– Tar vi vare på våre soldater?

Høsten er over oss, ute er det regn og lavt skydekke, noe som gjør dagen mørk og litt trassig … Jeg sitter på kontoret mitt med vinneren av Veteranprisen 2018, en pris han fikk for sitt langvarige og fremragende arbeid for skadde Veteraner.

Bjørn Dåvøy, er en soldat jeg har kjent siden jeg hadde Bjørn som soldat i min tropp i UNIFIL NORBATT XIII i Sør Libanon.

Mannen er lik seg, selvsagt noe eldre, men han har fortsatt dette gutteaktige vesenet som gjør at han er lett å like. Ingen kan se at Bjørn er skadet etter sin tid i krigssone, ei heller kan de ane hva Bjørn har vært gjennom av utfordringer både som skadd.

Likevel har han stått fremst for veteraner som har blitt skadd og trenger statens anerkjennelse og hjelp. I vår hyggelige, men etterhvert alvorlige samtale skjønner jeg fort at Bjørn har stor og faktabasert kunnskap om regelverk og tariffavtaler, og ikke minst om de utfordringer skadde veteraner kjenner på i møte med våre myndigheter når de ser seg nødt til å søke om skadeserstatning eller uførepensjon grunnet belastninger påført under tjeneste for staten Norge.

Det er smått imponerende at en soldat som er selv skadd, og således burde ha mer enn nok med seg selv, har en så imponerende kunnskap og evne til å engasjere seg for andre veteraner. Særlig er hans arbeid og engasjement for å finne ut av forskjellige forsikringsordninger som måtte finnes og hva dette innebærer for den enkelte skadde soldat enestående.

Her er det mildt sagt en avansert labyrint å komme seg gjennom, fra byråkratiske hindringer ansvarsfraskrivelse og uklart ansvarsforhold.

Sendrektighet og ulik saksbehandling og konklusjoner fra soldat til soldat som under sin tjeneste er påført psykiske belastningsskader – og som av den grunn søker erstatning og uførepensjon er den virkelighet som møter skadde soldater i kontakt med våre myndigheter.

Bjørn stiller i den forbindelse følgende spørsmål: Var og er soldatene i internasjonale operasjoner statsansatte?

Dekket av erstatning

Selv mener han at det er man definitiv, og støtter seg her på Hovedtariffavtalen som 1. mai 1968 ble tariffestet i Statens hovedtariffavtale (lønnsregulativets fellesbestemmelser § 9 og 10) Fra 1. januar 1990 ble statens arbeidstakere omfattet av lov om yrkesskadeforsikring på lik linje med øvrige arbeidstakere. Videre til gjeldende forsikringsordninger gitt i forskrift om yrkessykdommer forgiftninger mv, som skal likestilles med yrkesskade av 11. Mars 1997, nr. 219.

Les også: – Staten bruker foreldelse for alt det er verdt

Videre ble det 16. mai 2000 inngått en protokoll mellom FAD (Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. red. anm). hovedsammenslutningen vedrørende forsikringsordninger ved tjenestegjøring internasjonale fredsoperasjoner som utvider dekningsområdet for hovedtariffavtalenes fellesbestemmelse om yrkesskade og gruppeliv for ansatte i internasjonale fredsoperasjoner.

Etter denne avtalen har statsansatte en erstatnings-dekning på inntil 65 G. Slik sett kan man ikke tolke dette annerledes enn at Statens pensjonskasse (SPK) må være den myndighet som her har ansvaret for at soldater blir behandlet etter gitte lover og regler i henhold til Hovedtariffavtalen.

Og da helt uavhengig av den særskilte kompensasjonsordningen av 2010, som dukket opp som troll av eske og som staten mener terminerer alle andre gjeldende avtaler opp mot hovedtariffavtalens krystallklare rettigheter.

Grovt urettferdig

Ser man på behandling av uføredelen i forsikringsordningen, synes dette mildt sagt å være preget av mer eller mindre tilfeldig saksbehandling fra soldat til soldat. Der avgjørelser neppe er i tråd med retten til uførepensjon fra første dag av medlemskapets i de tilfeller soldaten mottar avslag på sin søknad om uførepensjon, som har vært til behandling hos NAV, og fått godkjent uføre og yrkesskadefordel med årsakssammenheng fra tjeneste i internasjonale operasjoner.

Dette synes ikke bare tilfeldig og grovt urettferdig, en slik avgjørelse må vel også stå i strid til gjeldende Lov om Yrkesskadeforsikring av 16. juni 1989, nr 65, og Yrkesskadeforsikringsloven/ særavtale for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner.

At SPK så tydelig tar avstand fra å innrømme skadde soldater med belastningsskader tilgang til SPK sine pensjon- og erstatningsordninger, må dessverre tolkes slik at SPK for alt i verden ikke vil erkjenne skadde soldater fra internasjonale operasjoner som sine forsikringstakere.

Les også: Ole Vikre (54) nektes kompensasjon selv om fire spesialisterklæringer konkluderer at han er skadd som følge av tjenesten i Libanon.

Våre rettigheter

Det sentrale spørsmål som våre myndigheter her må kunne svare på, sier Bjørn, er følgende: Når og hvordan forsvant norske soldaters (med belastningsskader) sine rettigheter fra SPK ?

Våre myndigheter bruker til stadighet pompøse honnørord for å vise sin anerkjennelse og sympati med våre veteraner fra internasjonale operasjoner. Det de burde ta inn over seg er at den beste hjelp de kunne gi veteraner som sliter, er å behandle deres søknader om erstatning og uførepensjon slik de ellers gjør med andre statsansatte sine søknader.

For veteraner som ikke er skadet, er det kanskje langt på vei nok med et klapp på skulderen som takk og anerkjennelse for den tjenesten man har utført for folk og land gjennom deltagelse i internasjonale operasjoner. For dem som kommer hjem etter deltagelse i slike operasjoner med «tung ryggsekk» som psykiske belastningsskader, og som dessverre etter hvert da møter veggen grunnet sine psykiske belastningsskader- og senskader som de er påført under tjenesten, er et klapp på skulderen på langt nær nok, verken for dem, eller for deres nære familie.

Her burde staten Norge virkelig forsøke å behandle dem med respekt, hva gjelder deres valide søknader om erstatning for påført psykiske belastningsskader under tjenesten i internasjonale operasjoner, og søknader om uførepensjon som er godkjent av NAV.

Vi vet at det i dag dessverre er alt for mange norske soldater som sliter med psykiske belastningsskader og senskader; familier oppløses, arbeidslivet ryker og da med bakgrunn i de skader de er påført under deltagelse i internasjonale operasjoner Vi vet også at alt for mange dessverre etter hvert velger å ta sitt eget liv, og da grunnet den totale belastningen de er påført (skader under tjeneste - og etter tjenesten de store belastninger de blir påført i møte med det offisielle Norge).

Det har vært en kamp om økonomisk erstatning og uføretrygd samt familiære og arbeidsrelaterte utfordringer.

At våre tidligere soldater som har reist ut på oppdrag fra Stortinget for å gjøre tjeneste for folk og land, tar sitt eget liv etter at de er kommet hjem, er intet mindre enn en nasjonal skam, en skam og en erkjennelse staten Norge ikke burde kunne leve med.

Bjørn brenner helt uomtvistelig for de skadde sine rettigheter og får gjennom sitt arbeid med veteraner som sliter, et nært og virkelighetsbasert innsyn i de utfordringer den enkelte står i. Vi som bryr oss om våre veteraner, får inderlig håpe at Bjørn får gode svar på sine spørsmål fra våre myndigheter, noe annet fortjener verken han eller de skadde soldatene som dessverre alt for ofte møter staten Norge som et uoverkommelig «byråkratisk monster» i sin vanskelige hverdag, og i sin kamp for egen eksistens.

«Vi får stå på»

Bjørn vrir seg litt i stolen og jeg merker at han nå vil avslutte vår samtale og det gjør han med følgende sitat: «Ja, ja - vi får bare stå på! - og etter beste evne forsøker å hjelpe våre soldat venner som sliter», avslutter Bjørn før han drikker opp siste skvett av kaffen og rusler ut i regnværet.

Takk for praten Bjørn og lykke til videre med ditt særdeles viktige arbeid for soldater som virkelig trenger det. Jeg sitter dessverre tilbake med en litt trist følelse etter vår samtale, og da i forhold til våre skadde soldatvenner. Men jeg føler også veldig på stolthet og glede for at det finnes personer som ham, og jeg bøyer meg i støvet for den formidable innsats han har lagt og fortsatt legger ned for en gruppe mennesker som virkelig trenger en mann i front.

Da for å belyse den urett mange skadde soldater blir- og har vært utsatt for av staten Norge når de skadde i ettertid av sin tjeneste for landet har fremmet søknader om erstatning og uførepensjon grunnet påførte psykiske belastningsskader under tjeneste i internasjonale operasjoner for FN eller Nato.

Etter min prat med Bjørn tillater meg å stille følgende spørsmål til rette vedkommende: Kan våre soldaters faktiske harde kamp mot myndighetene i slike saker dekkes inn under det Forsvaret setter som sine ypperste verdier i omgrepet «Å løse oppdrag og ta vare på sine menn ? ».