Nyheter
«Jeg ønsker fred i verden. Og at pappa skal komme hjem»
Barn av savnede og drepte russiske soldater forteller sine historier til Meduza.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Meduza er en uavhengig russisk nettavis, stiftet av journalister som måtte rømme Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Meduza publiserer på russisk og engelsk og dekker krigen i Ukraina tett. Meduza fikk Fritt Ords pris for 2022. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere Meduzas artikler på norsk.
Bare to ganger siden den russiske invasjonen av Ukraina startet 24. februar, har russiske myndigheter offentliggjort tall på tap av soldater. Den siste oppdateringen kom i slutten av mars, da det russiske forsvarsdepartementet opplyste at 1351 russiske soldater hadde omkommet i Ukraina.
Ifølge estimat fra BBC og den russiske uavhengige nettavisen Mediazona er det reelle tallet på drepte russiske soldater flere ganger høyere. Meduza har snakket med barn til soldater som dro for å kjempe i Ukraina, men som aldri kom tilbake.
Alle navnene i denne artikkelen er av sikkerhetshensyn endret. I noen tilfeller har vi også utelatt informasjon om personers alder og bosted.
«Han er den eneste slektningen jeg har igjen»
Jelena, 25 år gammel, fra Donetsk. Hennes far er savnet.
–Jeg er lei av krig. Jeg var 17 da dette begynte. Nå er jeg 25, og det pågår fortsatt, bare nå blir det verre. Byen er tom. Det er få menn igjen. Innkalling sendes hjem til folk. Til arbeidsgivere. Andre blir rett og slett fanget på gaten og sendt avgårde. 18 år gamle gutter, som kun har erfaring med maskingevær fra dataspill. Mange av mine venner er drept. Personlig kjenner jeg åtte som er drept i krigen.
Faren min ønsket ikke å dra i krigen. Kun dager før invasjonen startet den 24. februar sendte de militærinnkalling, først til huset hans, deretter til arbeidsplassen. Den dagen han fikk innkallingen, kom pappa hjem for å hente tingene sine. Han tok med seg pass, militær-ID, en eldre telefon med knapper (den eneste typen mobil som er tillat å bruke), varme klær, litt mat, et krus og en skje. Jeg hadde ikke engang tid til å forstå hva som foregikk. Det var ikke klart hvor de tok ham eller hvorfor.
Dagen etter ringte han meg fra en buss og fortalte at han ble sendt til et slags treningsområde. Jeg forstod at han ikke kunne snakke fritt, så jeg stilte ham ledende spørsmål.
– Har de gitt deg våpen? Ja.
– Gav de deg uniform og støvler? Vel ...
– Gir de deg mat? Ikke egentlig.
Den natten ble han og de andre vernepliktige lastet inn i biler og sendt et sted i nærheten av byen Volnovakha (Den russiske hæren og de væpnede styrkene til den selverklærte Folkerepublikken Donetsk erobret Volnovakha i mars 2022), hvor det allerede pågikk harde kamper.
Vi snakket et par ganger etter det. Far hørtes helt knust ut. Da jeg spurte ham om det var mange soldater der, sa han: «De sender stadig flere inn». Herregud, han ville jo ikke dit i det hele tatt. Det viste seg å være en fullskala krig, ikke en «spesiell operasjon», som de så vakkert kaller det på TV.
Sist faren min ringte var i april. Det var på min bursdag. Han ringte tidlig på dagen, men jeg hørte ikke det. Da jeg ringte tilbake, svarte ikke han. De hadde fått forbud mot å snakke i mobiltelefon. Men likevel klarte han å komme gjennom til meg senere samme dag. Det var elendig dekning, jeg forstod ingenting av det han sa. Jeg sa bare: «Pappa, du ringte vel bare for å gratulere meg med dagen. Takk». Det var alt. Siden det har han ikke ringt.
Nå har det gått flere måneder. Da han sluttet å ringe, antok jeg at de hadde sendt han til Mariupol, hvor det ikke var mulig å oppnå telefonkontakt. Av en eller annen grunn gikk det ikke opp for meg at faren min kunne være død eller blitt tatt til fange. To uker senere begynte hjertet mitt å slå ukontrollert: «Hva gjør jeg? Jeg må komme til militærbasen!». Så jeg gikk dit. De sa til meg: «Ikke bekymre deg: De [soldatene] har bare ikke mobildekning». Jeg kom tilbake til basen flere gangen. Hver gang fortalte de meg det samme, soldatene hadde ikke mobildekning.
Så, i slutten av april, fortalte de meg at pappa var erklært savnet. Jeg brøt ut i gråt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvem jeg skulle ringe eller hvor jeg skulle dra. Ingen på militærbasen kunne fortelle meg noe annet om forsvinningen hans. Jeg tok kontakt med alle mulige instanser som håndterer savnede personer og krigsfanger. Jeg sendte brev til kommissæren for menneskerettigheter i Folkerepublikken Donetsk. Jeg skrev til militærdomstolen, til generaladvokaten, til politiet. Jeg spurte andre kvinner som var i samme situasjon om hva jeg skulle gjøre. De foreslo at jeg dro til likhuset, der bilder av uidentifiserte kropper fra slagmarken ble sendt.
Pappa var ikke oppført i noe register over sårede eller drepte, så det eneste alternativet som gjensto var at han ikke var blitt identifisert. Jeg dro til likhuset. Jeg så på bildene av døde folk. Ingen lignet på min far. Bildene var grusomme. Brente lik, biter av mennesker i poser. Noen ganger kunne du ikke engang se at det du så på bildet var en person. Jeg tok også en DNA-test slik at de kunne sammenligne DNA-et mitt med det til de uidentifiserte kroppene. Så lang tid har gått, og jeg vet fortsatt ikke om pappa er i live eller død. Det eneste jeg kan gjøre er å vente. Hver dag mister jeg håp. Ingen vet noen ting.
Det er usikkerheten som dreper meg. Jeg er helt alene. Jeg har ikke en mor. Å være alene er veldig vanskelig. Pappa var en skikkelig arbeider. Stille, fredelig, lavmælt. Selv om det var besteforeldrene mine som oppdro meg, ikke han, er det en kald trøst. Uansett hva er han fortsatt faren min, og den eneste blodslektningen jeg har igjen. Og derfor er jeg bekymret.
Jeg fortsetter å lete etter ham. Jeg håper han er i live og at han kommer hjem. Myndighetene mobiliserte og tok med seg alle mennene, inkludert pappa. Så har de tenkt å returnere ham? Det er vanskelig for meg å tilgi. Det er mange av oss kvinner som leter etter våre fedre, sønner, brødre og kjærester.
– Hva er vi for myndighetene? Ingenting.
– De bryr seg ikke om oss.
Er noen forsvunnet? Drit i ham.
Gjør hva du vil, let hvor du vil.
Vi har mottatt brevet ditt.
«De bruker frivillige som kanonføde»
Tatjana. Faren hennes ble drept i krigen.
Faren min dro til Ukraina som frivillig. Han mente «det ikke er riktig for en russisk offiser å bare sitte hjemme når unge mennesker dør». Han var prinsipiell, ansvarlig og ærefull.
Han trodde alltid at hans egen skjebne var uatskillelig fra moderlandets. Det var først da pappa og de andre frivillige kom til Rostov i Sør-Russland at de fikk vite at de skulle inn i kampene.
De trodde at de frivillige skulle holde seg et stykke unna fronten. Men pappa stakk ikke av. «Bare feiginger rømmer fra slagmarken». Mange reservister verver seg som frivillig med noble intensjoner. Noen av dem er klare til å ofre sitt liv for fedrelandet. Det er derfor de ikke deserterer, de innser at ting ikke er så enkelt som det kan virke.
Slik jeg forstår det, blir frivillige brukt som kanonføde. Deres oppgave er å være førstelinjeforsvar i de innledende operasjonene. De er dårlig utrustet. Fremst er styrkene til folkerepublikkene Luhansk og Donetsk. Så kommer de frivillige, deretter de fredsbevarende styrkene. Sist kommer kadyrovtsij (soldater fra Tsjetsjenia, red. anm.)
Dette hørte jeg av en av min fars medsoldater. Han kom tilbake i live. Det var dette de gjorde med straffedømte og forrædere i Den store patriotiske krigen (Den andre verdenskrig, red. anm.). Nå behandler de frivillige soldater på samme måte. Jeg vil at så mange som mulig skal vite om dette.
«Pappa sa at hvis han kom tilbake, ville han bli sett på som en feiging»
Alina, 21 år gammel. Hennes far falt i Ukraina.
Da krigen begynte trodde jeg i det lengste at det var en spøk. Det føltes bare ikke ekte.
Vi ville ikke at pappa skulle dra i kampene. Hvem ønsker at familiemedlemmer skal risikere livet? Faren min var militærinstruktør. Før de militære aktivitetene begynte i Ukraina, ble han og flere andre personer sendt på et to-måneders oppdrag til Krim eller et annet sted - jeg vet ikke sikkert hvor.
Da den spesielle operasjonen i Ukraina ble annonsert, sa far at han allerede var på den andre siden av grensen [i Ukraina], og hvis han dro tilbake til Russland, ville han blitt sett på som en feiging. Andre instruktører kom tilbake, men han ble igjen.
I utgangspunktet var han frivillig soldat. Mange av vennene hans tror pappa ble igjen på grunn av pengene [kontrakt med det russiske forsvarsdepartementet], men jeg tror ikke det.
I begynnelsen ringte han mye hjem, men etter hvert kom samtalene sjeldnere, én gang hver uke eller hver andre uke. Han sa de forsvarte en bro eller passet på lager som lå like ved grensen. Jeg skjønte ikke før mot slutten at pappa deltok direkte i krigshandlingene. Jeg tror ikke hans død var forgjeves. Noen soldater som er nærmere meg i alder, og som kjemper der ute med pappa, har besøkt oss. Han hjalp dem der ute.
Han hadde fortalt mamma at dersom ikke han hjalp dem, ville de blitt etterlatt for å dø. [...] Siden fars død har jeg ikke hatt noen interesse av krigen. Totalt sett bryr jeg meg ikke over hvordan den ender.
For å være helt ærlig – Jeg forstår fremdeles ikke hva som har skjedd.
«Mange mennesker kunne ikke brydd seg mindre om at folk forsvinner»
Darja, 14 år gammel. Hennes far er savnet.
Min far vervet seg som frivillig i styrkene til Folkerepublikken Donetsk. Vi forsøkte å snakke ham fra det, mamma og jeg, men han fortalte oss at fedrelandet trengte ham.
Pappa gikk gjennom en 10-dagers opptrening i Ilovaisk. Jeg synes det er for kort. Frivillige bør minst får ett eller to år med trening. Han ringte oss hver dag fra Ilovaisk.
I slutten av april sa han at de skulle sende ham til et annet sted. Noen dager senere varslet de meg og mamma om at pappa var forsvunnet. Vi forstod ikke hvordan det var mulig. Den neste dagen dro vi til militærbasen hans i Donetsk. Vi ble fortalt at pappa hadde forsvunnet i Zaporizjzja.
Vi vet ikke mer. Mamma og jeg har kjørt rundt i hele Donetsk. Vi har sendt brev. Ingen svarer. Jeg har innsett at mange mennesker ikke kunne brydd seg mindre om at noen forsvant. Jeg er lei av denne krigen. Jeg er konstant bekymret for at en eksplosjon skjer rett ved siden av meg. Sivile blir drept, mange av dem barn. Noen ganger orker jeg ikke engang å lese nyheter på internett.
Jeg vil bare at det skal bli fred i hele verden. Og jeg vil at pappa skal komme hjem.
Denne teksten ble først publisert av Meduza . Oversatt til norsk av Amund Trellevik.
