Militærpsykologiens plass i Forsvaret

Det siste året er det publisert flere tekster om psykisk helse i Forsvaret, hvilke behov som finnes og hvordan de kan dekkes, blant annet med innlegg av sjef Forsvarets Personell- og Vernepliktssenter (FPVS) brigader Gunn Elisabeth Håbjørg, tidligere kadett Brage Bolstad-Andreassen og løytnant Juni Nordrum.

Siste bidrag på temaet er kommandørkaptein Salvador og orlogskaptein Nordstrand sin kronikk «Er det på tide å tenke nytt om hvordan man følger opp militært personell?», hvor Institutt for Militær Psykiatri og Stress (IMPS) reflekterer åpent over egen organisering, hvilke oppdrag de har og hvilke tjenester de leverer, og dermed åpner for meningsutveksling.

Vi ønsker å bidra med noen synspunkter og supplerende informasjon.

Vi har ikke helsetjenester

Først av alt: Forsvaret har ikke helsetjenester, men sanitet. Mens en helsetjeneste skal jobbe for individets helse, er sanitet en militær våpenart, på linje med etterretning, samband eller logistikk. Sanitetens oppgave er å sikre og fremme personellets stridsevne, slik at soldater og offiserer er i stand til å bidra i militære operasjoner. Innenfor sanitet er ikke helse et mål i seg selv, men et middel for stridsevne og militær kampkraft.

Psykisk helse har etter hvert fått anerkjennelse som en relevant faktor for stridsevne. Derfor er psykologer og psykiatere inkludert i sanitetens organisasjon.

Hvorfor dette fokuset på stridsevne og kampkraft? Fordi det er dèt militære organisasjoner skal bidra til og levere, det er dèt som er samfunnsoppdraget.

Forsvaret skiller seg fra andre arbeidsgivere ved at vi sender folk i krig, med alt hva det innebærer. Offiserer og soldater har sagt seg villige til å utøve militærmakt og ta livet av andre mennesker, samtidig som de gjør seg til legitime mål for en motstander. De skal forsvare Norge i krig, og kan beordres til konflikter i utlandet.

Mange andre arbeidsgivere sender folk til utlandet på jobb, men vi sender folk til steder og gir de en rolle hvor de må forvente at noen prøver å drepe dem. Eksponering for lidelse og elendighet, så som å se mennesker spikret til vegger i Bosnia, er en annen del av dette.

En tjeneste for kongeriket

En annen særegenhet ved Forsvaret er verneplikten. Gjennom verneplikten forvalter Forsvaret rundt 9800 unge mennesker i en pålagt tjeneste for kongeriket. Ingen andre organisasjoner legger beslag på tusenvis av 19-åringer hvert år, fjerner de fra sitt nærmiljø og sosiale nettverk, tar fra de bevegelsesfriheten, ikler de uniform og pålegger de deltakelse i diverse aktiviteter som de ikke nødvendigvis har valgt selv.

Forsvaret har et særlig ansvar for å ivareta helsen til de vernepliktige vi tar inn til tjeneste, fordi tjenesten er en pålagt plikt.

Sanitet handler om to ting: forebygging og beredskap. Saniteten skal opprettholde og øke stridsevne og kampkraft gjennom forebygging, og håndtere de akutte konsekvensene dersom personell blir skadet eller utsatt for ekstrem belastning i tjenesten.

Les også:

Er det på tide å tenke nytt om hvordan man følger opp militært personell?

Hvordan bør så beredskap og forebygging innen psykisk helse fungere i Forsvaret?

Forebygging og beredskap

Det finnes etablerte prinsipper for organisering av beredskap: ansvar, nærhet, likhet og samvirke. Psykososial beredskap i Forsvaret bør naturligvis organiseres ut fra disse prinsippene og kriser bør håndteres lokalt i størst mulig grad. De fleste kriser og uønskede hendelser er små og utløser ikke stor oppmerksomhet. De store katastrofene er sjeldne. Psykososial oppfølging etter kritiske hendelser er ikke over etter et døgn eller to, og lokal tilknytning og tilgjengelighet over tid er derfor viktig.

Forebyggende arbeid bør baseres på kunnskap og tilpasses lokale behov og forutsetninger. En frustrerende side ved å jobbe i Forsvaret er den utbredte forestillingen om at ting må gjøres likt, på èn måte, overalt og for alle. Med tanke på at organisasjonen driver med høyst forskjellig aktivitet på forskjellige steder, så bør forebyggende arbeid selvfølgelig ikke gjøres likt.

Behovene og mulighetene for forebyggende arbeid på en rekruttskole er annerledes enn i en spesialstyrke, som igjen er annerledes enn i en helikopterskvadron eller på et marinefartøy. Godt forebyggende arbeid fordrer i mange tilfeller lokal kjennskap og forståelse for de aktuelle behovene og rammene.

Et lavterskeltilbud om samtaler med psykolog kan være god forebygging og bidra til operativ evne. For å sette det på spissen med et tenkt eksempel: dersom en maskinsjef på ubåt blir langtidssykemeldt grunnet psykiske plager, kan det få operative konsekvenser. Vi har ikke så mange av dem, det tar lang tid å utdanne dem, og uten maskinsjef seiler ikke fartøyet.

Dersom noen tidlige samtaler med psykolog kan dempe plager og forhindre at vedkommende blir sykemeldt i seks til tolv måneder, så bidrar psykologen til operativ evne. Det er god sanitet. Dersom psykologen kan påvirke på systemnivå, slik at færre ansatte utvikler psykiske plager i fremtiden, så er det enda bedre.

Støtte til troppssjefen

Les også:

Ny psykisk førstehjelp-drill: Forsvaret henter erfaring fra USA og Israel

Lt. Juni Nordrum etterspør støtte til troppssjefen, som har en utfordrende rolle som nærmeste leder for 40 vernepliktige soldater. Et mulig forebyggende tiltak til en slik problemstilling kunne vært å danne veiledningsgrupper, hvor fire-fem troppssjefer samles jevnlig i en gruppe ledet av en fagperson, og får legge frem og diskutere aktuelle lederutfordringer. Jevnlig veiledning gjennom et år ville trolig hevet kompetansen og tryggheten hos troppssjefene, og kunne bidratt til bedre ivaretakelse av soldater med utfordringer.

Rådgiving til ledere kan også være god sanitet. Behovet for rådgiving fra psykologer handler imidlertid mest om å håndtere hverdagens små og store lederutfordringer: konflikter og utfordrende arbeidsmiljø, varslingssaker, bekymring for psykisk helsetilstand hos enkeltpersoner, og støtte til ansatte som gjennomgår livskriser.

Dette er problemstillinger som suger tid og krefter for militære ledere, og som faktisk kan bli helseskadelige for lederne selv. Støtte med mentale forberedelser til spesielle oppdrag er også nyttig rådgiving, mens oppgaver som operasjonsplanlegging og ledelse i strid håndterer de fint selv.

Oppfølging etter intops

Forsvarets ettårsprogram for oppfølging etter deltagelse i internasjonale operasjoner er et forebyggende tiltak for alle som deltar i internasjonal tjeneste. Hensikten med programmet er å fange opp det mindretallet av soldater som har ønske og behov for videre oppfølging. Et slikt tiltak skal ikke være presist, det skal være bredt, nettopp for å fange opp alle. Man kan sammenligne det med obligatorisk helsekontroll for barn.

De fleste er jo friske, men tiltaket er likevel fornuftig, fordi man fanger opp de med behov. Kanskje kan ettårsprogrammet endres eller gjøres mer fleksibelt. Før man gjør endringer bør man imidlertid forske på det.

Forsvaret har som nevnt et særlig ansvar for sine vernepliktige soldater. På sine nye internettsider betegner IMPS seg nå som en «spesialisthelsetjeneste» for vernepliktige. Det betyr at for å få tilgang på en av IMPS sine psykologer kreves henvisning fra militær lege: Først må man be om en legetime, så må man møte opp og forklare sine vansker, så kan man eventuelt bli sendt videre til psykolog, dersom man ikke blir dimittert. Tidligere kunne vernepliktige be direkte om samtale med psykolog.

Denne endringen vil trolig føre til at færre vernepliktige soldater oppsøker og mottar psykologhjelp for sine plager. Det betyr ikke at forekomsten av plager blir mindre. Den åpenhet og aksept som etterspørres i ulike debattinnlegg rundt psykisk helse i Forsvaret møtes ikke ved å gjøre tilbudet mindre tilgjengelig.

Forsvaret driver som nevnt med sanitet, ikke med spesialisthelsetjenester. Et lavterskeltilbud hvor man gir støttesamtaler og enkel behandling for milde plager, og hvor man vurderer tjenestedyktighet og behov for sivile spesialisthelsetjenester, vil være mer i tråd med sanitetens rolle og funksjon.

IMPS har utformet et kurs i militærpsykiatri som får gode tilbakemeldinger. Et kurs som setter fokus på psykisk helse i Forsvaret er veldig positivt. Det er imidlertid liten grunn til å tro at én dag med forelesning skal utgjøre noen stor forskjell på verken forekomsten eller håndteringen av psykiske plager i Forsvaret, dersom det ikke følges opp med tilgjengelige støtteressurser.

Ressurser, tilstedeværelse og tilgjengelighet

Både forebygging og lokal beredskap krever tilstedeværelse og tilgjengelighet: fagpersonellet må være der soldatene og ledelsen er.

En kjapp opptelling viser at rundt 20 av stillingene til IMPS (inkludert ledelse og stab) er lokalisert i og rundt Oslo. På Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern, med flere tusen forsvarsansatte, har IMPS per i dag to besatte stillinger. Stressmestringsteamet i Nord-Norge, som dekker Norge nord for Trøndelag, har fem besatte stillinger. Mens troppssjefen på Setermoen etterspør tilgjengelig fagpersonell, så har IMPS i Oslo en rekke avtaler om å yte støtte til sivile statlige instanser.

Dersom man har som oppdrag og ambisjon å ivareta psykisk helse i Forsvaret bør interne behov prioriteres og ressursfordelingen gjenspeile personellfordelingen på tjenestestedene.

Forskning som beslutningsgrunnlag

Utforming av tjenester og forebyggende arbeid bør baseres på kunnskap, som må bygge på erfaring samt god og relevant forskning. Kommandørkaptein Salvador og orlogskaptein Nordstrand viser til Afghanistanundersøkelsen som forteller oss at plager etter internasjonal tjeneste henger sammen med opplevd belastning, og diskuterer så videre hvordan sanitetens ressurser bør prioriteres i Norge i fredstid. Luftforsvarets redningstjeneste brukes som eksempel, og det refereres til en helseundersøkelse som viser at personell i slik tjeneste jevnlig opplever belastende hendelser.

Sammenhengen mellom belastning og senere psykiske plager er rimelig kjent, og naturligvis relevant. Man kan imidlertid stille spørsmål ved det å bruke Afghanistanundersøkelsen som kunnskapsgrunnlag for å utforme forebyggende psykisk helsetilbud i Norge i fredstid.

Problemstillingene og populasjonene er ikke de samme.

I Sjøforsvaret er for eksempel utbrenthet en aktuell utfordring: Folk jobber seg i senk, før de møter veggen med et smell og blir langtidssykemeldt. Skal vi se til Afghanistanundersøkelsen for å finne ut hvordan dette best forebygges og håndteres? Var det mye utbrenthet og langtidssykemelding i norske kontingenter i Afghanistan? Våre 9800 vernepliktige soldater er ikke representert i Afghanistanundersøkelsen i det hele tatt.

Skal vi da se til Afghanistanundersøkelsen for å finne ut hva som er behovene og hva som etterspørres ute på tjenestestedene?

Mot hele befolkningen

Resultater fra Afghanistanundersøkelsen er meget relevante med tanke på ivaretakelse og oppfølging av personell i utenlandstjeneste og krig. For utforming av tilbud i Norge i fredstid vil naturligvis forskning og statistikk om den aktuelle populasjonen være mest relevant. Forskning på denne populasjonen og problematikken, samt på forebyggende tiltak i det militære systemet, vil være kjærkomment.

Eksisterende forskning på forebygging av psykiske plager sier imidlertid at forebygging bør rettes mot hele populasjonen, og ikke være forbeholdt høyrisikogrupper. Man får større effekt av arbeid som rettes mot alt personell, fordi høyrisikogruppene (i denne sammenheng avdelinger med høy mental belastning) er ganske små, mens gruppene med lav og middels risiko er ganske store. La oss for eksempel si at det jobber 200 personer i Luftforsvarets redningstjeneste, og at det er en forhøyet risiko for psykiske plager grunnet belastning i tjenesten.

Hvis 15 prosent av de ansatte utvikler psykiske plager, er det snakk om 30 personer. Dersom to prosent av de 9800 vernepliktige som er inne til førstegangstjeneste hvert år oppsøker hjelp for psykiske plager, utgjør det 196 personer. Tiltak som reduserer forekomsten blant vernepliktige fra to prosent til én prosent med andre ord utgjøre en mye større forskjell enn å redusere forekomsten i Luftforsvarets redningstjeneste fra 15 prosent til ti prosent eller fem prosent.

Allmenne tiltak inkluderer også høyrisikogruppene.

Å legge opp til systematisk forskjellsbehandling av personell og avdelinger vil med andre ord gi mindre samlet effekt for Forsvaret.

Les også:

Er det skadelig å ta liv?

Militærpsykologiens plass

Psykisk helse er en viktig forutsetning for stridsevne og kampkraft. For å ivareta psykisk helse bør saniteten fokusere på lavterskeltilbud og forebyggende arbeid for alle Forsvarets avdelinger. Psykisk sykdom og problemstillinger som krever langvarig oppfølging og spesialistkompetanse bør henvises til sivilt helsevesen.

Forebygging og lokal beredskap krever at fagpersoner er tilgjengelige og tilstede der soldater og ledere er og virker. Gjennom tilstedeværelse og kjennskap til organisasjonen gjør man seg også relevant som rådgiver for militære ledere.

Militærpsykologien handler om langt mer enn psykisk helse, og inneholder viktig og anvendelig kunnskap som kan bidra til å øke kampkraft, for eksempel kunnskap om prestasjonsheving, teamtrening og seleksjon. (Interesserte lesere kan fordype seg i bokserien «Operativ psykologi» tilgjengelig fra Fagbokforlaget.) Militærpsykologene bør plasseres i roller og posisjoner hvor denne kunnskapen kan komme til nytte for Forsvarets avdelinger.