere nærmest manisk har samlet på allianser uten hensyn til nasjonens egeninteresse. I dag står debatten mellom forkjempere for engasjementspolitikk (deep engagement) på den ene siden, og forkjempere for tilbakeholdenhet (restraint) på den andre.
Harris og Trump i amerikansk alliansetradisjon
Hvordan passer Harris og Trump inn i disse tankestrømningene? Harris representerer etterkrigstidslogikken. Allianser er, i denne tankegangen, et gode så lenge de ledes av USA.
Amerikanske alliansebånd har ifølge Harris forhindret kriger og ivaretatt frihet og fred verden over, samtidig som de har «hjulpet Amerika i å bli det mektigste, mest velstående landet i verden». Den amerikanske støtten til Nato er derfor «hellig» og «satt i stein».
Representerer så Trump den andre siden i debatten – og strengt tatt det dominerende synet i mesteparten av amerikansk historie? Ikke helt. Riktignok er han skeptisk til allianser, men Trump frykter ikke at allianser skal korrumpere det politiske systemet og føre med seg unødvendig konflikt, slik Washington og Wilson gjorde.
Så hva er Trumps syn på allianser? Som alt med Trump kan man aldri være helt sikker. Det finnes tre hovedtolkninger.
Den ene er at Trump har et rent pragmatisk-transaksjonelt syn på allianser. Allianser – som annen utenrikspolitikk – handler om (kortsiktig) gevinst eller tap i materielle termer. Allierte er potensielle snyltere som kan utnytte amerikanske ressurser og dermed svekke landet. Å trekke USA ut av multilaterale avtaler som ikke gir slik umiddelbar vinning, og holde allierte på tå hev, blir for Trump dermed å sette «Amerika først».
Den andre muligheten er at Trump ikke egentlig bryr seg så mye om USAs nasjonale interesser, men mer om egne, personlige interesser – og at allianser som Nato derfor avhenger av å være på god fot med Trump personlig.
En siste mulighet er at Trumps alliansesyn er mer prinsipielt enn antatt: At han har en generell antipati mot allianser som sådan. Da blir arbeidet for å holde Nato samlet vanskeligere.
Uansett kan valget i november bli avgjørende både for allianser som Nato og for det større prosjektet med den liberale verdensorden. For å forstå hvordan, må vi også forstå de to kandidatenes syn på allianser og deres funksjon i internasjonal politikk.
