Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Norge er et land i verden» skal daværende statsminister Lars Korvald ha sagt i en redegjørelse for Stortinget høsten 1972. Han ledet en mindretallsregjering etter at folkeavstemningen i september hadde resultert i NEI til medlemskap i Det europeiske fellesskap (EF), og Trygve Brattelis JA-regjering hadde gått av, slik spillereglene er.
«Han kunne godt ha føyd til LITE foran land,» bemerket Knut Frydenlund i et møte jeg hadde med ham på hans kontor i stortingsbygningen ti år senere, i 1982, da vi var innom konsekvenser av folkeavstemningens utfall. Han hadde nettopp fått utgitt boken «Lille land – hva nå?». Det var et ikke-møte. Frydenlund lærte meg hva et ikke-møte er.
Han ledet Stortingets forsvarskomité, jeg var statssekretær i Forsvarsdepartementet. Han ville lære om Forsvarets «indre liv», som han sa. Det kunne jeg.
Samtalene gikk imidlertid ofte langt utover forsvarsdomenet, og over på sikkerhetspolitikkens andre domene, utenrikspolitikken. Det kunne han – til de grader.
En humanitær stormakt
Men først Korvald og hans utsagn. Det var nok mange som utvekslet spørrende blikk i stortingssalen. Var utsagnet bare intetsigende og overfladisk – kanskje ment som en morsomhet – eller var det en dypsindig betraktning? En morsomhet fra Korvald – på Stortingets talerstol? – tvilsomt.
Korvald var ingen Bollestad. Han valgte å se «forbi» Europa og EF, og ut i den store verden, kanskje med et visst misjonærblikk med røtter i lutheransk sinnelagsetikk.
Viktigere var Frydenlund, som etter å ha vært Norges utenriksminister i åtte år før Kåre Willoch dannet regjering i 1981, gikk på igjen som utenriksminister da Arbeiderpartiet på nytt dannet regjering våren 1986.
Når jeg trekker ham fram spesielt, er det fordi han i de to decennier med sentrale posisjoner, og hans mange bøker, foredrag og diplomatiske virke, i virkeligheten både tegnet en visjon, stakk ut kurs og beskrev mål som Norge som nasjon skulle strekke seg etter i utenrikspolitikken. Det fikk preg av ideologi. Oljeinntektene ga ekstra moment til det internasjonale hjelpearbeid; Norge ble, og er fortsatt, en humanitær stormakt.
Mesen, megler og moralist
Historieprofessor Rolf Tamnes har satt tre ord på det: Norge er mesen, megler og moralist i utenrikspolitikken. FN-charteret og folkeretten generelt, med alle sine konvensjoner, lover og regler – og spesielt Sikkerhetsrådets viktige rolle – blir omtalt som en førstelinje i landets sikkerhetspolitikk.
Frydenlunds fotavtrykk er blitt stående, og statsminister Jonas Gahr Støre, også som tidligere utenriksminister, og nåværende utenriksminister Espen Barth Eide er tydelige arvtagere. De åtte årene med Høyre-ledede regjeringer 2013-2021 har ikke gjort merkbar forskjell.
Det er jo ikke slik at denne tenkning og politiske orientering sprang ut fra norske miljøer alene – det var i høyeste grad del av en internasjonal bevegelse, med «peace, not war», anti-militarisme, anti-imperialisme, anti-atomvåpen – mye anti, men også noe nytt – en ny økonomisk verdensorden var på agendaen. Nupi-forsker Olav Stokke kom med en bok om dette i 1973, og debatten gikk høyt her i landet som i andre demokratier i Vesten – med særlig kraft ved universitetene.
«Vi og de andre»-dimensjonen
Den politiske kultur som dominerer i vårt som i andre demokratier speiler naturlig nok den holdningsmessige allmenntilstand i befolkningen over tid, og derved de verdier og preferanser partier og politikere måles opp imot. Det har knapt vært motstand mot å ta ut en fredsdividende (et finurlig begrep som politikere i vesteuropeiske demokratier har kastet seg begjærlig over) etter Sovjetunionens oppløsning for mer enn tre tiår tilbake.
Kritikk av våre politiske ledere som har brukt av pengerikeligheten til velferd hjemme og utviklingsbistand ute, treffer derfor egentlig dårlig. At de samtidig har kuttet kraftig i forsvar og beredskap, er det imidlertid berettiget å kritisere, da det ikke er urimelig å forvente at de menn og kvinner vi velger til de høyeste ombud har kunnskap om vårt eget lands og Europas historie.
Det er en historie om stadige konflikter og krig, avbrutt av relativt korte perioder med fred og forsoning, i en evig syklus. FN skulle bryte dette mønsteret, men har ikke maktet det.
I tillegg til historien – for ikke å si krigshistorien – burde selvsagt personer som tar mål av seg til å lede en nasjon ha grunnleggende kunnskap om menneskets naturlige tilbøyelighet til å tenke etnisk, religiøst og sosiokulturelt snevert, og til å handle etter dimensjonen «vi og de andre».
Vi minnes om det i de nyhetsbilder som mediene pøser inn over oss hver dag. Det finnes egentlig ingen unnskyldning for ikke å legge slike enkle, erkjente forhold inn i grunnlaget for politisk virke, men – det synes åpenbart å være for mye forlangt. Når politikk blir profesjon, og valg blir jobbsøknad for nytt åremål, er det menneskelig at det kan bli slik. Det bør imidlertid kunne gjøres noe med det.
Diplomati og styrke
Vi er alle en del av det demokratiske samfunn og styringssystem. Winston Churchill sa i en tale til Underhuset i 1947: «Indeed, democracy is a poor form of government, but better than other forms which have been tried from time to time».
Utfordringen blir å gjøre noe med svakhetene – gjøre samfunnet mer robust, og demokratiet som styringsform deretter.
Som statssekretær i FD i de to Willoch-regjeringene på 1980-tallet, som i drøyt fem år var sammenfallende med republikaneren Ronald Reagans presidenttid, var jeg hyppig «over there» som følge av et omfattende program for forhåndslagring i Midt-Norge for en amerikansk marineinfanteribrigade. Jeg ble godt kjent med Richard Perle, Assistant Defense Secretary i Pentagon (omtalt som «The Dark Prince»).
Han tilhørte gruppen av neokonservative rundt Paul Wolfowitz, alle tilhørende den jødiske diasporaen, som på slutten av 1960- og gjennom 1970-tallet tok kraftig til motmæle mot de idealistiske, nærmest pasifistiske strømninger i tiden, som målbar at USAs og alle staters sikkerhet måtte bygges fullt og helt på oppslutning om FN-charteret og internasjonal lov og rett i sin videste forstand.
Toppsjiktet i Pentagon og Det hvite hus i Washington DC tenkte og handlet med basis i militær styrke, «peace through strength», en ideologi og politikk som fortsatt gjelder. Det innebærer rett til å intervenere i andre land der man mener at vestlige verdier og USAs sikkerhet er truet.
I State Department var det noe mer nyansert, i hvert fall i «min tid» – der var fortsatt ordet diplomati i bruk. Richard Perle kom fra staben til den demokratiske senator William «Scoop» Jackson (for øvrig norgesvenn på sin hals) da han skled «sømløst» inn i Pentagon under republikaneren Reagans presidenttid.
Lærdom etter Irak?
Etter interveneringen i Irak i 2003 fikk de neokonservative mye pepper, og president George W. Bush for å ha latt seg påvirke av dem til å kaste USA ut i en krig, som åpenbart var dårlig forberedt, og uten analyse av mulige konsekvenser for sivile tap og spredning i regionen, ei heller en idé om hvordan den kunne avsluttes.
Ikke ulikt den situasjon president Vladimir Putin befant seg i da han beordret iverksetting av en militær spesialoperasjon for å velte Kyiv-regjeringen i Ukraina i februar 2022. Det skulle være fort gjort, nærmest et «kirurgisk» inngrep.
Etter Russlands angrep på Ukraina, omtalte president Joe Biden den russiske president som «killer» og «a person without a soul». Om Putin før denne ordbruken, som er sjelden kost i et statsoverhodes omtale av et annet statsoverhode, skulle ha vært i tvil om USA var ute etter regimeskifte i Kreml eller ikke, var nok den tvilen nå forduftet.
Joe Bidens retorikk er gjennomgående mer liberal enn hans politikk, men der og da rant nok munnen over med det hjertet var fullt av. Han ble straks fulgt opp av forsvarsminister Lloyd Austin som uttalte at Vladimir Putin ikke var mannen som burde lede Russland. Saddam Husseins skjebne kan kanskje ha spøkt i Putins hode.
Selv om demokratenes presidentkandidat, Kamala Harris er mer konservativ enn hun forsøkes fremstilt som av Trump og hans team, er hun neppe en «neocon». Rykker hun inn i Det hvite hus i januar neste år, vil hun imidlertid arve det Joe Biden legger igjen i stab og løpende, bindende prosesser – så det mest sannsynlige er at det blir «business as usual».
En formidabel politisk kraft
Med Donald Trump kan «alt» skje. At han har holdt så stor avstand til det såkalte «Prosjekt 2025» som han hevder, kan vi jo håpe på. Det er imidlertid ført i pennen av folk som er skrudd i hodet omtrent som han selv, så mest sannsynlig speiler det hans egen tenkning – i hvert fall et godt stykke på vei. Det vil først og fremst bli en ulykke for USA som demokrati og rettsstat.
Allerede i dag er USA rangert som «flawed democracy» i Economist Intelligent Units demokratiindeks. Norge var for øvrig i 2022 ført opp som verdens mest demokratiske land, ifølge den samme indeksen, og alle de nordiske land lå på topp – kun New Zealand blandet seg inn på annenplass.c
«Hvordan forklarer vi at våre rikspolitikere, som har nedprioritert eget forsvar og beredskap gjennom 25 år, og som de siste par årene har løpt om kapp for å gi våpen og penger til Ukraina?» spurte jeg retorisk noen utvalgte venner for en tid tilbake. En av dem svarte kjapt og kort: Luthers sinnelagsetikk!
Som sagt, mitt spørsmål var retorisk ment. Min venns svar røpet imidlertid innsikt i en side ved norsk allmenmoral som kan være verdt å dvele litt ved; det er trekk ved et folk som virkelig tok Martin Luthers lære til sitt bryst da den kom til Norge for om lag 500 år siden, trekk som kan synes å ha blitt en del av et tenkesett hos mange.
Det har svært lite med tilknytning til en bestemt ideologi eller et politisk parti å gjøre. Det dreier seg i stor grad om følelser som kan settes i sving fordi de har klangbunn i sinnelaget hos svært mange norske menn og kvinner.
Følelser som melder seg ved å gjøre noe godt, med høyverdige intensjoner, kan bli en formidabel politisk kraft – en kraft som kan skyve til side kritisk refleksjon, søken etter nyanser og sannhet og ikke minst – som jeg tillater meg å insinuere – ta oppmerksomhet bort fra vårt eget mangelfulle forsvar og beredskap.
Avskrekking i Norden
Norge har gjort seg sterkt avhengig av Nato, og særlig av USA for en troverdig avskrekking. Verdens største militærmakt, som lever etter ideologien «peace through strength» og rett til å intervenere, hvor som helst, beskytter den fredselskende nasjonen Norge, som har «peace through UN» som førstelinje i sikkerhetspolitikken.
En kontrast i sikkerhetspolitisk tenkning og adferd som her hjemme best kan eksemplifiseres med den høyrøstede USA- og Israel-vennen, partisekretæren Haakon Lie og den rolige, tidligere pasifisten, partilederen og statsministeren Einar Gerhardsen.
Førstnevnte skulle knekke sistnevnte som en lus, sa han under et landsmøte i partiet i 1967, etter at Gerhardsen fra talerstolen hadde kritisert Lie for å være for krass mot partifeller som ikke delte hans syn.
Nå er 47 baser – omforente områder – for amerikanske styrker under oppgradering og nyetablering i de nordiske land, hvorav tolv i Norge. Det gir oss og Norden som geostrategisk region en formidabel avskrekking i et tiår fremover.
Selv om de er vedtatt som «Presidential Executive Order», vil det nok sitte langt inne å gjøre dem om, dersom Trump skulle komme på slike tanker etter en prat med Putin.
Vi har med andre ord tid på oss til å bygge opp et troverdig militært forsvar og sivil beredskap i et mer robust samfunn som skal kunne motstå ulike former for påvirkning og undergraving – i et stadig tettere samarbeid med våre nordiske naboer.
