– Høy terskel for å søke hjelp

Forsvarets Forum publiserte fredag 5. februar innlegget «-De som sliter psykisk blir sett på som et problem av Forsvaret». Artikkelen tar opp et grunnleggende dilemma vedrørende åpenhet rundt psykisk lidelse i Forsvaret. Man kan ved å være åpen om sine plager få hjelp, men man risikerer samtidig å bli nedskrevet på sin helseprofil med de følger det kan få.

Medisinsk seleksjon i Forsvaret har to viktige formål. Det første er å identifisere de som av helsemessige grunner har en forhøyet risiko for akutt eller betydelig funksjonstap i potensielt kritiske situasjoner. Det andre formålet er å forebygge at personer utvikler helseplager eller blir verre av sine helseplager som følge av tjeneste i Forsvaret.

Seleksjon skal derved bidra til å sikre Forsvarets operative evne, og samtidig ivareta den enkelte.

Ekstreme krav

Forsvaret skal forbedrede seg på krig. Krig og skarpe militære operasjoner stiller ekstreme krav til mennesker, og er ikke helsefremmende. Soldater vil bli skadet, fysisk og psykisk. Skader er således dessverre å forvente, og sanitet søker å bidra slik at skader tilheles og ikke utvikler seg til sykdom. Selv om det går bra med flertallet, er det noen som dessverre utvikler psykisk og fysisk sykdom. Ca. fem prosent av alle afghanistanveteranene har en sannsynlig psykisk lidelse, ifølge Afghanistanundersøkelsen 2012.

Det at Forsvaret har personell med psykiske plager, er ikke et tegn på at mental helse neglisjeres, men en konsekvens av at mennesker utsettes for belastninger.

Forsvaret har fokus på psykisk helse, - og vektlegger forebygging. Seleksjon, realistisk trening, tillit til leder og samhold/sosial støtte er noen av de viktigste faktorene i Forsvaret som beskytter mot psykiske skader etter belastende hendelser. Det er også de samme faktorene som gjør en avdeling i stand til å løse sitt skarpe oppdrag.

Les også: – Den psykiske helsen vår er like viktig som den fysiske

En militær leders oppdrag er eksplisitt uttalt som: Løs oppdraget, og ta vare på dine soldater. Forsvaret har fokus på lederutdanning, da god ledelse er sentralt for ivaretakelse av personellet. I Forsvaret har vi flere nivåer av slik sosial støtte, helt fra avdelingsnivå og ned til makkerstøtte (som innebærer at man viser omsorg og bryr seg om sidemannen/-kvinnen), for ikke å glemme soldatens familie.

Les også:

Utsetter svarfrist for Afghanistan-undersøkelsen

For å styrke militære lederes kunnskaper om mental helse utvikler FSAN ved Institutt for militærpsykiatri (IMPS) et kurs i militærpsykiatri for militære ledere og militært helsepersonell. Første kurs skal etter planen avholdes i 2021.

Et selvstendig ansvar

Helsetjenester i Forsvaret er underlagt den samme lovgivningen og kravet til forsvarlighet som sivilt helsevesen, og behandling må være frivillig. Den enkelte har et selvstendig ansvar for å be om helsehjelp hvis man har fysiske eller psykiske plager.

Institutt for militærpsykiatri (IMPS) i Forsvarets sanitet har spisskompetanse på stressmestring og belastningsrelaterte psykiske plager, og har et klinisk tilbud til ansatte som et supplement til det sivile helsevesenet. Det sivile helsevesenet har samtidig et ansvar for å tilby helsetjenester til alle norske borgere, også ansatte i Forsvaret og veteraner.

Forsvarets sanitet har stressmestringsteam i alle landets helseregioner. De innehar spesiell kompetanse på psykiske helse i militære sammenhenger, og baserer sitt virke på relasjon og tillit.

Personell som er, eller har vært ansatt i Forsvaret kan ta direkte kontakt og be om bistand, selv om det er mange år siden de sluttet i Forsvaret. Det er ikke behov for henvisning. Ved kapasitetsutfordringer prioriteres stadig tjenestegjørende, for å hjelpe disse tilbake i operativ tjeneste. Mange har fått slik hjelp.

Militært helsepersonell er i tillegg til å gi helsehjelp, pliktig å vurdere funksjonsdyktighet og risiko i forhold til den jobb man skal gjøre i Forsvaret. Dette kan da medføre et man nedskrives på sin helseprofil. Dette sakkyndige perspektivet gjenfinnes også i sivilt helsevesen. Legen er pliktig å vurdere om man er medisinsk skikket til for eksempel å inneha ulike sertifikater, som førerkort for bil. Militært sett kan dette være godkjenninger for eksempelvis sjø- eller lufttjeneste.

Ofte midlertidig

Les også:

– De som sliter psykisk blir sett på som et problem av Forsvaret

Dersom man mister sin helsemessige godkjenning, kan det være varig, men ofte midlertidig. Man vil i stor grad forsøke å oppnå en enighet og forståelse hos den gjelder for nødvendigheten av dette. Erfaringsmessig lykkes man ofte, men man vil tidvis oppleve at den det gjelder er uenig i nedskrivningen i helseprofil, og opplever et tap av det vedkommende tenker på som muligheter for spennende jobber og avansement. Det er forståelig at det både er trist og frustrerende å ikke kunne gjøre noe man både ønsker, liker og er god til.

Personell som er vant til å tjenestegjøre til sjøs og i lufta, kan bokstavelig talt bli «satt på bakken».

Det er verd å understreke at mulighetene for å «komme tilbake» etter vellykket behandling er større i dag enn før i tiden. Forsvaret vil som arbeidsgiver i en situasjon med tap av medisinsk godkjenning gjøre sitt beste for å sørge for at den det gjelder får brukt sin kompetanse i en annen stilling.

For soldater kan terskelen være høy for å søke helsehjelp. Forskning fra Forsvaret viser at ca. 70 prosent Afghanistan-veteraner med antatte psykiske lidelser, ikke har søkt helsehjelp. De viktigste barrierene mot å søke hjelp blant de med alvorlige plager var ønske om å håndtere plagene selv og bekymring for konsekvenser for videre internasjonal tjeneste og karriere i Forsvaret.

Hjelp til å bli friske

Det at Forsvaret oppfordrer til at man skal be om hjelp ved psykiske plager, og at dette samtidig kan medføre at det kan få følger for jobben, utgjør et dilemma uten en åpenbar enkel løsning.

Les også: Ole Vikre har fire spesialisterklæringer som alle konkluderer med det samme: Vikres psykiske skader skyldes tjenesten i Libanon.

Den beste støtte for å søke psykisk helsehjelp får vi når soldater og offiserer som har fått hjelp til å bli friske og kommet tilbake i operativ tjeneste, oppmuntrer andre til å ta kontakt.

Kanskje kan man forholde seg til det beskrevne dilemma ved å tenke at det som er kortsiktig trist og frustrerende, langsiktig er til både individets og Forsvarets beste.