Russere flykter fra mobilisering: – Det har vært det vanskeligste året i mitt liv

– I jula kom onkelen min fra Russland. Vi veddet en kasse whiskey på om det ville bli krig. Jeg sa at det ville bli krig, han sa at det ikke kom til å skje. En måned senere startet krigen. Dagen etter forlot jeg Russland, forteller David Vekua.

39-åringen er én av flere hundre tusen russere som har krysset grensen til Georgia etter at Russland invaderte Ukraina 24. februar.

David har georgisk far, men vokste opp i Russland. Da han var barn, opplevde han starten på borgerkrigen i den georgiske regionen Abkhasia, mens var han på ferie med familien. Det var i 1992, like etter Sovjetunionens oppløsning. Det er kanskje grunnen til hans pessimistiske, men treffsikre militære spådommer.

Les også:

– Dersom Ukraina taper, er Georgia neste mål

– Onkelen min var også på besøk i 2008, to måneder før krigen mellom Georgia og Russland brøt ut. Vi diskuterte, og jeg mente at det ville bli krig, sier David.

Han har utdanning i økonomi, og jobbet med salg av biler i Russland. I Tbilisi har han fått arbeid i anleggsbransjen. Han har en datter på 14 og en seks år gammel sønn.

Det var meningen at kona og barna hans skulle følge etter til Georgia, men to måneder etter at David flyttet, bestemte hun seg for å ta ut skilsmisse. De stålblå øynene avslører et trist blikk.

– Det har vært det vanskeligste året i mitt liv: krig, skilsmisse, emigrasjon. Jeg går ukentlig i terapi, sier han.

Tbilisi har alltid vært en flerkulturell by, men nå forteller lokalbefolkningen at den store mengden russere har merkbare konsekvenser. Det er trangt om plassen på restauranter og kafeer, og boligprisene presses i været.

Anslagene over hvor mange som har forlatt Russland siden krigen begynte varierer. Georgias president Salome Zourabichvili sa i et intervju med Radio France 12. november at 700.000 har ankommet Georgia alene siden Putin erklærte en såkalt delvis mobilisering 21. september, for å skaffe soldater til krigen i Ukraina.

De fleste russerne har reist videre fra Georgia til andre land, men rundt 100.000 befinner seg fortsatt i landet.

Dramatisk flukt

– Mobiliseringen 21. september kom som et sjokk, forteller Aleksander Skrebov.

Skrebov, som opprinnelig er fra Novosibirsk, bestemte seg raskt for å forlate landet, og han skjønte også at han ikke kom til å reise tilbake med det første. Derfor brukte han og kona et par dager på å få alle papirene i orden. 23. september tok de med seg sønnen på syv år og alle sparepengene sine, og dro til en av Moskvas flyplasser.

Prisene på flybilletter ut av landet var da kommet opp i titusener av kroner, om de i det hele tatt var mulig å få tak i. Familien fløy til byen Sotsji, der en drosjesjåfør ventet på dem, for å ta dem med videre. Klokken elleve om kvelden var familien ut av flyplassen.

– Sjåføren var døv. Han forsøkte å fortelle med tegnspråk at han ikke kunne kjøre oss til Georgia, og jeg forsøkte å forklare ham at han måtte ta oss så langt han kunne.

– På en liten kafe i utkanten av Sotsji sitter vi, og jeg bønnfaller ham om å kjøre oss til Georgia for tusen dollar. Til slutt gikk han med på det. Jeg måtte kjøpe mat til ham, og selv kjøre deler av strekningen.

Familien kom seg til den georgiske grensen ved en fjellovergang nær Kazbegi, der en kø av kjøretøy ventet. Der betalte de lokale sjåfører med offroadere til å kjøre dem utenom køen.

Les også: Norge trener ukrainske soldater i Storbritannia

Ingen fremtid i Russland

I Tbilisi leier Aleksander rom hos et eldre ektepar. Paret eier et hotell, men er for gamle til å drive det. De inngikk en avtale om at Aleksander hjelper til med hotelldriften, mot at han får en del av inntektene.

Kona hans er tilbake i Russland for å ordne med papirer. Aleksander har ingen planer om å flytte tilbake til Russland.

– Det er åpenbart at vi ikke kan være i Russland lenger. Jeg ser ingen fremtid for familien min der, slik den politiske situasjonen er.

Aleksander er utdannet jurist, og har jobbet som etterforsker i det russiske innenriksdepartementet. De siste årene har han vært selvstendig næringsdrivende. Han har ikke vært spesielt politisk aktiv.

– Jeg er 40 år gammel og har stemt ved valg to ganger. Da jeg jobbet som etterforsker, ble jeg tvunget til å stemme på regjeringspartiet Forent Russland. Sjefen vår sa at de hadde en liste, og skulle sjekke hvem som stemte og hvem som ikke stemte på partiet. Senere skjønte jeg at det var ulovlig og at de ikke har noen måte å sjekke det på, sier han.

– Den andre gangen jeg stemte, var for to år siden, på eget initiativ. Jeg forsto at det var noe galt med den politiske situasjonen. Ingen av vennene mine stemmer ved valg.

Aleksander ser ingen fremtid for seg og familien i Russland. Han har lite håp om en politisk endring i hjemlandet.

– Bestefaren min levde i Sovjetunionen under Josef Stalin. Foreldrene mine levde i Sovjetunionen under Nikita Khrusjtsjov. Mangelen på ansvar overføres fra en generasjon til den neste. Noen på toppen bestemmer, i stedet for deg, sier han.

Les også: Stalins psykologiske nedkjøling

Sikkerhetsrisiko

På husvegger i Tbilisi florerer antirussisk grafitti. Butikker og restauranter prydes av de ukrainske fargene blått og gult. Ingen av av russerne Forsvarets forum har snakket med forteller om ubehagelige opplevelser i møte med lokalbefolkningen.

– Disse menneskene flykter fra krigen. Jeg ønsker dem ikke noe vondt, sier IT-spesialist Saba Thtskhakaia på gata i den georgiske hovedstaden, men legger til:

– Sitasjonen er kaotisk. Russerne trenger ikke visum for å komme hit. Vi har ingen redskaper for å kontrollere situasjonen.

President Zourabichvili har også pekt på at situasjonen har flere sider.

– Av og til forekommer krangler, men stort sett er russerne som kommer til Georgia åpenbart folk som ikke vil være en del av Putins krigførende Russland, og som ikke vil bli vervet, uttalte han til Radio France.

Kornely Kakachia, direktør for Georgian Institute of Politics, mener at russerne som kommer til Georgia er en potensiell sikkerhetsrisiko.

– Da russerne kom hit, kjøpte de eiendom og prisene skøt i været. Studentene mine har ikke lenger råd til et sted å bo, sier han.

Kakachia forteller om russere bosatt i Batumi, en by ved Svartehavet, som har begynt å kreve russiskspråklige skoler for barna sine, etter at ukrainske flyktninger fikk tilbud om undervisning på sitt morsmål.

– Der går grensen for hva Georgia kan tillate. Vi vil ikke ha en stor russisk diaspora her. Putin kan si «Jeg vil beskytte landsmennene mine», sier han.

Les også: Styrkesjef i Tbilisi: – Jeg måtte google «hva er et mottak?»

Verdensborger

Mange av russerne i Tbilisi ser på Georgia som en mellomstasjon på veien mot andre land. En del har reist videre til Armenia og Tyrkia. Pjotr Riabov fra Novosibirsk hadde lenge gått med planer om å emigrere da mobiliseringen startet.

– Jeg ville lære bedre engelsk, få tannregulering, og flytte til et sted som New Zealand, sier han.

Pjotr reiste først til Kasakhstan, og videre derfra til Georgia. Tannreguleringen er på allerede på plass.

I Novosibirsk har Pjotr deltatt i demonstrasjoner mot myndighetene, men tror ikke at det den politiske situasjonen i Russland vil endre seg til det bedre i overskuelig fremtid.

– Alle heltene mine er i fengsel, sier han.

Blant heltene hans er opposisjonspolitikerne Aleksej Navalnyj, som tidligere i år ble dømt til ni års fengsel, og Ilja Jasjin, som ble fengslet i juni, anklaget for å spre usannheter om krigen i Ukraina.

Han er ikke redd for sin egen del, men har vært bekymret for at aktivismen hans kan få konsekvenser for familiemedlemmer.

– Det var en lekkasje av en liste over Navalnyjs støttespillere. Jeg sto på den listen. Etterpå kom mennesker til meg og truet meg med at jeg ville miste jobben min, forteller 32-åringen.

Nå lærer Pjotr seg javascript-programmering. Når han er ferdig med tannreguleringen, planlegger han å reise videre. Han har seks søsken tilbake i Russland.

– Jeg ser på meg selv som en verdensborger. Jeg elsker familien min og savner dem, men generelt kan jeg ikke si at jeg har hjemlengsel. Jeg savner varmen i leiligheten min. I disse gamle steinhusene, kan man virkelig fryse, selv om man har på varmeovner, sier Pjotr.

Les også: Slik forberedte Ukraina seg på krigen

Fallskjermjeger

– Donetsk og Luhansk er ikke mitt land, som det er min oppgave å forsvare. Jeg ønsket ikke å være en del av invasjonen, sier «Sergej» i en kjellerrestaurant i hovedgaten i Georgias hovedstad Tbilisi.

«Sergej» er ikke hans virkelig navn. Av sikkerhetsgrunner ønsker han å være anonym.

Som vernepliktige tjenestegjorde «Sergej» som fallskjermjeger i det russiske forsvaret. Han har venner som kjemper i Ukraina, og som han fortsatt har kontakt med.

– De liker ikke å snakke med meg om hva som skjer der. Generelt sier de at det er som et mareritt, det som skjer, forteller han.

Analyse: Invasjonen av Ukraina kan bety slutten for Putin

«Sergej» tror Russland kommer til å holde ut lenge i Ukraina, til tross for store tap og økonomiske sanksjoner.

– Folk i Russland er vant til problemer. De har vært gjennom krig i Afghanistan, krig i Tsjetsjenia, økonomisk nedgang i 1990-årene og etter det økende kriminalitet, påpeker han.

David Vekua ser heller ikke lyst på fremtiden.

– Jeg tror at Russland vil bruke taktiske atomvåpen i denne krigen, fordi de ikke har noen annen mulighet. Russland har mobilisert mennesker uten militær erfaring. De er desperate, sier han.