Er det skadelig å ta liv?

Soldater tar liv. Selv om det kan være underkommunisert, er de fleste offiserer og soldater godt innforstått med at en militær yrkesvei kan handle om å møte en motpart i væpnet konflikt. En situasjon som, hvis man gjør jobben sin godt, innebærer høy sannsynlighet for å ta livet av andre mennesker. Som en del av statens voldsmonopol er militære drap legitime om de skjer i tråd med krigens folkerett og rådende engasjementsregler (ROE), men samtidig er det et stigma knyttet til slike handlinger.

Det finnes mange oppfatninger av hvordan det vil prege en soldat å ta livet av et annet menneske, og flere perspektiver har over årene påvirket vår oppfatning av om det å drepe er en «unaturlig» og dermed skadelig handling.

Menneskelig eller ikke

Moralfilosofer og teologer har i mange år diskutert hvorvidt det å ta livet av andre mennesker går mot menneskets natur. Historisk sett har det eksistert to motstridende oppfatninger av dette spørsmålet. Det såkalte «Rousseau–Kropotkin paradigmet» påstod at mennesker var grunnleggende fredelige av natur og tilskrev vold mellom mennesker til moderne sosiologiske nyvinninger, slik som store politiske sammenføyninger av mennesker, religiøse overbevisninger og sjåvinistiske kulturelle verdier.

Som en del av statens voldsmonopol er militære drap legitime om de skjer i tråd med krigens folkerett...

Selv om Jean-Jacques Rousseau ikke selv brukte begrepet, er ideen om «Den edle ville» (Bon Sauvage) en popularisering av Rousseau–Kropotkin paradigmet, og referer til hypotesen om at mennesket i sin naturlige upåvirkede tilstand fundamentalt sett er godt, opplyst og ikke-voldelig. I moderne tid er dette opplysningstidsidealet av mennesket videreført av forfattere som David Allen Grossman, igjennom hans bok On Killing hvor han blant annet skriver at; «Looking another human being in the eye, making an independent decision to kill him, and watching as he dies due to your action combine to form the single most basic, important and potentially traumatic occurrence of war» (1996, s. 31).

Motsatsen til ideen om at det å ta liv går mot menneskets natur kalles ofte «Hobbes–Huxley paradigmet».

Dette perspektivet støtter seg til evolusjonsteori og spør seg hvordan iboende motstand mot å ta liv kan ha utviklet seg hos en art, som i all kjent historie og på tvers av alle kulturer, har bedrevet utstrakt vold mot sine artsfrender.

Evolusjonspsykologer og antropologer slik som Richard Walter Wrangham støtter seg videre til observasjoner av vår nære slektning sjimpansen, og påpeker at det er store paralleller i hvordan ulike sjimpanseklaner er i en kronisk tilstand av krig med hverandre, og det konfliktnivået menneskeheten historisk sett har hatt. Sett fra dette perspektivet er det ikke mot menneskets natur å ta liv, men heller tvert imot: Vi har en naturlig tilbøyelighet til å drepe våre medmennesker om det gagner oss.

Ifølge Hobbes–Huxley paradigmet driver ikke utviklingen av samfunnssystemer, kultur og moderne verdier oss til vold, men er det som holder oss igjen.

Om rett og galt

Et relevant tredjeperspektiv, som ikke nødvendigvis direkte adresser det å ta liv, peker på at utviklingen av det moderne storsamfunnet, det man gjerne kaller «Ultra Socitety», betinger en sterk aversjon hos mennesker mot å bryte normene i de gruppene vi tilhører. Hvorvidt det å ta liv er problematisk vil fra et slikt perspektiv være avhengig av om drapshandlingen skjer i tråd med andres oppfatninger om rett og galt, altså vårt samfunns moralske standarder.

Denne hypotesen stemmer bedre med nyere forskningsfunn, men går på tvers av utbredte oppfatninger om at det å ta liv er naturstridig, eksemplifisert i Grossman’s påstand om at; «there is within most men an intense resistance to killing their fellow men» (1996, s. 4).

Les også:

– Må snakke om psykiske lidelser

Thomas Seltzer sier at terapi reddet livet hans. Nå håper han prisen han fikk for å være åpen gjør det lettere å prate om psykiske plager – også i Forsvaret.

Innen forskning på soldater og veteraners mentale helse har man de siste årene tatt i bruk et nytt begrep. Såkalt «moralsk skade» (Moral Injury) referer til krigstraumer som ikke nødvendigvis innebærer å ha vært i livsfare, men heller å ha utført eller observert handlinger som går på tvers av en soldats grunnleggende moralske overbevisninger.

Både internasjonal forskning og vår egen forskning på norske veteraner viser hvordan slike moralske skader er vanlige, og kan være verre for den psykiske helsen til soldater sammenliknet med å ha vært i overhengende livsfare. I studier på moralske skader er det å ha tatt liv i kamp ofte betraktet som et arketypisk eksempel på en moralsk skadelig opplevelse. Men dette legger da også til grunn at det å ta liv alltid er moralsk overskridende for mennesker. Som presentert tidligere, er jo denne antagelsen på ingen måte sikker.

Negativt for psykisk helse

Flere studier i de siste årene har derfor forsøkt å skille ut i hvilken grad det å ta liv under kamphandlinger er ipso facto, altså i seg selv, skadelig for den som begår handlingen. Slik forskning kan være utfordrende ettersom det potensielt kan rokke ved en rådende oppfatning i vårt vestlige samfunn, nemlig at det burde være vanskelig å ha tatt livet av et annet menneske. Flere amerikanske studier har da også funnet dette.

Mange veteraner fra flere ulike konflikter rapporterer psykiske plager som følge av å ha tatt liv i tjenesten. Men er slike funn så oppsiktsvekkende? Og sier de egentlig noe om hvorvidt det å ta liv går på tvers av vår natur? Vestlige samfunn (hvor de fleste av disse studiene er gjennomført) er bygget på humanistiske opplysningstidsidealer, og man har i moderne tid i økende grad integrert ideer som grunnleggende menneskerettigheter i både rettspraksis og kultur. En veteran som skal reintegrere seg i et slikt samfunn vil naturlig nok bli påvirket av disse normene, og kan derfor i etterkant komme til å re-evaluere sine krigshandlinger som moralsk forkastelige, med de negative konsekvensene dette kan ha for psykisk helse.

Oppsiktvekkende funn

I vår egen pågående forskning på veteraner fra både Libanon og Afghanistan finner man et noe oppsiktsvekkende resultat. Selv om soldater som tjenestegjorde i Afghanistan tok mange flere liv enn Libanonveteranene, har dette i mye mindre grad hatt en negativ påvirkning på deres psykiske helse og livskvalitet etter deployeringen. Faktisk finner vi at det å ta liv ikke forklarer noen endring i Afghanistanveteraners (på gruppenivå) psykiske helse og livskvalitet, mens det derimot har en signifikant og unik sammenheng med negativ psykisk helseutvikling hos Libanonveteraner.

Vår oppfatning er at disse funnene understreker viktigheten ved noen sentrale forskjeller mellom de to veteranpopulasjonene. Det peker samtidig på svakheter ved å argumentere for at det å ta liv alltid representerer en moralsk skade.

Våre funn indikerer derfor at det ikke er det å ta livet av fienden i seg selv som representerer en potensiell moralsk skade...

Misjonene i henholdsvis Libanon og Afghanistan hadde svært ulikt utgangspunkt både når det gjaldt det overordnede oppdraget og engasjementsregler. Uten å ta en detaljert gjennomgang av alle forskjellene kan man grovt sett peke på at Libanonmisjonen var en fredsbevarende styrke med restriktive engasjementsregler, i motsetning til Afghanistanmisjonen som i større grad har hatt bekjempelse av en fiende som målsetning og dertil mer robuste engasjementsregler å støtte seg til.

Våre funn indikerer derfor at det ikke er det å ta livet av fienden i seg selv som representerer en potensiell moralsk skade, men heller soldatenes oppfatning av hvor legitim denne handlingen var. Det gjelder sannsynligvis både under selve kampsituasjonen, og i ettertid når en veteran skal finne sin plass i det sivile Norge.

Les også:

– Militær kultur kan hjelpe oss å takle kriser

Legitimt eller ikke

Som nevnt er det en allmenn oppfatning i Norge at det å ta liv er galt, samtidig vil mange sannsynligvis tenke at det kan være legitimt å ta liv for å beskytte seg selv eller sin familie. Heldigvis er ikke dette noe den jevne borger i Norge opplever, og moralske vurderinger knyttet å ta liv risikerer dermed å bli unyanserte.

Det er derfor svært viktig at en veteran har en opplevelse av å få ryggdekning for de handlingene han eller hun utførte i sin tjeneste. Også det at man tok liv. En slik ryggdekning kan komme i flere former, men det at politiske og militære myndigheter ikke «privatiserer» ansvaret for handlinger soldater utfører som del av en legitim militær operasjon er kritisk. En slik privatisering av ansvar kan følge både av at øvrighetspersoner underslår hva det faktisk innebærer å delta i krigshandlinger, og at man ikke gir soldater et godt nok formelt grunnlag og mandat for å gjøre handlinger som må til for å løse det oppdraget man er satt til å utføre.

Moralske standarder

Når det gjelder spørsmålet om det å ta liv går på tvers av vår natur, indikerer både vår og andres forskning at dette sannsynligvis ikke er tilfelle. Negative følelsesmessige konsekvenser av å ta liv er, som beskrevet over, sannsynligvis prisgitt vår oppfatning av hvordan andre vil evaluere handlingen både under og etter kampsituasjonen. Det betyr ikke nødvendigvis at mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å ta liv, men kanskje heller at vi har en iboende sensitivitet for hva folk rundt oss mener er rett og galt.

I gitte situasjoner, slik som i en krigssituasjon, kan det være legitimt å drepe, men det plager oss å gå på tvers av de moralske standardene i det samfunnet vi tilhører. Det blir derfor avgjørende at en soldat som tar liv i kamphandlinger ikke sitter igjen med opplevelse av å ha gjort noe galt.