Meninger

PÅ JOBB: En redningsmann er avbildet under en øvelse utenfor Lakselv i 2021. Forsvarets sanitet har undersøkt arbeidsgruppen og funnet ut at de utsettes for jevnlig og svært høy eksponering for særdeles tøffe opplevelser.

PÅ JOBB: En redningsmann er avbildet under en øvelse utenfor Lakselv i 2021. Forsvarets sanitet har undersøkt arbeidsgruppen og funnet ut at de utsettes for jevnlig og svært høy eksponering for særdeles tøffe opplevelser.

Er det på tide å tenke nytt om hvordan man følger opp militært personell?

Det er belastning, ikke geografi som bør legges til grunn for disponering av psykososiale støtteressurser.

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det er en pågående diskusjon om hvorvidt begrepet veteran kun skal innbefatte personell som har tjenestegjort i utenlandstjeneste, eller om det skal dekke alle som har tjenestegjort i Forsvaret.

Denne debatten handler om både annerkjennelse og rettigheter etter tjeneste, men veteranbegrepet har også implikasjoner for hvordan man innretter psykososial oppfølging av militært personell.

Begreper og rettigheter

Et sentralt argument for å knytte veteranbegrepet tett mot internasjonal tjeneste, er tanken om at slik tjeneste utgjør en ekstraordinær belastning, og status som veteran bør dermed utløse særlige rettigheter til oppfølging og støtte.

SKRIBENT: Orlogskaptein Andreas Nordstrand har skrevet innlegget. Han arbeider ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS).
SKRIBENT: Orlogskaptein Andreas Nordstrand har skrevet innlegget. Han arbeider ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring (IMPS).
SKRIBENT: Kommandørkaptein og psykiater Erik Salvador er sjef ved IMPS.
SKRIBENT: Kommandørkaptein og psykiater Erik Salvador er sjef ved IMPS.

Forsvarssjefen (FSJ) holdt nylig en presentasjon på NVIO Romsdal sitt webinar om veteraner, og reflekterte i innlegget rundt begrepet veteran. FSJ løfter fram at det kan være alvorlige belastninger knyttet både til nasjonal og internasjonal tjeneste, og inviterer til å tenke bredere om veteranbegrepet.

Selv om det er mange vanskelige momenter ved denne diskusjonen, så er argumentet til FSJ helt i tråd med kunnskapsgrunnlaget vi i dag har om hva som frembringer psykisk og fysisk uhelse.

Forskning kan noen ganger bære preg av å være produsert for sin egen del, med lite kontaktflate mot dagsaktuelle problemstillinger. Andre ganger kan forskning informere praktiske og viktige beslutningsprosesser.

Funn i Afghanistan-undersøkelsen

For å utdype; et av de viktigste funnene i Afghanistan-undersøkelsen 2020 er den tette forbindelsen man ser mellom belastningsbyrde og både psykiske og fysiske helseplager.

Belastningsbyrde i denne sammenhengen forstås da som mengde eksponering for et bredt spekter av tjenesterelaterte belastninger med kjent potensial for negativ helsepåvirking. Totalt viser undersøkelsen at 10,4 prosent av veteranene har en eller flere psykiske helseplager, men om man bryter tallene ned etter grupper med ulik belastningsbyrde trer det et tydelig mønster fram.

I gruppen som ikke opplevde noen belastende hendelser i Afghanistan har 3,4 prosent en eller flere psykiske helseplager, mens i gruppen som var tyngst eksponert for slike hendelser er det samme tallet 17,5 prosent.

Det å gjennomføre en utenlandsmisjon, med alt det innebærer av arbeidspress, fravær fra familie og vedvarende lavgradig stress, er i seg selv en påkjenning, så en forekomst av psykiske helseplager på 3,4 prosent er et relativt lavt tall og indikerer at soldatene som dro til Afghanistan som gruppe er ganske robuste.

Likeledes er 17,5 prosent forekomst av psykiske helseplager et relativt høyt tall i en presumtiv sunn og robust populasjon, og understreker at høy eksponering for tjenesterelaterte belastninger kan ha negative helsemessige konsekvenser.

Så på hvilken måte er dette relevant for debatten rundt veteranbegrepet?

Vel, dette funnet understreker at det nettopp er belastningsbyrden, ikke geografisk lokalisasjon som bør utløse støtte, oppfølging og forebyggende arbeid.

Ettårsprogram

Stortingsmelding 15 (2019–2020), Også vi når det blir krevet — Veteraner i vår tid, definerer i dag Forsvarets ettårsprogram for ivaretakelse av veteraner før, under og etter internasjonal tjeneste.

Forsvaret bruker mye ressurser på å følge opp de retningslinjene for oppfølging som stortingsmelding 15 spesifiserer. Men innslagspunktet for denne oppfølgingen er da altså internasjonal tjeneste.

I et lite land som Norge, med begrensede ressurser, er det viktig å spørre seg om dette er en presis og faglig begrunnet måte å drive med ivaretakelse. Igjen, både norsk og internasjonal forskning understreker at det er belastningsbyrde, ikke geografisk lokalisasjon som er den primære risikofaktoren når det kommer til helseplager.

Belastningsbyrde innenlands

Som et eksempel; Luftforsvarets redningstjeneste opererer kun nasjonalt, men har en svært høy belastningsbyrde. Forskere fra Forsvarets Sanitet har nylig gjennomført en helseundersøkelse av denne personellkategorien, og tallene her viser en jevnlig og svært høy eksponering for særdeles tøffe opplevelser.

Konkrete eksempler er å oppleve at barn dør i armene deres, eller være førstehjelper ved selvmord og selvmordsforsøk. Dette personellet har da altså en stor belastningsbyrde, med det som dette medfører av økt risiko for helseplager. Men nasjonal redningstjeneste er jo ikke internasjonal tjeneste, og personellet berammes derfor ikke av den støtten som utløses av Stortingsmelding 15.

For mange i Forsvaret vil internasjonal tjeneste riktignok medføre større grad av eksponering for alvorlige hendelser enn daglig tjeneste i Norge, men slik ressursene disponeres i dag må man spørre seg om de som trenger det mest får for lite oppfølging og støtte, og om de som trenger det minst får støtte de egentlig ikke trenger, og i noen tilfeller gjerne skulle sluppet.

Så hvordan kan vi være mer presise i hvordan vi disponerer støtteressursene våre?

I debatten om veteranbegrepet er omkvedet «employment ikke deployment» trukket fram. Dette er en treffende, og faglig godt fundert innfallsvinkel til problemstillingen. Omkvedet referer til en tanke om at ansettelse i Forsvaret kan medføre eksponering for helseskadelige belastninger, men at belastningsbyrden i stor grad vil avhenge av oppdragene man er satt til å løse.

Resiliens

Forsvaret er en beredskapsorganisasjon, og er satt til å håndtere det uforutsigbare. Noen ganger skjer belastningene nasjonalt, andre ganger internasjonalt. Enkelte ganger er det snakk om et oppdrag over en kortere periode med svært høy belastning, andre ganger en lengre periode med mer vedvarende belastning.

Samtidig utgjør belastningsbyrden bare halve forklaringen på psykiske helseplager hos militært personell. Det kan være lett å hoppe til en konklusjon om at løsningen er å la eksponering for belastninger være styrende for hvordan man prioriterer oppfølging og støtte.

Men også dette blir for unyansert. Det er mange eksempler på avdelinger som jevnlig takler mange og svært alvorlige belastninger, uten at dette får særlig konsekvenser for psykisk eller fysisk helse.

Sagt litt enkelt; helsestatus er utfallet av motstandskraft minus belastningsbyrde. Av dette følger at det man ofte kaller resiliens eller motstandskraft, også må tas med i beregningen.

Motstandskraft eller resiliens kan forståes som summen av de ressursene man til enhver tid har tilgjengelig for å håndtere belastninger. Biologisk og psykososialt standpunkt, altså hvilke gener man er født med, hvilken personlighet man har, og hvordan man vokste opp, spiller selvsagt en rolle for hvilket utgangspunkt man har.

Men for å sette det litt på spissen; disse faktorene er ikke særlig interessante utover seleksjonssammenheng. På et tidspunkt sitter man igjen med det personellet man har, og bør ha fokus på de momentene man kan gjøre noe med.

Mange faktorer spiller inn

Resiliens sett fra et slikt perspektiv er ikke en statisk størrelse, men vil være i stadig endring. En pågående skilsmisse, barn med helse- eller skoleutfordringer, dårlig fysisk form, eller konfliktfylt arbeidsmiljø er bare noen eksempler på ting som «spiser» motstandskraft.

Samtidig er militære ferdigheter, god fysisk form, et godt sosialt liv, god avdelingskultur og god evne til emosjonell selvregulering, noen eksempler på faktorer som øker motstandskraft.

US Army har i samarbeid med forskere på Penn State University valgt å dele resiliens inn i fem elementer. Familiestatus, sosial status, emosjonell status, fysisk status og eksistensiell status (med dette menes opplevelsen av mening og sammenheng i livet).

Selv svært alvorlige belastninger er mulig å håndtere godt, men også den mest robuste soldat kan få negative helseutfall om hen skal håndtere alvorlige tjenesterelaterte belastninger på et tidspunkt hvor en eller flere av disse elementene av resiliens er nede for telling.

En annen viktig innsikt er at helsestatus og operativ yteevne henger tett sammen. Når belastningsbyrden overstiger motstandskraften vil det ikke bare negativt påvirke helsen til personellet, men også gå ut over evnen til oppdragsløsning. Det er altså en god grunn til at Forsvaret har strenge helsekrav.

Låst til upresise programmer

Dette er noe de fleste i Forsvaret har en instinktiv forståelse av, og gjenspeiles i det militære leder-credoet «Løs oppdrag og ta vare på dine folk». For å sirkle tilbake til veteranbegrepet, Forsvarets ettårsprogram, og hvordan man bør disponere begrensede støtteressurser.

I dag er slike ressurser delvis låst til upresise oppfølgingsprogrammer eksklusivt knyttet til internasjonal tjeneste. Men legger man den beste kunnskapen vi har om hvordan man sikrer god helse og operativ yteevne hos militært personell til grunn, er implikasjonene ikke en slik rigid tilnærming til psykososialt støttearbeid.

En faglig fundert tilnærming fordrer heller at man både i planleggingsfasen av et oppdrag, under et oppdrag, og løpende i avdeling, vurderer totalbyrden av oppdragsrelaterte belastninger, og samtidig tar et ærlig blikk på hvilken motstandskraft (resiliens) man som avdeling og individer har til å møte disse.

Slike vurderinger er det soldatene selv, og overordnet sett ledere i Forsvaret, som er best i stand til å gjøre. Det er også soldatene og militære ledere som er i best posisjon til å få belastning/motstandskrafts «likningen» til å gå i pluss.

Sikre kunnskap hos ledere

Dette legger da mye ansvar på personellet, og man må derfor dyktiggjøre både soldater og militære ledere slik at de kan løse også dette aspektet av jobben. En måte å sikre at soldater og ledere i Forsvaret har den kunnskapen de trenger for å vurdere belastninger og sikre god motstandskraft, er å integrere undervisning om disse temaene i Forsvarets ulike utdanningsløp.

Undervisningstid i Forsvaret er dyrebart, og både soldater, spesialister og offiserer skal lære mye. Det er derfor essensielt at personellet får undervisning som er faglig godt fundert, med en enhetlig og forskningsbasert overbygning som gjør at man i størst mulig grad har «samme språk» for å adressere belastninger og bygging av motstandskraft.

En militær leder har et stort ansvar og kan ikke være ekspert på alt, selv om de er satt til å forvalte et bredt fagfelt. De vil derfor kunne trenge støtte fra spesialisert fagpersonell både til å vurdere belastninger, i arbeidet med å håndtere dem, og i byggingen av motstandsdyktige soldater. Det er i dag under 30 militærpsykologer og -psykiatere i Forsvaret, og disse utgjør en spesialisert faggruppe med særlig kompetanse på alvorlige belastninger, resiliens, operativ støtte, psykososialt krisearbeid og ivaretagelse av operativt personell.

Tjenester der det er behov

Oppdragsporteføljen til denne personellgruppen er i dag stor, og inkluderer blant annet å følge opp programforpliktede innslagspunkt knyttet til internasjonal tjeneste. Man bør spørre seg om denne knappe ressursen ikke i større grad bør prioritere å støtte militære ledere fortløpende på en fleksibel, faglig fundert og relevant måte som understøtter og forsterker det ledere har lært i sin militære utdannelse.

Altså, ut ifra prinsippene om å vurdere og balansere belastningsbyrde og motstandskraft. På denne måten etablerer man et operasjonsmønster hvor disse støtteressursene blir en naturlig del av den militære organisasjonen og leverer gode og presise tjenester der det er behov.

Samtidig kan militære ledere også forholde seg på prinsipielt lik måte til denne faggruppen, uavhengig om det er fred, krise eller krig. En slik tilnærming til psykososial oppfølging av militært personell er for øvrig i tråd de rådende NATO-standarder for hvordan psykologer og psykiatere bør operere, og for hvordan militære ledere best kan nyttiggjøre seg psykologisk kunnskap for å sikre operativ yteevne og samtidig ivareta helsen til personellet sitt.

Powered by Labrador CMS