Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Kronikkforfatterne publiserte en kronikk i VG den, 04.11.19 med tittelen «Stadig flere krigsveteraner får avslag på krav om erstatning».
To år har gått, og fremdeles er situasjonen slik at de aller fleste veteraner som søker om kompensasjon (erstatning) får avslag fra Statens Pensjonskasse (SPK). Avslaget opprettholdes i de fleste av sakene, som behandles i den nedsatte Klagenemnda.
Noen forbedringer har skjedd, men disse er hovedsakelig av prosessuell art for eksempel når det gjelder om spørsmålet om adgang til å påberope foreldelse.
Statens praktisering av årsakskravet og vurdering av bevisene er årsak til at de fleste veteraner fremdeles får avslag. De prosessuelle regelendringene har og vil derfor etter vår oppfatning ikke styrke veteranenes rettsvern nevneverdig.
Vi vil nedenfor gjøre opp status og peke på hva som er galt med dagens regelverk og praktiseringen av dette.
Fikk flertall
Høsten 2020 fikk partiet Rødt flertall på alle punkter i sitt representantforslag dokument om forbedringer for veteraners krav på kompensasjon/erstatning.
Flere av disse punktene er nå vedtatt, mens andre punkter er under utarbeidelse.
I vår tidligere kronikk satte vi også søkelyset på en egen problemstilling som må sees i sammenheng med at beviskravet er skjerpet, nemlig at spesialisterklæringer som er til gunst for veteranen i større grad enn tidligere blir satt til side.
I høringsnotat i fra FD av 17. juni 2021 om blant bruk av spesialisterklæringer opplyser departementet at SPK avslår årlig om lag 50 til 60 krav på kompensasjon. I de fleste av disse sakene foreligger en spesialisterklæring som konkluderer med at soldatens psykiske skader skyldes tjenesten (årsakssammenheng).
Et av forslagene til Rødt var at SPK skal hente inn tilleggserklæring eventuelt ny erklæring før man kan gi avslag der den foreliggende erklæringen er til gunst for veteranen.
Ny regel
Departementet viser til at forslaget om en ny regel for bruk av spesialisterklæring i saken bare vil være en prosessuell regel, og ikke en regel om vekting av bevis.
Les også: Veteranforbund fornøyd med nye regler for bruk av spesialisterklæringer
Som departementet også viser til så vil den alminnelige bevisvurderingen fortsatt gjelde. Forsvarsdepartementet forutsetter at spesialisterklæringen vil kunne ha vesentlig vekt som bevis. Samtidig viser departementet til at erklæringene ofte ligger langt etter tjenesten og inntreden av symptomer i tid. Departementet har i høringsnotatet også vist til at hvilken vekt erklæringen får i bevisvurderingen vil avhenge av en nærmere vurdering av spesialisterklæringen, herunder hvilket faktisk grunnlag erklæringen bygger på. I tillegg til at erklæringen også må veies mot øvrige bevis i saken.
Departementet uttaler at erfaringsmessig får tilleggserklæringer sjeldent innvirkning på utfallet av saken.
Når sjeldent fram
Innhenting av tilleggserklæringer vil derfor ikke endre dagens praksis.
Kronikkforfatterne kan her legge til at veteraner med en negativ spesialisterklæring, sjeldent vil kunne nå fram med sin sak – selv om spesialisterklæringen ikke er kvalitetsmessig god.
Oppsummert så vil de sakkyndiges medisinskfaglige vurderinger av om veteranens psykiske plager skyldes tjenesten fremdeles kunne overstyres av statens egen vurdering av bevisene. Innhenting av tilleggserklæringer vil derfor ikke endre dagens praksis. De prosessuelle regelendringene vil således heller ikke bedre veteranenes rettsvern.
Kronikkforfatterne vil som nevnt innledningsvis i stedet sette søkelyset på bevisvurderingen i veteransakene, som er hovedårsaken til de mange avslagene. Som kronikkforfatterne pekte på i 2019, har departementet og forsvarsministeren ved flere anledninger forklart økningen i antall avslagssaker med at sakene i større grad enn tidligere bygger på «svakere bevismessig grunnlag».
Prinsippet i bevisbedømmelsen er at det skal skje en fri bevisvurdering. Det oppstilles ingen begrensing i hvilke bevis som skal fremlegges, men vekten av bevisene vil variere. Foreligger det uklarhet må det foretas en avveining av bevisene.
Vurderer bevisene
Det problematiske er at overstyringen av de medisinske vurderingene foretas av jurister basert på rettspraksis om hva som er såkalt allment akseptert medisinsk viten om andre skadetyper. I denne sammenheng er det i statens praksis vist til en Høyesterettsdom fra 1998 om bevisvurderingen i en nakkeslengskade. Høyesterett uttalte her at bevisene vil kunne ha forskjellig kvalitet og tyngde.
Særlig viktig ved bevisvurderingen er om det foreligger nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å forklare en tilstand.
Les også: Færre får kompensasjon for psykisk skade: – Bruk og kast av soldatliv
I bevisvurderingen av om det foreligger en psykisk skade som skyldes tjenesten bruker staten samme bevisvurdering som i nakkeslengdommen fra 1998. Med andre ord årsakskriteriene ved vurderingen av sammenheng mellom en ulykke og nakkesleng/fysiske traumekader.
Det legges avgjørende vekt på om det er dokumentert akuttsymptomer kort tid etter tjenesten, om det foreligger sammenhengende symptomer fra skadehendelsen til kronisk senfase og om skadeutviklingen følger et såkalt traumatologisk forløp.
Ikke i tråd med forskningen
Utviklingen av psykiske skader hos veteraner har en annen utvikling sammenlignet med en fysisk skade...
Statens bevisvurdering er her ikke i tråd med medisinsk forskning om utviklingen av psykiske skader som følge av internasjonale operasjoner. Praksis er heller ikke i tråd med medisinsk forskning på PTSD generelt. Utviklingen av psykiske skader hos veteraner har en annen utvikling sammenlignet med en fysisk skade, som dommen i Høyesterett gjaldt. Ved praktiseringen av regelverket har staten i tillegg glemt at ordningen skal gi erstatning ved «psykisk belastningsskade».
Det fremkommer av forarbeidene til dagens ordning at begrepet omfatter en lang rekke psykiske diagnoser, alkoholisme, depresjon, med mer. Det sier selv at de medisinske kriteriene for vurdering av sammenheng mellom et traume og en fysisk skade ikke uten videre er anvendelig ved en slik årsaksvurdering.
Både norsk og internasjonal forskning viser dessuten at det kan gå flere år før soldatene rapporterer om plager.
Symptomer kommer senere
I Afghanistan-undersøkelsen som ble offentliggjort 5. oktober 2021 uttales følgende om hvorfor det går lang tid før soldatene rapporterer om plager:
Det er flere forklaringer på dette fenomenet, men en mulighet er at PTSD kan ha forsinket debut, såkalt «delayed onset» PTSD. Uavhengig av forklaringsmodell er disse funnene viktige å ta i betraktning ved oppfølging av veteraner. Resultatene både fra internasjonale studier og denne undersøkelsen, understreker at psykiske helseplager etter internasjonal tjeneste kan vare i mange år, og kan for noen forsterkes med tiden.
Disse beskrevne funnene i Afghanistan-undersøkelsen er egentlig ikke nye opplysninger, men er kjent fra tidligere forskning og fra tidligere veteransaker.
De bevisene som staten krever at skal foreligge om tidlige psykiske symptomer finnes derfor ikke uten videre. Kronikkforfatterne er selv kjent med egne klienter som har fått avslag fordi det har gått flere år etter tjenesten før veteranen rapporterer om symptomer som veteranen selv setter i sammenheng med tjenesten. Avslaget gis selv om den medisinsk sakkyndige eller det sivile behandlingsapparatet setter plagene i sammenheng med tjenesten.
Fortsetter praksisen
Vi har over lang tid i dialogen med staten og gjennom klager på enkeltvedtak påpekt at statens praksis ikke er i tråd med den medisinske forskningen. Staten har likevel opprettholdt praksis.
Et spørsmål som da oppstår er om reglene riktig utformet med tanke på hvordan en psykisk skade hos veteraner oppstår, og utvikler seg?
Et annet spørsmål er om bevisvurderingen bygger på en riktig situasjonsforståelse.
Vår opplevelse er at faktiske forhold tolkes til ugunst for veteranen som søker erstatning uten at det hensyntas at årsaken kan forklares gjennom den forskningen som finnes på veteraner. Et eksempel er at det brukes som et argument mot en veteran at vedkommende har søkt seg til ny utenlandstjeneste, når vedkommende i ettertid hevder at han også hadde psykiske plager på samme tidspunkt og krever erstatning.
Et annet eksempel er at vedkommende på egenerklæringsskjema etter hjemkomst har krysset av for at tjenesten har vært lett.
Veteraner med fysiske helseplager i tillegg til psykiske helseplager, får ofte ikke aksept for at det er en sammenheng mellom de psykiske plagene og de fysiske plagene.
Herunder må Staten ta i betrakting at veteranens mulighet til å dokumentere tjenestens skadepotensiale, ofte er vanskelig – om ikke umulig. Samtidig er det veteranen som skal sannsynliggjøre sitt krav. I Afghanistan-undersøkelsen foreslås det at alvorlige hendelser under tjenesten må journalføres.
Fanger dagens ordninger opp de som blir psykisk syke etter tjenesten og gir den et tilstrekkelig erstatningsrettslig vern?
Statistikken på antall søknader om kompensasjon/erstatning, sammenlignet med tallet avslag beskriver egentlig muligheten veteraner har til å få aksept for sitt krav. Med den bevismessige situasjonen som dagens regelverk og rettstilstand har skapt med hensyn til å sannsynliggjøre både en psykisk belastningsskade og en eventuell varig ervervsuførhet, må det forventes at veteranen med et fremtidig behov for å søke om kompensasjon/erstatning, vil møte den samme realitet som dagens veteraner - hvor ca 8 av 10 veteraner får avslag på kravet sitt.
Er det riktig?
Resultatet i fra Afghanistan-undersøkelsen 2020 synliggjør hva som egentlig har vært kjent med veteraners sykdomsutvikling i fra tidligere, men som praktiseringen av bevisreglene har avvist. Kronikkforfatterne vil stille spørsmålet om vilkårene for kompensasjon/erstatning er riktig utformet. Fanger dagens ordninger opp de som blir psykisk syke etter tjenesten og gir den et tilstrekkelig erstatningsrettslig vern?
Bør det i stedet for prosessuelle regelendringer heller skje en forenkling av kravet til hva som skal anses for å være en psykisk belastningsskade, og er dagens utmåling av kompensasjon/erstatning riktig?
