Ved et panoramavindu han har bygget selv, med utsikt til hav og fjell i Harstad, sitter 35 år gamle Trym Olsen med en kaffekopp. Her har han og samboeren skapt et hjem sammen med sin lille datter. Fra kjelleren høres en lys barnestemme som uhemmet stemmer i sanger fra Disney-filmen Frost og Kaptein Sabeltann.

Trym er nesten to meter lang og ser sterk ut. Men det han snakker om er krevende.

Et par ganger flakker blikket når han forteller om de to periodene han tjenestegjorde i Afghanistan og de psykiske plagene som ble mer og mer tydelige. Da han kom hjem fra utenlandsoppdrag siste gangen i 2012, full av angst og piller, tok karrieren i Forsvaret slutt.

Tre år tidligere, samtidig som Trym forberedte seg på sin første tur til Afghanistan, leverte regjeringen stortingsmeldingen «Fra vernepliktig til veteran».

Idet han kom tilbake til Norge i 2010, la sju departementer frem handlingsplanen for ivaretakelse av veteraner. 126 tiltak ble iverksatt, flere var spesielt rettet mot veteraner som sliter.

Hvorfor var ikke det nok for å hjelpe Trym?

Den norske «intops-soldaten» har endret seg.

Fram til 90-tallet var mange av soldatene vernepliktige og enkeltpersoner fra det sivile, med kort opptrening før utreise.

På 90-tallet ble det satt høyere krav til militær utdanning.

De siste 20 årene har soldatrollen blitt mer profesjonalisert.

– Nå er de fleste som
drar ut ansatt i Forsvaret,
sier Bjørn Robert Dahl,
generalsekretær i NVIO.

– Frivilligheten er
i stor grad borte.

For Trym Olsen var Forsvaret en del av identiteten.

Fortsatt lengter han tilbake til de gode opplevelsene. Til spenningen. Adrenalinkicket. Respekten og samholdet.

Å gå langt med sekk, å bruke kroppen fysisk. Han opplevde å passe inn i Hæren. Når alt stemte, var feltlivet det beste han visste. Han sier han likte ytterpunktene og kontrastene. Streng kulde og snø i Nord-Norge. Stekende sol i eksotiske Afghanistan. Men også rutinene og disiplinen i den militære kulturen. At man står opp hver dag og vet at man skal ikle seg den samme uniformen. For Trym Olsen var hverdagen som soldat det enkle liv. Forutsigbarhet. Det sivile livet kunne være langt mer komplisert.

Etter førstegangstjeneste i Sambandsbataljonen fristet Etterretningsbataljonen mest. Han ble operatør i 2007, en tjeneste som det er ekstra hemmelighold rundt. Oppdragene handlet om rekognosering og overvåking. De små patruljelagene opererte gjerne langt fra andre styrker og var derfor ekstra godt trent på å kunne overleve og klare seg under vanskelige forhold.

– Jeg ble tiltrukket av at man raskt fikk spille en viktig rolle, sier Trym.

Første gang han dro til Afghanistan var i mai 2010.

Et land «gjennomsyret av død og fordervelse», som han selv sier.

– Jeg tror vel alle får en aha-opplevelse, uansett hvor godt forberedt man er, sier Trym i dag.

– Men vi var sikkert heldige på den måten at vi gradvis ble tilvent, det skjedde ikke noen store, dramatiske hendelser med én gang.

Det tok en drøy måned. Så smalt det.

27. juni 2010 ble Simen Tokle, Andreas Eldjarn, Christian Lian og Trond André Bolle drept da kjøretøyet de satt i ble rammet av en veibombe.

Flere av Tryms kolleger, som jobbet tett med de drepte, var sønderknuste. Selv reagerte han med å jobbe enda hardere. Det var hans måte å støtte de som sørget.

I dag sier Trym at det var hans modus. Han løste vanskelige situasjoner med å stå på mer. Episoder prellet tilsynelatende av. Som da de dro til Almar, en drøy time nord for Meymaneh. De kom i kamp med Taliban-soldater. Nordmennene hadde CV-90-er. Der og da dvelte ikke Trym ved det han opplevde. Men minnene – og det han kaller den ekstreme volden som var normalisert – plager ham i dag. Spørsmålet han stiller seg, er: Var det nødvendig?

Dagens system forutsetter at den enkeltes fysiske og psykiske helse er «tilfredsstillende og forenlig» med utreise til en internasjonal operasjon. Denne seleksjonen gjøres av militære leger. I tillegg fyller søkerne ut en egenerklæring.

Forebygging før og og under utenlandsoppdrag er mer effektivt enn tiltak og behandling etter sykdom, framgår det av veteranmeldingen fra 2009. Realistisk og målrettet trening og øving, sosial støtte og samhold i avdelingen, samt tillit til militær leder, er noen faktorer som vektlegges.

Screening foretas ikke regelmessig i Forsvaret, skrev regjeringen året før Trym reiste ut.

– Effektive undersøkelser vil kunne forebygge og tidlig avdekke sykdom og skade, samt gi grunnlag for oppfølging, står det i meldingen: Rutinemessige undersøkelser «vil bli innført så raskt som mulig» for å sikre bedre seleksjon.

Uttrykket screening brukes om den «grovundersøkelsen» som en militærlege gjør for å vurdere mental helse. Om nødvendig, henvises det videre for en spesialistundersøkelse. Men de aller fleste vurderes kun av militærlege, sier Hans Jakob Bøe ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring i Forsvarets sanitet.

Ble Tryms mentale helse vurdert grundig nok før avreise?

Det første oppdraget i Afghanistan var preget av hyppige kamphandlinger med høy intensitet og fare. Han var mye ute i felt og hviletiden i leir var kort.

Nokså hardt, vurderte Trym tjenesten i egenerklæringen han fylte ut da han kom hjem i 2010. Men han skrev også at han følte seg helt frisk.

– Jeg opplevde Trym som rolig og avbalansert, sier Leif.

Han var troppssjefen til Trym i 2010. Kollegene la vekt på å bearbeide det som skjedde, der og da, forklarer han. I daglige debrifer snakket de om faglig måloppnåelse og farlige situasjoner, faktorer som kan gi mentale reaksjoner.

Studier har vist en sammenheng mellom stor grad av belastning i tjenesten og stressplager i ettertid, ifølge Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Veteranmeldinger og planer har understreket viktigheten av at personellet ivaretas etter hendelser.

I tillegg skal Forsvaret dokumentere at potensielt traumatiske hendelser har funnet sted. Dersom rapporteringsrutinene bedres, kan det gjennom aktiv bruk av Forsvarets helseregister, dokumenteres hvilke konsekvenser langvarig psykisk belastning og potensielt traumatiserende hendelser har for enkeltindivider, står det i veteranmeldingen.

Psykiske reaksjoner på krigstraumer er en naturlig del av forsvarsmekanismen til et menneske som utsettes for ekstreme opplevelser, sier regjeringen i den samme meldingen. For å takle dette må personellet øve på teknikker for å takle stresset, både individuelt og kollektivt. Arbeidet for å forebygge plager skal foregå før soldaten drar ut, under oppdraget og etter hjemkomst.

Forsvarets forum har fått innsyn i Trym Olsens medisinske journal, med hans samtykke. Den inneholder fire helseprofiler: en fra sesjon, en fra innrykk, en fra da han kom hjem etter det andre oppholdet i Afghanistan og en fra 2020.

Helseprofilen gir karakterer i ti kategorier. En av disse er psykisk helse.

På sesjon fikk Trym syv av ni poeng på psykisk helse. Det var i 2004. Moren døde av kreft i 2003 og Trym ble etter det sykmeldt.

Året etter – i 2005 – fikk han ni av ni poeng på psykisk helse. Sorgen er bearbeidet, sto det da. Han fikk toppkarakter.

Så kom Afghanistan-oppholdene. Da han kom hjem, fikk han ett av ni poeng på psykisk helse.

Det er det laveste du kan få.

Skvettenhet.

Rastløshet.

Irritabilitet.

Søvnvansker.

Slitenhet.

Mistenksomhet.

Muskelstivhet.

Dette er symptomer på psykiske reaksjoner.

Da Trym kom hjem fra Afghanistan i slutten av 2010 var det noe som ikke stemte. Han sov lite, drakk for å slappe av og trente ekstremt mye.

– Jeg hadde det jo ikke bra, men fikk ikke kommunisert dette. Rart egentlig at ingen tenkte at «Trym har det ikke bra», sier han.

En faktor som kan ha gjort at Tryms forandring ikke var så tydelig for dem rundt ham, var at han tok befalsutdanning mellom kontingentene. Han var borte fra avdelingen sin, de som kjente ham.

Kristian var Tryms romkamerat på grunnleggende befalsutdanning i 2012. Han ønsker bare å bruke fornavn. Han forteller at de pleide å snakke om alt mulig.

– Trym var fysisk sterk, men fremsto også mentalt robust, slik jeg oppfattet ham. I tillegg et varmt og godt menneske.

Det var i tiden på befalsskolen at Trym virkelig begynte å kjenne plagene på kroppen. Han ble engstelig når han skulle prate foran klassen, slet med å spise i messa. Hadde vanskelig for å koble av og sove skikkelig, og følte seg mer isolert.

Trym mener i ettertid at han hadde tegn på at han slet psykisk etter det første oppdraget Afghanistan. Det står det ingenting om i tjenesteuttalelsene fra 2010 og 2011. Forsvarets forum har fått innsyn i begge.

Sersjant Olsen har gjennomført sine oppgaver på en meget god måte, står det i 2010.

Han får ros for både godt humør og evne til å bygge relasjoner:

«Sersjant Olsen anbefales til videre utdanning i Forsvaret og tjeneste i Forsvaret».

Trym får over norm på ansvar, litt over norm på samarbeid og kommunikasjon og mestring. På språkføring får han litt under norm. De øvrige seks kategoriene er på norm. En meget god uttalelse, kalles den.

Også i 2011 er uttalelsen god. En dyktig soldat og sambandsmann, står det. Han beskrives som en god og ærlig kollega - og en rollemodell for de andre i avdelinga. Trym anbefales fortsatt til videre tjeneste og utdanning i Forsvaret, samt deltakelse i internasjonale operasjoner. Men det påpekes også at han må være bevisst det ansvaret han har som forbilde, og nå får han norm på åtte av ni kategorier. På vurdering får han litt under norm.

Psykolog Hans Jakob Bøe i Forsvarets sanitet (FSAN) mener kolleger bør fange opp om noen sliter.

– Det er et leder- og makkeransvar. Men dette er lettere i teori enn i praksis, sier han.

– Så den viktigste personen til å fange opp problemene, er en selv. Enhver bør spørre seg om man er i stand til å reise ut til en risikofylt situasjon.

Bøe uttaler seg på generelt grunnlag, ikke spesifikt om Tryms sak. Psykologen påpeker at ulike faktorer kan gjøre at psykiske problemer ikke blir synlige nok for andre.

– I en opptreningsperiode før internasjonal operasjon er det ikke minst naturlig for kolleger å se de sidene av en person som fortsatt mestrer. Å tenke at «dette skal vi klare sammen». I tillegg kan den som er syk gjerne prøve å tåkelegge realitetene slik at det er vanskelig for folk rundt å fange opp.

– Hvis noen er veldig motivert for å dra ut, er de gjerne også villig til å underrapportere plager, sier Bøe.

Veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale operasjoner) viser til at mange klarer å holde problemene sine i sjakk mens de fortsatt er tilknyttet Forsvaret. Der har de laget sitt, makkeren, oppdraget.

Hans Jakob Bøe sier at terskelen for å innrømme at man sliter kan være høy.

– Følelsen av skam er vesentlig. Å erkjenne at man ikke mestrer, å komme til kort.

I 2012 gjorde Trym seg klar til å dra til Afghanistan igjen, som del av et ferskt lag.

Han hadde
ikke tillit til
det nye laget.

Han følte han var den
mest erfarne i avdelingen,
men at arbeidsoppgavene
ikke var tilsvarende
meningsfylte.

– Det føltes som et slag i magen.

– Jeg prøvde virkelig, men klarte ikke på en god måte å gi fra meg erfaringen fra tidligere når kjemien var så dårlig.

– Det var et komplekst «sammensurium» av fysiske plager, frustrasjon og å føle seg lite verdsatt.

Veteranmeldingen fra 2009 legger vekt på viktigheten av god samtrening og kollegastøtte underveis i oppdraget. Et av tiltakene i etterkant av meldingen, var at «Forsvaret vil søke å gjøre alle relevante materielltyper som nyttes i internasjonale operasjoner tilgjengelig for oppsettende avdeling fra dag én.»

Trym mente en del av fokuset og treningen ble feil. Han var kritisk til at et av lagene som skulle til Afghanistan ikke fikk trene skarpt med et av de viktigste våpnene de skulle bruke der. Han konfronterte nestkommanderende foran troppen, det eskalerte til en krangel. Trym har reflektert over denne perioden og sier han ikke alltid var en brobygger eller en god lagspiller.

– Jeg var generelt ganske uprofesjonell og lite konstruktiv i måten jeg var uenig på.

Det er særlig to faktorer forut for tjenesten som har vist seg å ha sammenheng med veteranenes helse- og livssituasjon etter tjenesten, går det frem av Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2012: Motivasjon og forberedelse.

«De som vurderte forberedelsene som dårlige, rapporterte i større grad nedsatt helse, nedsatt mestring av livet, nedsatt humør, mindre tilfredshet og økt bruk av legemidler. De rapporterte også i større utstrekning at de var misfornøyde med oppfølgingen i det sivile helsevesenet, og det var mindre sannsynlig at de hadde fått tilbud om samtale med psykolog», står det i veteranmeldingen fra 2020.

God trening øker beskyttelsesgraden med tanke på å utvikle problemer og kan være en buffer mot andre negative faktorer, sier psykolog Hans Jakob Bøe.

– Effekten av trening er innøvde mønstre, som i seg selv kan gi mestringsfølelse.

Trym slet med mestringsfølelsen.

I møte med venner lot han som om alt var bra. I ettertid tenker han at det kanskje også var en måte å lure seg selv på. Derfor forberedte han seg til Afghanistan-oppdraget som planlagt.

– Jeg fortsatte å jobbe, jeg hadde jo vært med gruppa ganske lenge, og følte mye på lojalitet, plikt og ansvar.

Trym legger mye av ansvaret på seg selv for at han ikke tidligere innså at han slet med stressreaksjoner etter den første kontingenten i Afghanistan. I ettertid har han også tenkt at han var en del av et miljø preget av en «macho» identitet, at det kan ha spilt inn.

«Sigurd», en tidligere kollega, som må være anonym grunnet tjenesten i en skjermet avdeling i Forsvaret, bekrefter det Trym sier.

– Vi var et lag med «alfa-hanner» med sterke konkurranseinstinkt, alle ønsket veldig å dra til Afghanistan og det kunne oppleves som en kamp om å være den som ble sendt ut. Det var et jag etter å holde masken, ikke tape ansikt, sier «Sigurd».

Trym sier at han var mye sint og frustrert før utreise andre gang. Han havnet oftere i konflikter. Under en vinterøvelse i 2012, utbrøt en kollega:

«Trym har nok PTSD».

Akkurat da streifet det ikke Trym at kollegaen kunne ha rett. Å oppsøke lege eller psykolog var «helt fjernt». Han hadde vært vant til at hvis man har det vanskelig, så gjelder det å komme seg videre. Kristian husker episoden.

– Vi jobbet hardt. Trym hadde et barskt image, som flere. «Du har vel PTSD», var slikt folk kunne si til hverandre på fleip.

Det var under et morgenmøte at Trym kollapset første gang. Han var sent ute og stresset. Mellom 20 og 30 personer var samlet i et lite møterom til kompanisjefens brif.

– Jeg slet med å følge med, fikk tunnelsyn og «duppet av». Sjefen ble rimelig sint og sa at jeg fikk gå ut hvis jeg ikke ville være der. Jeg unnskyldte meg og prøvde å følge med.

– Det siste jeg husker, er at sidemannen kløp meg i låret og stakk meg med en penn for å vekke meg. Men da var jeg allerede på vei inn i drømmeland.

Sidemannen er «Sigurd». Han sier Trym hadde virket sliten, etter hvert så det ut som han sovnet i stolen sin.

– Jeg prøvde å dytte i ham for at han skulle våkne, antar at det gikk rundt fem til ti minutter på denne måten, forteller «Sigurd».

Da han la hodet bakover og pustet anstrengt, ble det tydelig for alle at noe var galt med Trym.

– Han ble lagt ned på gulvet. Men fortsatt fikk vi ingen respons, kanskje i nærmere et halvt minutt, husker «Sigurd».

Trym husker at han våknet på gulvet med en kollega over seg. Han ble kjørt til sykestuen på Setermoen der de fastslo dehydrering og ga ham en halvliter eplejuice.

– De ba meg slappe litt av før jeg kunne dra hjem.

«Sigurd» sier de ikke skjønte hvilke problemer Trym hadde. Derfor dvelte de ikke ved kollapsen i møterommet.

For å få lov til å reise utenlands, må en soldat bli vurdert som skikket. Vurderingen er som regel gyldig i to år.

Det er langt fra alle som kan søke seg til internasjonal tjeneste.

I egenerklæringen man fyller ut, er det to spørsmål om psykisk helse. I tillegg gjør militær lege eller psykolog en vurdering. Trym ble vurdert som skikket før avreise i 2010. Året etter var blodtrykket høyt.

«Må ha normalt BT, ellers OK. I mellomtiden blir han satt midl ikke skikket», står det i en legevurdering som Forsvarets forum har fått innsyn i.

Han fikk en 24-timers blodtrykksmåler. Hver gang maskinen skulle registrere, stanset de undervisningen eller øvelsen, og han la seg ned. Men blodtrykket falt ikke. Trym sier at de snakket om løsninger, at han kanskje ikke kunne reise. Så, forteller Trym, ble det oppdaget at den forrige godkjenningen fortsatt var gyldig. Den hadde to års varighet. Derfor trengte han ikke ny for å få lov til å reise. Trym husker ikke hvem som bestemte at de skulle bruke den gamle godkjenningen.

Forsvarets forum har spurt Etterretningsbataljonen hvorfor og hvordan dette skjedde. Oberstløytnant Per Espen Strande, nåværende sjef i Etterretningsbataljonen, svarer slik:

– Dette er snart ti år siden. Jeg kjenner ikke detaljene i hvorfor denne beslutningen i sin tid ble tatt. Saken slik den er fremstilt i Forsvarets forum er ikke bra og det fremstår som om enkelte beslutninger er blitt fattet på feil nivå i bataljonen. Hvis saken, slik den er fremstilt her, hadde blitt forelagt for meg hadde jeg ikke latt Trym dra ut gang nummer to, skriver Strande til Forsvarets forum.

Generalsekretær i NVIO, Bjørn Robert Dahl, sier terskelen bør være lav for å se at noen sliter og si fra om det. Han mener at å snakke om psykiske plager bør ufarliggjøres, men at psykisk helse hos menn er et vanskelig tema.

– Selv i en seleksjonsprosess kan man ikke være helt sikker på om noen sliter, hvis de ikke selv vil innrømme det. Forsvarssjefen har jo sagt at folk har vært sendt ut som ikke burde vært det. Forsvaret har tatt innover seg at det har skjedd en del feil, sier Dahl.

Da Trym dro tilbake til
Afghanistan i 2012,
tiltok frustrasjonen.

Han samarbeidet greit
med nærmeste kolleger
og ledere, sier Leif
og «Sigurd». Men mandatet
fremsto uklart for flere
i den norske kontingenten,
ikke bare Trym.

Perioden var også
krevende privat.
Like etter at Trym
ankom Afghanistan
i mai 2012,
døde bestefaren.

Da Trym skulle hjem
til begravelsen,
fikk han det første
panikkanfallet.

– Jeg husker at jeg følte meg kvalt inne på flyet, hadde hjertebank, var utrolig varm og veldig stressa.

Panikkfølelsen vedvarte da han kom tilbake til Afghanistan og gjennom resten av oppholdet. Trym forteller at det ble vanskelig å være med på møter, brifer, spise i messa og kjøre i kolonne.

Flere av de tidligere kollegene Forsvarets forum har vært i kontakt med, tegner bildet av at Trym endret seg. Han klarte fortsatt å fungere godt nok til å utføre den krevende jobben sin i Afghanistan, men humøret var tydelig forandret. Han ble mutt.

Leif, som var troppssjefen til Trym i 2010, hadde den samme stillingen i 2012.

– Trym ble hissig. Han hadde hatt sterke meninger før, men nå ble de oftere formidlet i kjefting.

– Samtidig skjønte jeg også frustrasjonene hans. Vi var flere som var frustrerte over ulike deler av den norske operasjonen.

Først i ettertid har Leif forstått omfanget av plagene Trym hadde, sier han.

– Jeg så ikke hele bildet den gangen.

Leif visste for eksempel ikke om kollapsen på morgenmøtet på Setermoen før avreise til Afghanistan. Det hadde hverken Trym eller andre fortalt ham. En av årsakene til at han ikke fanget opp alt som skjedde med Trym, var at han selv allerede var på plass i Afghanistan.

På denne tiden skulle PRT-en trekkes ut fra Meymaneh. Den skiftet navn til TSGF, Transition Support Group Faryab. Trym sier de omtalte det som «Taliban Support Group». Han tenkte at de bare ventet på å dra hjem, ikke gjorde noe positivt. At det var for store begrensninger på hva de norske soldatene kunne gjøre og at sikkerhetsregimet inne i leiren var unødvendig strengt.

– Vi måtte gå med uniform og være bevæpnet døgnet rundt. Det man trenger når man har vært ute på jobb i støvet og varmen, er å kunne senke skuldrene litt, i shorts og med en kald cola, sier Trym.

Arbeidsmiljøet som normalt er en kilde til støtte og kameratskap, kan i noen tilfeller også føre til slitasje fordi soldatene lever så tett på hverandre med lite bevegelsesfrihet, står det i veteranmeldingen.

Noe skjedde med Trym i de periodene han var i Afghanistan.

Det ser vi også på tjenesteuttalelsene.

I 2010 var uttalelsen svært god.

I 2011 var den god.

I 2012 fikk han litt under norm på to av fem kategorier.

Det sto at «Olsen bør i større grad bli mer bevisst på hvilke holdninger han kommuniserer til sine omgivelser». Samtidig ble han anbefalt å fortsette:

«Olsen bør søke nye utfordringer som stiller ham overfor nye problemstillinger som vil bidra til å utvide hans horisonter. Denne utviklingen vil komme naturlig ved eksempelvis tjeneste som lagfører i utdanningstroppen.»

Det stemmer derimot dårlig med en telefonsamtale han skal ha fått fra Norge den sommeren. Trym forteller at han ble kalt inn på et kontor, til en telefonsamtale. Personen i den andre enden av røret skal ha gitt beskjed om at Trym ikke hadde jobb i kompaniet når han kom tilbake til Norge. – Jeg «kom meg ikke gjennom nåløyet», var vel ordrett det som ble sagt, sier Trym.

Forsvarets forum har forsøkt å komme i kontakt med personer som kan bekrefte innholdet i telefonsamtalen, uten å lykkes. Flere kilder Forsvarets forum har snakket med, bekrefter imidlertid at Trym merkbart endret adferd i tiden etterpå. Trym sier at han for første gang fikk selvmordstanker.

– Jeg følte alt bare falt i grus. Hvorfor skulle jeg gjøre jobben etter beste evne, gi noe ekstra? Eller i det hele tatt være der, når kompaniet ikke ville ha meg?

Forsvarets forum har spurt Etterretningsbataljonen om det stemmer at Trym fikk denne beskjeden via telefon, mens han var i tjeneste i Afghanistan.

– Siden saken er nesten ti år gammel og blant annet baserer seg på hva som har blitt sagt i telefonsamtaler, er det umulig for meg å kommentere alle sider av saken. Derimot kan jeg fastslå at jeg ikke ville valgt den beskrevne måten for å meddele til en ansatt at vedkommende ikke lenger var ønsket i avdelingen. Jeg har ingen grunn til å anta at Trym ikke fremstiller saken slik han opplevde den, og jeg kan godt forstå hans frustrasjon, skriver oberstløytnant Per Espen Strande.

Trym forteller at han kjempet mot de vanskelige tankene resten av tiden han var i Afghanistan.

– At jeg måtte gå med tjenestevåpenet – Glock-pistolen, på meg hele tiden, gjorde det ekstra vanskelig.

– Egentlig tenkte jeg at jeg ønsket å dø, men uten å ta selvmord. Hvis jeg bare ble drept i en hendelse som jeg selv ikke hadde skyld i, ville jeg fått ettermæle som helt.

Psykolog Hans Jakob Bøe sier at det jevnlig holdes kurs i selvmordsforebygging for både vernepliktige og ansatte i Forsvaret.

– Dersom noen sliter psykisk og har selvmordstanker vil Forsvarets helsepersonell følge de samme prosedyrene og vurderingene som man gjør i det sivile helsevesen. I de tilfeller noen blir vurdert til å kunne være til fare for seg selv eller andre vil de miste muligheten til å bære tjenestevåpen for en periode. Det er ganske vanlig å ha selvmordstanker knyttet til for eksempel livskriser. Men det er mindre vanlig at farekriteriet blir oppfylt. Det er vanskelige vurderinger som legger til grunn mange individuelle og kontekstuelle faktorer, sier Bøe.

I løpet av den andre kontingenten i Afghanistan hadde Trym utfordringer knyttet til arbeidsmiljøet, uforutsigbarhet når han kom hjem og en opplevelse av meningsløshet. Alle disse faktorene pekes på i veteranmeldingen fra 2020 som elementer som kan øke risiko for at soldaten utvikler psykiske plager etter utenlandsoperasjonen.

I oktober 2012 skulle han hjem til Norge etter fullført tjeneste. Han gruet seg veldig til selve reisen, var kvalm, varm og hadde tunnelsyn. Vann, nøtter og bagetter hjalp ikke.

Flypersonalet hadde ikke reisesyketabletter.

Da dørene ble stengt og flyet begynte å rulle, fikk Trym en trang til å komme seg ut og ba om å få gå av. Han kollapset og ble kjørt med ambulanse til det tyske feltsykehuset i Mazar-e Sharif.

Han hadde tre konsultasjoner med en lege ved feltsykehuset. Han fikk diagnosen psykisk stressreaksjon. Det viser rapporter Forsvarets forum har fått innsyn i. Trym husker ikke de tre konsultasjonene, men sier han fikk beskjed på sykehuset om at han var dehydrert. Den samme beskjeden som han fikk da han kollapset på Setermoen året før.

Kollegaen «Sigurd» husker godt hendelsen på flyet, han satt noen rader lenger bak.

– Jeg fikk ikke med meg alt, men det minnet om første gangen, på morgenmøtet i Norge.

Han har tenkt en del på at Trym ble satt av flyet, at ingen fulgte med i ambulansen til feltsykehuset.

– I ettertid er det klart at det var feil å bli overlatt til seg selv på den måten, sier «Sigurd».

Trym ble værende en uke i leiren i Afghanistan.

Etter å ha landet på Gardermoen, dro han til Sessvollmoen og gjennomgikk medisinsk utsjekk. På egenerklæringsskjemaet krysset han ja på fem av syv spørsmål om psykisk helse.

Han svarte ja på:
Har du i løpet av tjenesten vært utsatt for psykisk sterke opplevelser?
Har du i så fall hatt gjentatte plagsomme minner fra opplevelsen?
Har du hatt gjentatte plagsomme drømmer om opplevelsen?
Har du etter hendelsen hatt problemer med å sove eller fortsette å sove?
Har du blitt skvetten ved uventede lyder og eller bevegelser?

Han beskrev tjenesten som «nokså hard», det samme som i 2010. Men krysset av på at han ikke hadde det helt bra.

Trym sier at han fortalte legen at han hadde panikkanfall og brukte Vival, et sterkt beroligende middel. Trym er overbevist om at den militære karrieren tok slutt der og da.

I rapporten fra konsultasjonen vises det til «moderat grad av PTSD-symptomer»:

«Det er ikke å anbefale at han reiser ut igjen til utenlandsoperasjoner før han har gjennomført behandling og oppfølging i regi av SMT.»

SMT står for stressmestringsteam. Men det er med utgangspunkt i denne konsultasjonen at Trym får laveste mulig karakter på psykisk helse.

En nedjustert helseprofil betyr ikke nødvendigvis at du mister sikkerhetsklareringen, understreker psykolog Hans Jakob Bøe i Forsvarets sanitet. Personer uavhengig av hverandre, i ulike avdelinger i Forsvaret, skal gjøre disse vurderingene, forklarer han. Men psykisk helse er ett av mange domener som vurderes.

Etter konsultasjonen på Sessvollmoen dro Trym hjem til Tromsø og ble sykmeldt. Kontrakten med Forsvaret varte i utgangspunktet til januar 2013. Før Trym rakk å bli frisk, var han også arbeidsledig.

For de fleste er det ingenting ved veiene i Nord-Norge som minner om det sentralasiatiske slettelandet.

Men Tryms hode kan på et blunk invaderes av minner fra kjøring på minelagte veier i et krigsområde.

– Angsten styrte alt,
sier Trym.

Forsvaret har ett års oppfølgingsplikt.

Avdelingssjefen har ansvar for å følge opp veteranen og holde kontakten.

– Men hvis det ikke er helt avklart hvem som har oppfølgingsansvaret, kan det i verste fall føre til en ansvarspulverisering?

– Forsvaret har nok fortsatt en vei å gå i forhold til å tydeliggjøre lederansvar og makkeransvar, samt å gjøre sine ledere kompetente og trygge i denne sammenhengen, sier psykolog Hans Jakob Bøe.

Etter det første året, skal Forsvaret bidra til at den enkelte får en god overgang til helse- og omsorgstjenesten, står det i Forsvarsloven.

Riksrevisjonen undersøkte oppfølgingen av veteranene i 2014. Det ble påpekt at mange veteraner med psykiske helseplager ikke fikk den hjelpen de trengte. Tilbudet innenfor spesialisthelsetjenesten var varierende, med til dels lange ventetider. Riksrevisjonen fant at tilretteleggingen for deltakelse i arbeidslivet var mangelfull, og at behandlingen av erstatningssaker på grunn av psykiske belastningsskader tok lang tid. Riksrevisjonen påpekte også at kompetanse om veteraner ikke i tilstrekkelig grad var gjort tilgjengelig i alle deler av hjelpeapparatet. Ny evaluering i 2018 viste noe bedring, men fortsatt betydelige mangler.

– Forsvarets sanitet strekker seg langt for å følge opp veteraner og gjerne i flere år etter at de har vært ute, sier Arne Ørum, rådgiver i SIOPS.

– Samtidig er Forsvarets ansvar for oppfølging i realiteten blitt svekket.

Psykolog Hans Jakob Bøe sier at Forsvarets sanitet ikke rutinemessig følger opp veteraner etter det første året. Men han bekrefter også at flere veteraner har fått hjelp fra dem lenge etter at de har vært i utenlandsoperasjon. Helsehjelpen er basert på at veteranen selv tar kontakt.

– Dette er litt individuelt, men vi utnytter den kapasiteten vi har til å hjelpe, sier Bøe.

– Det er en misforståelse at helsepersonell fanger opp de som behøver hjelp. Det skjer stort sett bare dersom den det gjelder er åpen og ber om det. Men problemer holdes ofte skjult. I Forsvaret er det et ideal at man tar ting med stoisk ro, man skal ikke bli vippet av pinnen. I realiteten er det lederen og de som jobber nær den det gjelder som vil fange opp endringer i humør og atferd. Dette ansvaret hviler på de som er tettest på, ofte ganske unge ledere, og det kan være svært krevende.

SIOPS mener Forsvaret må forberede sine ansatte bedre når de skal returnere til sivilt liv. Informere om hvor de kan søke hjelp i hjelpeapparatet med ulike utfordringer og helseplager.

– Et viktig spørsmål er om kompetansen hos behandlere er stor nok, at de kan gi et godt tilbud til veteraner. I hele spesialisthelsetjenesten har det vært gjort veldig lite, generelt trenger både leger og psykologer å få økt kompetanse, sier Ørum.

– Veteraner er en relativt liten pasientgruppe i Norge, sammenliknet med andre grupper. Men må likevel tas på alvor. Det har vært forsket for lite på veteraner til nå og midlene har stort sett tilfalt Forsvarets sanitet.

Ørum etterspør mer konkret handling fra myndighetenes side.

I veteranmeldingen som kom før Trym dro ut i 2010, skrev regjeringen at Forsvaret skulle innføre en ordning med rutinemessig å kontakte veteranene de første månedene etter avsluttet operasjon. I den påfølgende handlingsplanen var flere av tiltakene knyttet til hjemkomst-perioden:

Tiltak 48: Forsvaret skal etablere et program for aktiv, personlig og tilpasset oppfølging av den enkelte veteran det første året etter hjemkomst. Programmet skal forebygge, kartlegge og avdekke skader samt avklare behov for støtte til å komme tilbake til arbeidslivet

Tiltak 50: Forsvaret skal følge opp skadet personell under behandling eller rehabilitering etter tjeneste frem til begge parter er enige om at kontakten kan avsluttes.

Les også: Forsvarsministeren om Trym-saken: Veteraner har fått det bedre

Etter at Trym kom hjem, var han flere ganger hos Forsvarets stressmestringsteam på Bardufoss. Han fikk tilbud om å komme to ganger i uka, men sa at han ikke fikk det til. For Trym var det umulig å både kjøre bil og kollektivt. Tankene gikk hele tiden tilbake til Afghanistan.

Han forteller at han var avhengig av beroligende midler i hverdagen og piller og alkohol i helgene.

– Jeg fikk en frihet av å kunne ta noen piller eller drikke meg sanseløs og være med folk igjen.

Han klarte ikke å sette fingeren på hvorfor han slet. I stedet for å reise til stressmestringsteamet søkte han hjelp i tankefeltterapi, manuellterapi, psykomotorisk terapi, akupunktur, fasting og en privat psykiater. Fastlegen henviste til NAV og deres Raskere tilbake-program for sykmeldte, som skal få folk i jobb igjen. Tilbudet inkluderte et begrenset antall psykologtimer. Helt bortkastet, mener Trym.

– Jeg visste ikke selv hva som var galt. 16 timer er så vidt nok til å bli kjent og i hvert fall ikke nok til å ta tak i noen store problemer.

En tid med mye uro og søvnproblemer fulgte. I en periode flyttet han hjem til mormoren.

– Det var ikke en boost på selvfølelsen å være 27-28 år og bli roet ned av bestemor. Men jeg er evig takknemlig.

Han sier at det tok to år etter at han kom hjem fra Afghanistan før Etterretningsbataljonen tok kontakt.

– De ringte for å informere om at de vurderte å opprette en militærpoliti-sak mot meg siden jeg fortsatt hadde en del utstyr som jeg ikke hadde levert.

Forsvarets forum har spurt Etterretningsbataljonen om hvorfor det skal ha gått to år uten kontakt.

– Dette er som sagt snart ti år siden. Jeg har ikke kjennskap til detaljene om hvorfor det ikke var kontakt og det er derfor vanskelig for meg å kommentere på hva som var årsak til dette. Hvis Trym sier at det var slik, så er det neppe noen grunn å tvile på det. Men avdelingene har ikke anledning til formelt å følge saker i lang tid etter at arbeidsforholdet er avsluttet, sier oberstløytnant Per Espen Strande.

Trym dro til Setermoen for å levere inn utstyr. Faren kjørte ham. Neste gang avdelingen tok kontakt, var ifølge Trym i 2017. Det var for å fortelle at en tidligere kollega og kompis hadde tatt livet sitt.

– Nettopp fordi avdelingen bryr seg om de som har gjort en innsats, ble Trym kontaktet fem år etter han hadde sluttet, i 2017. Han ble kontaktet fordi avdelingens ansatte var bekymret for hvordan han hadde det. Dette var mange år etter at han sluttet i avdelingen. Avdelingens oppfølgingsansvar var for lengst avsluttet på dette tidspunktet. Forsvaret har et formelt oppfølgingsansvar for soldater fra internasjonale operasjoner i ett år etter hjemkomst. Soldater som ikke lenger er i tjeneste i Forsvaret, og som har behov for medisinsk oppfølging, skal da følges opp primært av det sivile helsevesen, sier Strande og viser til at Etterretningsbataljonen har et ivaretakelsesopplegg som strekker seg utover de kravene som politiske myndigheter og Forsvaret stiller.

Les også: Etterretningsbataljonen har «årlig psykisk» i enkelte avdelinger

I årene etter at han var ferdig i Forsvaret tok Trym ulike grep for å stable seg på beina.

Han prøvde seg
som miljøarbeider for
vanskeligstilt ungdom,
men jobben ble for tøff
når han slet med egen
mental helse,
forteller han.

Deretter ble han
tømrerlærling.
I tillegg tok han vakter
som losser på kaia.

Han satte i gang med
å pusse opp huset fra
60-tallet, fikk samboer,
ble pappa og laget
innsamlingsaksjoner
til veteransaken.

Samtidig har han i flere perioder vært sykmeldt og hatt store nedturer psykisk.

Alvorlig skadde veteraner og deres pårørende skal gis støtte slik at de ikke opplever byråkrati og skjemavelde som en merbelastning, står det i innledningen til handlingsplanen.

Minnene fra tiden i Afghanistan, som stadig hjemsøker Trym, beskriver han som en film som ruller og går.

Militærtjenesten var ikke bare mentalt krevende, kroppen bærer også preg av å ha fått seg en trøkk mer enn én gang. Han har hatt prolaps i ryggen, operert nesen, hatt flere hjernerystelser og sliter med øresus. Trym har selv vært inne på tanken om hodeskadene kunne oppfylle diagnosen traumatisk hjerneskade (TBI), en tilstand som de siste årene har fått økt oppmerksomhet blant militære og utøvere innen kontaktsport.

Trym sier at han har vært avhengig av medisiner for å fungere. En psykiater satte ham på store doser Cipralex, et antidepressiva. I dag vil han hverken bruke antidepressiva eller sovemedisin.

– Jeg trenger å kunne kjøre datteren min til barnehagen om morgenen uten å være sløvet av medisiner.

Trym søkte yrkesskadeerstatning, søknaden ble avslått. Det ble stilt spørsmål ved om Trym var det som kalles «predisponert». Psykologer definerer predisponert som at man har med seg egenskaper som enten er ervervet eller medfødt, som øker sannsynligheten for sykdomsutvikling. Trym mener han hele veien har vært åpen om livet sitt før han kom inn i Forsvaret, om forhold og hendelser som har formet ham.

Forsvaret selekterer personell man mener har lav sannsynlighet for sykdomsutvikling. Men, psykolog Bøe i Forsvarets sanitet sier at ingen er usårbare, uansett hvor nøye de er selektert til tjeneste i Forsvaret.

– Alle mennesker har et bristepunkt hvis totalbelastningen blir for stor. Det er en risiko Forsvaret og den enkelte soldat må leve med, og Forsvaret har selvsagt et ansvar her, sier Bøe.

Arne Ørum i SIOPS sier det er gjenkjennelig at psykisk skadde veteraner kan krysse av på ulike symptomer for PTSD, men at eksperter og saksbehandlere i Statens pensjonskasse i forbindelse med erstatningskrav viser til at de samme plagene muligens kan skyldes andre livshendelser.

– Både mobbing i barndommen og samlivsbrudd trekkes frem som årsaksforklaring til veteraners psykiske helseplager.

Trym har også søkt om å få oppjustert helseprofilen sin.

Årsak: Fordi han vil tilbake til Forsvaret.

3. februar 2020 fikk han det som kan virke som et endelig avslag fra Forsvarets personell- og vernepliktssenter. Det har Forsvarets forum fått innsyn i. Der pekes det på mangeårige psykiske vansker. Panikkangst. Panikksymptomer. Nedstemthet. Mareritt, sosial angst og vansker med sosial interaksjon. I avslaget står det at han i en periode skal ha fått behandling i form av EMDR våren 2018 – dette selv om han «ikke fylte diagnostiske kriterier for PTSD». EMDR er en forkortelse for «Eye Movement Desensitization and Reprocessing». Dette er en psykoterapeutisk tilnærming, som hjelper å minske ubehaget som kan prege hverdagen, hvis du har vært utsatt for ubehagelige opplevelser i fortiden (Kilde: EMDR Norge). «Med tanke på hans sykehistorie vurderes han å ha en økt sårbarhet med tilbakefall som ikke er forenlig med tjenestegjøring», er konklusjonen til Forsvaret.

I slutten av juli 2020 ble Trym sykmeldt igjen.

– Fastlegen min var allerede bekymret for selvmord, og nå gikk jeg helt ned i kjelleren. Det siste året hadde bare vært nedtur etter nedtur.

Høsten 2020 var Trym og flere kompiser på hyttetur. Noen av dem er fortsatt i Forsvaret. Kombinasjonen alkohol og snakk om vonde minner gjorde at Trym fikk en reaksjon. I ettertid kan han se at det hadde gått nedover igjen i over et år.

Men vennene ville hjelpe Trym med å få livet sitt tilbake. På hytta tok de initiativ til å sette opp en liste med punkter som han trenger å følge for å få det bedre. Listen er ifølge Trym enkel og konkret, akkurat den «resepten» han trengte: Han må være nøye med kostholdet sitt, få nok søvn og trening.

– Målet er at helsen blir bedre når jeg tar tiden til hjelp. Å bli naturlig «høy» på kroppens egne endorfiner, med trening, ikke medisiner. Jeg vil bli helt frisk, til å jobbe og være tilstede for familien min. Først våren 2021 fikk Trym diagnosen posttraumatisk stresslidelse.

Trym har hatt sårbarhetsfaktorer i tidlig liv, skriver spesialisten. Det pekes på foreldrenes skilsmisse. At moren døde. I tillegg trekkes opplevelsene i Afghanistan frem.

Spesialisten skriver at Trym viser symptomer på angst og depresjon, og at «symptomdebuten kom under tjenesten» i Afghanistan. Nå lover det sivile helsevesenet å hjelpe ham.

«Trym vil videre få stabiliserende behandling med fokus på å bedre søvn, kosthold, aktivitetsnivå og sosial interaksjon. Trym vil også få kognitiv terapi for vedvarende negative tanker».

Trym understreker at han i dag har et godt forhold og tillit til Etterretningsbataljonen, og de som jobber der. Han mener ivaretakelsen i avdelingen har blitt bedre.

***