Meninger

Det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite om hvordan folk har det, skriver Gunn Elisabeth Håbjørg. Her ser vi norske soldater i Afghanistan
Det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite om hvordan folk har det, skriver Gunn Elisabeth Håbjørg. Her ser vi norske soldater i Afghanistan

– Den psykiske helsen vår er like viktig som den fysiske

Hvor ofte spør du deg selv eller andre: hvordan har du det, sånn egentlig?, skriver Gunn Elisabeth Håbjørg.

Publisert Sist oppdatert

Alle som er eller har vært i Forsvaret kjenner godt til uttrykket «årlig fysisk». Det henspeiler til den fysiske testen som alle i militære må gjennomføre minst en gang i året.

God fysisk form er viktig, både på jobb i Forsvaret og ellers i livet.

Det gir overskudd og gjør at du orker mer. Men hvordan står det til med den psykiske formen? Er ikke den like viktig og når tester vi den?

Innleggsforfatter er brigader Gunn Elisabeth Håbjørg .
Innleggsforfatter er brigader Gunn Elisabeth Håbjørg .

Psykisk helse

Årets soldataksjon, som gjennomføres av Tillitsvalgtordningen (TVO), har fått navnet «Vi kjemper våre kamper sammen».

Les også: – Målet er et mer åpent og ivaretakende forsvar

Den handler om psykisk helse blant soldater i Forsvaret. Først vil jeg berømme TVO for initiativet og for at de setter dette på dagsorden. Så vil jeg adoptere oppmerksomheten på psykisk helse til alle som jobber eller på annen måte er tilknyttet Forsvaret – sivil som militær. Dette er noe som angår oss alle.

Skader som ikke synes

Vår psykiske helse har i økende grad blitt satt på dagsorden i hele samfunnet de siste tiårene. Og godt er det! Tidligere var ikke dette noe det ble snakket så mye om. Det er heller ikke så lett å oppdage.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

En fysisk skade er relativt enkelt å forholde seg til, både for den som er skadet og andre. Du ser stort sett hva som er galt og fysisk smerte er gjenkjenbart. Slik er det ikke nødvendigvis med psykiske skader. De synes ikke, i hvert fall hvis ikke du vet hva du skal se etter.

Hvor ofte spør du en kollega, venn eller familiemedlem som kanskje ikke helt har vært seg selv i det siste om hvordan det går?

Om noen skulle falle og slå seg, så er det for de fleste en god refleks å spørre om det gikk bra med vedkommende? Hvor ofte spør du en kollega, venn eller familiemedlem som kanskje ikke helt har vært seg selv i det siste om hvordan det går?

Kanskje kan det være ubehagelig å spørre, men det er bedre å gjøre en gang for mye enn en gang for lite.

Jeg vil våge å påstå at alle som har det litt vanskelig eller utfordrende, setter umåtelig pris på at noen bryr seg. Alle har vi av og til litt utfordringer her i livet. De kan være både store og små. Men små utfordringer kan vokse seg store om vi ikke tar tak i dem tidsnok.

Les også: Et klapp på skulderen er langt fra nok for våre skadde soldater, skriver Per Støyva og Bjørn Dåvøy.

Et spørsmål fra en venn eller kollega kan være det som får noe opp fra mørket og frem i lyset. I ytterste konsekvens kan det redde liv.

Du er ikke alene

Psykisk sykdom er gjerne en snik. Den kommer snikende på deg og tar seg god tid. Det gjør at den kan være vanskelig å oppdage, både for den som er syk og de rundt.

Artisten OnklP beskrev dette i låta «Styggen-på-ryggen», som fikk mye oppmerksomhet for noen år tilbake. Det å oppleve at det «sitter noen på ryggen», at ens reaksjonsmønster endrer seg, at sinnsstemningen går nedover, at alt blir grått og at ting føles mer og mer meningsløst, er både skremmende, frustrerende, vondt og noen ganger skamfullt.

Sinne, frustrasjon, redusert kognitiv evne, redusert arbeidsevne, isolasjon, lite matlyst, lite søvn. Alt dette kan være typiske reaksjoner på at noe er galt. Og at det er «typisk» er viktig – avgjørende viktig.

Mange med psykiske plager føler seg alene. De føler at de er de eneste som sliter og at de ikke strekker til.

Men slik er det ikke. De er ikke alene. Det er derfor det er viktig å snakke med noen om følelser og opplever, enten med kolleger, venner, eller med fagfolk hvis det er nødvendig. Det finnes hjelp.

Snakk om det!

Det å jobbe i Forsvaret er noe mer enn en vanlig jobb. Det innebærer at vi som jobber der kan bli utsatt for svært krevende situasjoner – situasjoner som i ytterste konsekvens kan bety liv og død, både for oss selv og for andre. Forsvaret har derfor et iboende paradoks når vi snakker om helse.

Det vil alltid være noen krav til både vår fysiske og psykiske helse for at vi skal kunne fungere i Forsvaret. Gjør det at mange er redde for å snakke om problemene de eventuelt måtte ha? Jeg er redd for det.

Det finnes nok av eksempler på folk som har opplevd psykiske utfordringer, fått hjelp og hatt strålende karrierer i Forsvaret etterpå.

Å gi noe fasitsvar på dette er naturligvis vanskelig. I noen tilfeller vil problemene være så store at det er utfordrende å bekle enkelte stillinger. Men i de aller fleste tilfellene handler det mest om å søke hjelp og bli frisk.

Det finnes nok av eksempler på folk som har opplevd psykiske utfordringer, fått hjelp og hatt strålende karrierer i Forsvaret etterpå. Det viktige er at vi setter fokus på den psykiske helsen og ufarliggjør det å snakke om at det i perioder ikke går så bra.

Innfør «årlig psykisk»

Før jul var jeg så heldig å ha Helene Stornes fra Harstad som min mentor i fire uker. Helene er 25 år gammel og jobber til daglig i Personell- og lønnsavdelingen i Forsvarets personell- og vernepliktssenter.

Les også: Trym Olsen (33) var soldaten som holdt masken i Afghanistan. Nå fronter han en ny kampanje for åpenhet om psykiske lidelser.

Hun kom opp med ideen om «årlig psykisk». Ikke som en test av psyken til hver enkelt ansatt og førstegangstjenestegjørende, men som en påminnelse: Når spurte jeg sist meg selv eller andre hvordan det går, sånn egentlig?

Fra i dag av foreslår jeg at du som leser dette innfører din egen «årlig psykisk». Det er viktig for deg og for de rundt deg.