Hierarkiet i Forsvaret kan ha bidratt til å forsterke problemet

Forsvaret står for tiden i en PR-krise og symptomene er noe jeg kjenner igjen fra min ti år lange karriere i Forsvaret. Jeg spør meg selv om det vi nå ser i mediene er symptomene eller hovedproblemet? Dessverre mistenker jeg at det heller er et av symptomene.

Det er ingen tvil om at varslingssakene er et stort problem. Jeg kjenner at det påvirker min motivasjon til å fortsette å jobbe i Forsvaret. At mengden medieoppslag vil påvirke rekrutteringen til både verneplikten og vervede/ansatte forventer jeg. Det er klart at ingen ønsker å søke jobb i en organisasjon som på månedlig ligger på forsidene av landets største aviser med saker om trakassering som ikke har blitt tatt på alvor!

Hierarkiet som Forsvaret er bygget opp av kan ha bidratt til å forsterke problemet. Jeg tror at Robert Mood har skummelt rett når han sier: «Du belønnes for å skyve problemer under teppet, da rykker du opp i hierarkiet. Du straffes dersom du løfter problemet opp på bordet».

Det hierarkiske systemet i Forsvaret har helt klart mange fordeler. Problemer løses på lavest mulig nivå. Dette er en drivkraft for å komme med kreative løsninger og for å se muligheter fremfor hindringer.

Les også:

Hva med varslingssaker fra Heimevernet?

Dette er en kultur som er utrolig bra for å løse komplekse problemer, som hvordan oppnå et taktisk mål, eller overkomme en utfordring. Det gjennomsyrer Forsvaret; fra infanteristen som kommer med anbefalinger til sin lagfører, til stabsmedarbeidere på bataljonsnivå, og mest sannsynlig høyere, men dette er ikke nivåer jeg personlig har jobbet på.

Minste motstands vei

Jeg mener Forsvaret kjennetegnes av fellesskapets vilje til å aktivt jobbe for å nå et mål. Dessverre har jeg også vært vitne til hvordan ledere har valgt å løse ting på enkleste måte.

Dette kan ha med den løsningsorienterte kulturen som belønner de som kommer med gode løsninger for å gjennomføre alt fra et angrep til en lagertelling på best mulig måte. Mange ansatte sitter ofte på sin fritid for å finne opp kruttet på nytt for å gjøre en telling bedre enn de siste fem årenes telling, eller ny måte å gjennomføre en operasjon på.

Alt dette for å kunne framstå som en positiv bidragsyter til fellesskapet. Minste motstands vei er derimot å ofte skyve problemer under teppet. Det betyr altfor ofte at man velger status quo framfor å ta tak i noe, eller finner et kompromiss hvor problemet forsvinner midlertidig.

Som for eksempel å flytte personen til en annen tropp, eller be en person om å slutte å drikke alkohol i det fylket militærleiren ligger, begge eksempler jeg har sett. Hvorfor skjer slike elendige vurderinger? Hvorfor får folk som filmer underordnede i dusjen 38 ganger, fortsette å jobb i samme organisasjon? Jeg er helt sikker på at det kunne en ikke gjort i noen sivil bedrift og samtidig beholdt jobben.

To hovedgrunner

Hvorfor går det så galt? Hvorfor er vi i en situasjon hvor så mange er varslet på, og hvor det må sivile nyhetsmedier til for at ukulturen rundt varslingssakene blir gjennomgått på en bedre måte?

Meninger

Snakk om ukultur, ikke ugress

Jeg tror det er to hovedgrunner. Den første er, som jeg alt har drøftet, det løsningsorienterte hierarkiske systemet. Den andre er mangelen på gode ledere. Forsvaret har et bemanningsproblem. Det er mangel på offiserer og befal. Det er en klar karrierestige for offiserer, hvor det er laget et kart med stillinger en skal tjenestegjøre i for å komme seg oppover i hierarkiet.

Den pressede personellsituasjonen gjør at en leder ikke kan fortsette som troppssjef eller kompanisjef, selv om man kunne tenke seg dette. Dette fordi det kommer nye, som trenger den kompetansen for å kunne komme seg videre. Og også fordi det er mangel på personell høyere opp.

Personell blir ofte hentet opp i høyere stillinger midlertidig før de er ferdig nåværende stilling på grunn av vakanser. Hva gjør så dette med viljen til å gå inn i komplekse saker som varslinger? Hvordan skal en rekke å gå gjennom eventuelle muntlige og skriftlige varslinger eller starte en prosess med å si opp noen?

Å si opp noen som ikke ønsker å bli sagt opp er en lang og tung prosess. Den ansattes rettigheter står sterkt. Arbeidsgiver skal dokumentere og tilrettelegge en hel del, denne prosesser kan ta over et år. Jeg har vært vitne til at folk som åpenbart ikke er skikket til å jobbe i Forsvaret fortsetter lenge eller som verre er; får tilbud om høyere stillinger og på den måten enten forfremmes eller går opp i lønn.

At en leder anbefaler noen til andre stillinger er enten ut av feighet eller med baktanker om å slippe problemet. Noen ledere kan til og med se det som en god løsning siden problemet forsvinner. Man får ikke degradert noen, og man får ikke lokket noen til å bytte avdeling med mindre det er en bedre stilling. Det er dessverre mye enklere å legge problemet over på noen andre eller en annen avdeling.

Les også:

Forsvarssjefene i Norge og Danmark har utvekslet erfaringer om trakasseringssaker

Min erfaring er at en leder sitter i cirka to år som tropps,- kompani,- eller bataljonssjef, det samme med deres nestkommanderende. Personlig har jeg flere ganger opplevd at dette har vært kortere, enten fordi man har midlertidig støttet i høyere stillinger som nevnt før, eller fordi man har vært deployert til utenlandstjeneste en del av denne tiden.

I løpet av den tiden må da lederen gjøre seg opp en egen mening om problemet, for så finne ut hvordan en skal håndtere det. Klart det da er enklere å leve med problemet, eller personen framfor å gå i konfrontasjon eller måtte løfte et problem videre til sin overordnede leder.

Kunne vært unngått

Det skal virkelig understrekes at Forsvaret primært er gode ledere, medarbeidere og ekstremt dyktige folk. Men akkurat som i det sivile så tynger en dårlig anmeldelse på en bedrift tyngre enn ti positive. Det trengs bare at en av hærens bataljonssjefer sender slibrige tekstmeldinger til flere av sine kvinnelige ansatte.

Det hjelper ikke da at de ti-tolv andre bataljonssjefene ikke gjør det. Det at major Santiago ikke selv har kjent noe på kroppen er bra, og sånn skal det være. Dessverre tilsier statistikken at hun har enten ekstremt tykke skylapper eller som oberstløytnant Høibak sier, tror sin egen bullshit.

Noe skurrer når 46 prosent av kvinner i Forsvaret sier de har opplevd seksuell trakassering . Major Santiago sier hun ikke er en av dem, men en skulle tro hun kjente noen av disse. Det å da benekte at det er en ukultur i Hæren er, for meg absurd, det er veldig åpenbart. Det vet de fleste som har fulgt med i mediene i den siste tiden.

Min hypotese er da i kort, at mange av disse sakene vi ser nå kunne vært unngått med godt lederskap, problemene hadde da mest sannsynlig vært betydelig mindre og eller færre. Det er åpenbart at Høibak har rett når han sier: «Vi er ikke redde for å rykke ned eller gå konkurs. Det skjer ikke. Vi frykter ikke å komme opp i muntlig, og vi blir aldri stilt til ansvar for noen ting.»

Det er virker som om metoo-bevegelsen gikk forbi Forsvaret. Dette blir tydelig når NRK skriver «Nå står flere kvinner frem og forteller at de varslet om sexpress fra offiseren». NRK skriver videre: «... får så vite av Forsvaret at hun har fått medhold i saken … Samtidig ser de at mannen de varslet på, har fått opprykk og blitt oberst».

Det er åpenbart en ukultur, det er noe graverende feil og jeg tror ikke det kommer til å bli noe bedre med det første.