– Nei, det er ikke bare veteraner som sliter psykisk

Det er urovekkende å lese generalmajor Jon Reichelts motinnlegg om psykisk helse i Forsvaret. Skribenten viser en tydelig mangel på forståelse rundt hvem som rammes av psykisk problemer.

Innlegget starter som et motsvar, men sklir etter et par avsnitt helt ut. Generalmajor Reichelt tegner et bilde der det kun er veteraner som sliter med psykisk helse. Min påstand er at Forsvarets lever i det som best kan beskrives som et ekkokammer der alle angivelig er friske, foruten en liten gruppe veteraner. Om en soldat uten veteranstatus søker hjelp virker det som psykologer brukes for å sykeliggjøre og diagnostisere, fremfor å gi hjelp. Vi må spørre oss selv om en organisasjon med denne tankegangen er den vi ønsker å sende over 8000 av våre unge, lovende til hvert år.

Fokus på veteraner

Reichelt velger å legge fokuset på at det er Afghanistanveteraner og andre som har tjenestegjort i utlandet som sliter, og følgelig også kun de som trenger hjelp. «Ca. fem prosent av alle afghanistanveteranene har en sannsynlig psykisk lidelse, ifølge Afghanistanundersøkelsen 2012», skriver han.

Les også:

– Høy terskel for å søke hjelp

La meg gjøre det krystallklart for Reichelt; psykiske problemer rammer ikke bare de som har tjenestegjort utenlands.

Det å ha en holdning som nærmest gjør at personer uten veteranstatus er «ukvalifisert» til å slite psykisk og motta hjelp, er avsindig og trist.

Blir oversett

I Forsvaret finnes det lite forskning på psykisk helse som ikke er knyttet opp mot veteraner. Det viser hvor fokuset ligger, og hvordan den helt alminnelige soldat oversees. Det virker som det forskes på det Forsvaret selv vil bekrefte, og en bred konsensus om at alt er fint virker å råde innenfor forsvarsledelsen.

Faktumet er at psykisk helse også rammer 19 år gamle menige, som opplever lite sosial støtte i et nytt miljø. Den rammer sersjanten som er deprimert etter 7. året i Indre-Troms. Det handler om at under Forsvarets minnedag 2018 ble vi fortalt at to marinejegere falt i strid, men to liv gikk også tapt hjemme i Norge, de to sistnevnte ble aldri nevnt i media. Det handler om helt vanlige folk som jobber i og for Forsvaret.

Ifølge FHI, vil omtrent 50 prosent av den norske befolkning rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og ca. 33 prosent i løpet av et år. Psykisk helse er et folkehelseproblem, ikke et problem som kun gjelder for en knippe veteraner, slik som Reichelt prøver overbevise oss om.

Skjønner ikke alvoret

«Det at Forsvaret har personell med psykiske plager, er ikke et tegn på at mental helse neglisjeres, men en konsekvens av at mennesker utsettes for belastninger», skriver generalmajoren. Nei, Reichelt, det at Forsvaret har personell som sliter med psykiske problemer skyldes at Forsvaret består av mennesker. Mennesker opplever å slite psykisk, og det her helt normalt.

Les også: Hvor ofte spør du deg selv eller andre: hvordan har du det, sånn egentlig?, skriver Gunn Elisabeth Håbjørg.

Likevel gjør vi lite med det. Gjennom ord og handling viser både sjef FPVS og sjef FSAN at de ikke skjønner alvoret av psykisk helse. Det er foruroligende, og her må noe gjøres for å øke forståelsen.

Forsvaret er statens voldsmonopol og skal forberede seg på krig. Det stiller høye krav til Forsvarets personellet, fordi krig er ekstremt og uforutsigbart. Norges forsvar har vært et fredstidsforsvar i mer enn 75 år. Ifølge regjeringen har vi i dag ca. 95 personer i Afghanistan og ca. 70 i Irak. Dog består Forsvaret av ca. 23 000 personer totalt. Din oppgave, som sjef FSAN, er å «(…) sikre eller gjenopprette helsemessige forhold, slik at stridsevnen ivaretas.».

Les også:

– De som sliter psykisk blir sett på som et problem av Forsvaret

Når en velger å ignorere de 23 000 som utgjør Forsvaret, og heller velger å fokusere på en promille av disse, sikrer man ikke et operativt forsvar.

Psykisk helse er ikke noe som kan unnlates fra regnestykket rundt Forsvarets totale stridsevne.

Ingen enkel løsning

Det hele er et vanskelig dilemma, som Reichelt selv skriver. Et dilemma mellom å søke hjelp, vel viten om at det kan medføre konsekvenser for jobben, eller ikke søke hjelp, og leve med konsekvensene det medfører. Det finnes det ingen enkel løsning på. Her mener jeg likevel Forsvaret har et betydelig ansvar. Et ansvar de ikke anerkjenner, og når generalsekretæren i Råd for Psykisk Helse tydelig sier at Forsvaret ikke sikrer personellet sitt bør det være en vekker om at en forandring må skje.

Jeg tror at Forsvaret vil styrkes om en bredere aksept for å ha psykiske vansker forekommer. Et tilbud der hjelp står i fokus, ikke et tall i helseprofilen.

Konsekvensen om vi fortsetter som i dag er at de som sliter vil fortsette å slite, og det vil prege Forsvarets stridsevne i dag, og i tiden fremover.