Meninger
UAVHENGIGHET: Det er ikke vanskelig å være enig med Fjærtoft i at en større europeisk uavhengighet av USA ville være sterkt ønskelig, sier tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.
Foto: Ole Berg-Rusten, NTB
Feil om skepsis til EU som erstatning for Nato
Det er galt når diplomaten Fjærtoft beskylder meg for en «analytisk feilslutning», så lenge han selv ikke argumenterer analytisk, men normativt: Europeisk samling vil skje fordi det bør skje.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Torgeir Fjærtoft avlegger meg et besøk i Forums spalter 29. august, i et tilsvar til min kronikk om følgene for Nato hvis Donald Trump skulle vinne presidentvalget i USA. Vi er enige om at det siste ville være en katastrofe, men Fjærtoft tror i motsetning til meg at EU er et realistisk alternativ til Nato.
Videre hevder han – feilaktig – at min skepsis til EU er tuftet på at unionen ikke har planer for noe slikt i dag. Dermed gjør jeg det han kaller «den vanlige analytiske feilslutning i norsk europadebatt, nemlig å legge til grunn for en analyse EUs nåværende institusjoner, prioriteringer og politikk.»
Hvor han har dette fra er imidlertid vanskelig å forstå. Det står uttrykkelig i kronikken at årsaken til den manglende realisme i en rent europeisk forsvarsallianse er dens mangel på en samlende, felles eksistensiell trussel mot alle de europeiske land, tilsvarende den Sovjetunionen representerte i sin tid.
Europa er med andre ord ikke lenger det vi kaller et genuint sikkerhetsfellesskap, så lenge Russland ikke kan mistenkes for å ha hverken politisk motiv for eller militær kapasitet til å erobre resten av det europeiske kontinent.
Russerne vil bare kunne utgjøre en trussel mot en begrenset del av Europa, og da bare mot én region av gangen. Russland oppfattes derfor i meget varierende grad som en trussel, avhengig av hvor i Europa man befinner seg, fra Estland (meget sterkt) til Hellas eller Spania (ikke i det hele tatt). Årsaken til min skepsis er med andre ord ikke fraværet av planer og institusjoner, men mangelen på et grunnleggende strategisk og politisk rasjonale.
Det er her Nato kommer inn, fordi det bare er Nato som bringer amerikanerne inn i det som for alle de europeiske allierte er mer eller mindre regionale sikkerhetsutfordringer. Det er ikke for ingenting at også Norge ser det bilaterale forsvarssamarbeidet med USA som like viktig som den generelle alliansegarantien.
Denne mangelen på et samlende felles rasjonale kommer så på toppen av de mer alminnelige forskjeller mellom de europeiske land av politisk, historisk og kulturell art, som man ikke skal undervurdere.
Det er ikke vanskelig å være enig med Fjærtoft i at en større europeisk uavhengighet av USA ville være sterkt ønskelig. Men mitt poeng er altså at ting ikke nødvendigvis blir mer realistiske fordi de er ønskelige. Den politiske elite i de europeiske land må gjerne innse både ønskeligheten og nødvendigheten av europeisk strategisk autonomi, for å benytte president Macrons formulering.
Derfra til å overbevise velgerne i et trettitalls liberale demokratier om det samme er det imidlertid langt, ikke minst så lenge en høyrepopulistisk nasjonalisme synes å seile i medvind i mange av dem.
Dermed blir det også galt når diplomaten Fjærtoft beskylder meg for en «analytisk feilslutning», så lenge han selv ikke argumenterer analytisk, men normativt: Europeisk samling vil skje fordi det bør skje. Det er en felle man forstår at diplomater fort kan gå i – det er lett å forveksle det ønskelige med det sannsynlige.
