– Staten bruker foreldelse for alt det er verdt

Onsdag 9. september var det åpen høring i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Der fikk vi høre at Veteranforbundet SIOPS, etterlyser et tydelig veikart i den nye veteranmeldingen.

De viser også til mangelen av kompetanse i det sivile hjelpeapparat, noe som fører til at mange veteraner rett og slett gir opp. Med «gi opp», så menes egen helbred eller eget liv. Under høringen kom det også innlegg fra Moss DPS (Distriktpsykiatrisk Senter, red. anm.).

Brenner for veteransaken

Først vil jeg si at det varmer å vite at der er spesialister i det sivile helsevesen som faktisk brenner for veteransaken. De foreslo å utvide spesialistkompetansen til flere regionale DPS'er, noe jeg mener er klokt.

Det er viktig å anerkjenne at soldaten som har fått en traumatisk skade ikke nødvendigvis er lett å fange opp, av flere årsaker. Lojalitet til soldatyrket, skam, frykt for å ekskluderes eller rett og slett at man sitter på hemmelig kunnskap/informasjon er noen av disse.

Les også: Skadd under øvelse: – Vi trenger et sted å høre til

Ved Jæren DPS ble jeg fortalt at jeg var den eneste pasient de hadde og kunne huske ha hatt, med krigsrelaterte traumer. Det finner jeg smått utrolig! Som medlem og likeperson i Veteranforbundet SIOPS siden oppstarten, vet jeg jo at bosted ikke skåner soldaten for skader. En mulig forklaring er at KNM Harald Haarfagre har hatt en relativt åpen dør til skadde krigsveteraner. Så kunne det ikke vært klokt om Forsvaret rett og slett tok den jobben og gir veteraner, familie og pårørende livslang hjelp og støtte slik de gjør i Danmark?

Jeg vil jo tro det vil være i Forsvarets interesse å selv bruke psykisk skadde soldaters erfaringer til å ruste nye soldater enda bedre. Soldaten får hjelp av noen som forstår hva det går i og snakker stammespråket mens Forsvarets erfaringsdatabase blir større. En klassisk vinn-vinn, spør du meg!

Alle kan bli skadd

Anniken Huitfeldt stilte et godt spørsmål under høringen: er det en illusjon at utvelgelsen av dagens soldater er bedre enn tidligere? Det er vel ingen tvil om at utvelgelsen er bedre og treningen er bedre. Det betyr ikke at dagens intopssoldat er immun mot skader. Det jeg kan se for meg skjer, er at terskelen for å søke hjelp blir høyere når man stadig vender tilbake til dette poenget. «Jeg er jo tross alt selektert og godt trent» vil kanskje soldaten tenke og lar det skure å gå en stund til. Det er farlig.

Man skal anerkjenne at dagens soldater er bedre trent, bedre rustet og bedre utrustet enn soldaten for 15-20 år siden var, men man skal også anerkjenne og akseptere at psykiske skader oppstår også i dag. Kanskje til og med i like stor grad som tidligere. Derfor holder det ikke å si at man er bedre rustet nå.

Man må arbeide mer for å gjøre terskelen for å oppsøke hjelp betydelig lavere. Bekjempe stigmatisering og skam. Hodet er tross alt soldatens viktigste våpen!

Kan ikke vri seg unna

Så vil jeg slå et slag for at staten begynner å rette fullt fokus mot å ivareta veteranene og i mindre grad bruker tiden på å finne måter å vri seg unna ansvaret.

Slik det er i dag så ser vi ofte at jurister hos Statens Pensjonskasse og NAV og sågar i rettssystemet, tilsidesetter spesialisterklæringer når disse konkluderer med årsakssammenheng.

Jeg har selv i 15 år vært i «dialog» med NAV om min skade er yrkesskade eller ikke. Forsvarets spesialister, Statens Pensjonskasse og til og med rettsoppnevnt sakkyndig har brukt ord som «klar årsakssammenheng» og «uomtvistelig årsakssammenheng», mens NAV står på sitt og konkluderer med null årsakssammenheng. Noe henger ikke helt på greip, det kan man trygt si, og helt klart en tilleggsbelastning for meg som gjør veien «helt hjem» betydelig lengre. Og jeg er ikke den eneste.

Vi ser også nå at staten bruker «foreldelse» for alt det er verd.

Det var ikke slik det skulle være, men slik har det blitt. Det er et uttrykk som heter «I got your six» Nå er det på tide at soldatene blir trygge på at staten gir dem ryggdekning dersom skade inntreffer.

For alt vi har. Og alt vi er.