KNM Helge Ingstad-forliset – en konsekvens av systemsvikt

Gjorde vaktsjefen på KNM Helge Ingstad feil? Helt sikkert. Mennesker gjør feil. Det er derfor Forsvaret trener og øver. Et øyeblikk uoppmerksomhet kan være nok.

En ulykkes årsakssammenheng er imidlertid nesten alltid langt mer sammensatt. Hadde besetningen – nøkkelpersonellet – et tilstrekkelig trenings- og øvingsnivå? Var personellet uthvilt? Hvordan var arbeidsbelastningen i tiden før kollisjonen? Var besetningen komplett?

Hadde personellet et tilfredsstillende erfarings- og kompetansenivå? Jeg anser det som lite sannsynlig og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Brutt forutsetningene for forsvarlig drift

Etter min mening er kollisjonen og det påfølgende forliset en konsekvens av systemsvikt. Etter år med kontinuerlig nedskjæringer og såkalte «effektiviseringstiltak» har Marinens personell – inkludert vaktsjefen på KNM Helge Ingstad blitt nektet nødvendig trening og erfaring.

Forsvarsdepartementet (FD), Forsvarsstaben (FST) og Sjøforsvaret (SST) har etter min mening, bevisst eller ubevisst brutt forutsetningene for forsvarlig drift av fregattene.

Min påstand er forankret i 23 år fregattkompetanse. Jeg har bekledd de fleste operative stillingene i fregattvåpenet. Dette inkluderer stillingene som skipssjef på KNM Narvik og KNM Roald Amundsen, så vel som en periode ved Marinens kompetansesenter og to perioder som stabsoffiser for «rederen».

Unikt bestningskonsept

Jeg utviklet blant annet våpenets bemanningskonsept (Lean Manning Concept), ledet fregattvåpenets bidrag til Neptun-prosessen (omorganisering og nedbemanning av Marinen), bidro til utviklingen av Fridtjof Nansen-klassens driftskonsept, bemannings- og virksomhetsplaner. Jeg har vært involvert i styrkeproduksjon – kvalifisering av fregatter til skarpe operasjoner – i 23 år, og kjenner dermed fregattvåpenet bedre enn de fleste.

Nyheter

Fagmilitært råd: Vil ha flere fartøy, mer luftvern og flere folk

De norske fregattene har et unikt besetningskonsept. Da Sjøforsvaret publiserte bemanningskonseptet (Lean Manning Concept) i 2004 var fregattenes besetningsstørrelse bare 50 prosten av snittet i Nato. I tillegg har vi – igjen i motsetning til øvrige allierte - også et betydelig antall vernepliktige mannskaper.

Når vi likevel i mange år leverte gode resultater i operasjoner skyldes dette blant annet at vi hadde en langt større andel offiserer med høy akademisk kompetanse med evne til å bekle flere funksjoner, vise initiativ, og ikke minst, selvstendig identifisere problemer, finne gode løsninger og treffe korrektive tiltak. Våpenet hadde robuste tjenesteplaner som kvalifiserte personellet mot neste nivå om bord. I tillegg oppfylte vi den gangen også alliansens krav til trening og øving av besetningen under seilas.

Stadige effektiviseringstiltak

Ettersom fartøyet løser de samme oppdrag som andre Nato-fregatter, innebærer vårt bemanningskonsept at det enkelte besetningsmedlem ivaretar flere funksjoner enn dets allierte kollega. Kravet til kompetanse, utdanning, trening og øving er derfor høyere enn Natos minstekrav. Arbeidsbelastningen er også høyere. At den norske Marinen i tillegg seiler i et krevende havområde, forsterker ovennevnte.

I lys av de omfattende omstillingene som lå foran Forsvaret i 2004, anså vi det som avgjørende å beskrive hvilke forutsetninger bemanningskonseptets var tuftet på. Det var ikke et nytt konsept. Det hadde bare ikke blitt beskrevet tidligere. Det hadde blitt utviklet som en konsekvens av stadige effektiviseringstiltak på 90-tallet.

Ett av våre hovedbudskap var:

Lean Manning Concept ble ikke valgt fordi det var operativt smart. Det ble valgt fordi det gjorde Marinen i stand til å bemanne og seile (den gangen) en balansert struktur. Det var en absolutt minimumsbesetning som bare kunne fungere hvis alle forutsetningene ble oppfylt.

Da KNM Fridtjof Nansen ble levert i 2006, hadde fregatten Natos minste og mest effektive bemanning. Den var så liten at Forsvaret allerede på dette tidspunktet aksepterte risiko.

Etter mer enn ti år med ytterligere effektivisering og kostnadskutt, har mange av forutsetningene for konseptet blitt brutt. Gjennom en rekke omstillinger og tiltak har både FD, FST og SST akseptert en stadig høyere risiko.

For hva hadde skjedd?

Som en følge av ubalansen mellom oppgaver, struktur og økonomi, har Sjøforsvaret blitt tvunget til å fravike Natos krav til seilingsdøgn. Seilingsdøgn er (hvis den er fylt med trening og øving) en ressurs og en forutsetning for å sikre at avdelingene er klar til innsats når nødvendig.

Hva var konsekvensene? I løpet av en femårsperiode seilte besetningen ett år mindre enn hva Nato anså som nødvendig for å vedlikeholde det operative nivået (for en fregatt med større besetning). Men i tillegg nådde nådde besetningene aldri mer enn maks 80 prosent av forventet kampkraft. Det medførte at man hvert år startet treningsaktiviteten på en lavere nivå enn foregående.

Utfordringene ble forsterket av at Forsvaret over tid produsert for få offiserer. Det senket utdanningsnivået for deler av besetningen. Det endret fokus fra trening og øving til operasjoner. Det innskrenket besetningenes mulighet til å trene langs kai. Det flyttet administrative og vedlikeholdsoppgaver fra land til besetningen om bord. Erfaring fra 90-tallet viser at dette setter personellets erfarings- og kompetansenivå i en rask nedadgående spiral.

Måtte nesten doblet bemanning

I stortingsproposisjon 151(S) foreslo Regjeringen en betydelig satsing på Forsvaret og forsvarssektoren gjennom en kraftig «styrking av forsvars-budsjettet og en rekke struktur- og «effektiviseringstiltak». Forsvaret ble bevilget mer penger, samtidig som det ble pålagt å selv frigjøre midler gjennom å effektivisere en allerede veldig liten struktur. FD ønsket blant annet å redusere utdanningskostnadene.

Kronikk

Innovasjon er også ammunisjon

Innføringen av ny ordning for militært tilsatte (OMT) og tilhørende utdanningssystem bryter imidlertid med Sjøforsvarets bemanningskonsept. Hvor vi i 2004 spurte oss om hva som gjorde det mulig å operere Marinens fartøyer med Natos minste besetninger, spurte Forsvarsdepartementet seg hvorfor det kunne effektivisere en «nødløsning» (minimumsbesetning).

Man har langt på vei «kopiert» allierte mariners bemanningskonsept uten å samtidig kopiere deres bemanningsplaner. Hadde man innført både konsept og planer ville man imidlertid ha måtte nesten doblet bemanningen om bord.

Fjernet støttestrukturen

I et forsøk på å møte de nye sikkerhetspolitiske utfordringene innenfor de økonomiske rammene, har Sjøforsvaret redusert stabene på land for å kunne seile flere fartøy. Man fjernet dermed nivået som ivaretok sikkerhetsstyringen av de ulike fartøysklassene. Skolesenteret som utarbeidet instrukser, regulativ og manualer, med mer, ble også fjernet. Støttestrukturen som skulle vedlikehold og kontrollere fartøyenes tekniske status ble omorganisert og bygget ned.

Den samme sikkerhetspolitiske realiteten bidro til økt fokus på reaksjonsevne, tilgjengelighet og utholdenhet. Militær tilstedeværelse er i dag viktigere enn på mange år. Sistnevnte er imidlertid ofte i konflikt med fartøyenes trenings- og øvingsbehov. Kravet om tilstedeværelse i nord og en stadig mindre styrkestruktur, medførte mindre samtrening og dermed, ytterligere redusert effekt av tidligere nevnte seilas.

Enorm overgang

Overgangen fra Oslo-klasse til Nansen-klasse-fregatter var enorm. Norge mottok fregatter med en teknologi i verdensklasse som gjorde Marinen i stand til å operere effektivt i et moderne stridsmiljø.

Men vi møtte samtidig et Forsvar som ikke lengre var i stand til å understøtte fregattene på en tilfredsstillende måte.

Som allerede nevnt: Støttestrukturen i land ble bygget ned og omorganisert. En tilfredsstillende reservedelsbeholdning har aldri blitt etablert. Fartøyene seiler alt for ofte med tekniske feil og mangler (noe som ytterligere reduserer muligheten til å trene effektivt). Sivile kontraktører med begrenset systemkompetanse blir leid inn for å gjennomføre vedlikehold.

Administrative oppgaver ble flyttet om bord. Utdanningssystemet ble endret. Forsvaret innførte en ny militærordning basert på allierte mariners bemanningskonsept, men uten å kopiere deres bemanningsplaner. Fartøyene seiler alt for ofte med kritiske vakanser (hvor bemanningskonseptet i liten grad tåler vakanser). Våpenets stab ble nedlagt. Marinen skiftet fokus fra trening og øving til operasjoner. Den reduserte ikke minst antall seilingstid i konflikt med Natos krav for å kvalifisere fregattene til strid.

De såkalte «effektiviseringstiltakene» (se bildet) bidro til å undergrave Marinens evne til å operere som forutsatt i dets bemanningskonsept, bemanningsplaner og driftskonsept. Strategisk ledelse har truffet tiltak som samlet sett har bidratt til vesentlig mindre trening og øving enn Nato-kravet (for fregatter med langt større bemanning).

Norge innførte Europas beste fregatter, mens raserte grunnlaget for å operere dem effektivt og sikkert.

På de nye fregattene opplevde jeg at medarbeidere ble utbrent og ble tvunget til å «kaste inn håndkleet». Belastningen på en allerede liten besetning økte over tid som følge av ovennevnte «effektiviseringstiltak».

Uakseptabel risiko

Marinens personell har alltid strukket seg til sitt ytterste – ikke bare på grunn av gode holdninger og stor lojalitet – men også fordi deres evne til å «overleve første møte med fienden» (eller løse fredstidsoppdrag eller håndtere kritiske hendelser) forutsetter at både fartøy og besetning fungerer optimalt.

Forsvarsdepartementet (FD), Forsvarsstaben (FST) og Sjøforsvaret (SST) har flyttet grenser gradvis og over flere år. Tiltakene har samlet sett bidratt til å redusere besetningenes erfaringsnivå til et nivå hvor risiko blir uakseptabel og ulykker skjer.

Når ansvars- og skyldspørsmålet skulle avklares, hadde jeg håpt at alle dem som «tok risiko» og iverksatte «effektiviseringstiltakene», tok ett skritt fram. De valgte i stedet å sitte stille.

Det tragiske er at både FD, FST og SST burde ha kjente risikoen og de potensielle konsekvensene. Hvorfor? Fordi de på 90-tallet traff andre tiltak med tilsvarende resultat.

Berører hele Forsvaret

Forsvaret ble på 90-tallet pålagt å endre inntak av vernepliktige mannskaper. Grunnleggende utdanning i Sjøforsvaret (GUS-ordningen) hadde dramatiske konsekvenser for fregattvåpenets operativitet. Jeg ledet utredningen som avdekket den nedadgående trenden. Sjøforsvarets ledelse lykkes den gangen å overbevise strategisk ledelse om at beslutningen måtte reverseres før det var for sent.

Det er urimelig at de som først har båret belastningen av år med innsparing, kostnadskutt og effektiviseringstiltak i klar strid med bemanningskonseptet, dernest må bære ansvaret at sistnevnte til slutt brast.

At en løytnant stilles ansvarlig for en systemsvikt er uakseptabelt. Jeg er derfor glad for at han har valgt å anke dommen.

Det gjør det mulig å rette søkelys på en systemsvikt som berører hele Forsvaret.