Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
USAs president har i et par uker nærmest daglig gjentatt at det kun er dager som gjenstår før Russlands president beordrer militært angrep på Ukraina, og at hovedstaden Kiev er ett av de første angrepsmålene.
Det ble gjentatt av visepresident Kamala Harris på sikkerhetskonferansen i München 19. februar. Og Natos generalsekretær, som søker å holde Nato-familien samlet, gjentar daglig budskapet fra Det hvite hus.
Og går det ikke som Biden og Harris varsler, kan de alltids si at det er USA og Nato om har avskrekket det fra å skje.
Viktigere enn retorikk
Frankrikes president er mer opptatt av å skape bevegelse i det diplomatiske sporet enn av å studere etterretningsrapporter. Emmanuel Macron snakket med Vladimir Putin et par timer 20. februar og fikk i stand et møte i den såkalte trilaterale kontaktgruppen hvor Russland, Ukraina og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid (OSSE) er medlemmer.
Slike prosesser er viktigere enn retorikk nå; snakke sammen om det som skjer på bakken, søke å stanse bruddene på våpenhvilen og finne måter å beskytte sivilbefolkningen bedre på. Med Macrons initiativ syntes Biden at han også burde ta en telefon til den russiske presidenten, og han og Putin skal snakke sammen om noen dager.
Det hele kan virke ganske surrealistisk, og jeg skal i det følgende søke å kaste litt lys over nettopp den siden av saken.
Uten at det foreligger noen form for militær trussel, kun en sannsynlighet for at Ukraina en gang i fremtiden skulle kunne komme i betraktning for medlemskap i Nato, skulle altså Putin ha planene klare og allerede ha bestemt seg for å bombe millionbyen Kiev, angripe godt forsvarte stillinger rundt byen og inngå i gatekamper i en by med 2,8 millioner innbyggere, mennesker som Putin selv omtaler som et broderfolk.
Den katastrofale krigen i Afghanistan i 1979-1989 ville blekne i forhold.
Det er noe som ikke stemmer her. Har kanskje den iskalde Putin gått fra forstanden? Har han sittet så lenge i et ekkokammer med en klikk konspiratoriske FSB-offiserer at virkelighetsforståelsen er fordampet? Skjønt, sterke konspiratoriske innslag i Kreml har det for så vidt alltid vært.
Ble værende i Hviterussland
Ser vi imidlertid på situasjonen i Øst-Ukraina kan det som nå utfolder seg på bakken være lettere å forklare ut fra hva som kan være helt eller delvis i tråd med Putins intensjoner. Spillet hans begynte for mer enn et halvt år tilbake, da et stort antall russiske soldater ble værende i Hviterussland etter avsluttet fellesøvelse i landet.
Det fortsatte med arrangert flyktningestrøm fra Midtøsten gjennom Hviterussland mot grensene til flere Nato-land, nye troppeforflytninger og øvelser, også til sjøs i Svartehavet og Østersjøen, som etter hvert omsluttet Ukraina i nord, vest og sør.
I Kreml satt Putin som en dukkespiller i et klassisk figurteater. Den delen av spillet som vi i vest ikke har sett så godt, har skjedd på Putins hjemmebane. Det er den scenen som er viktigst for Putin.
Det er Putins maktposisjon frem til 2036 og deretter et tilbaketrukket liv i luksus som er Putins prosjekt. Han har verken en aristokratisk eller ideologisk forankring for sin maktposisjon, slik hans forgjengere har hatt gjennom århundrene. Han må bygge sitt eget image, og siden russeres kollektive hukommelse er nasjonal storhet i perioder med sterke statsoverhoder, har Putin lagt listen deretter.
Når han kommer anstigende gjennom fem meter høye, gullbelagte dører i Kreml, åpnet av vaktsoldater i uniformer fra tsartiden, skal hans egentlige forankring i et miljø av kriminelle, voldelige gategutter i St. Petersburg trylles bort for det russiske folk.
Putins spill
I et innlegg brukte jeg ordet narrespill om det Russlands president har drevet med rundt Ukraina siden i fjor sommer. Seniorforsker i Norsk utenrikspolitisk institutt, Karsten Friis fikk dette ordvalget i vrangstrupen, men det får ikke hjelpe; det er viktig at det kastes mer lys over det russiske fenomenet maskirovka, som jeg uten etymologisk finfølelse oversatte med narrespill.
Det er ingen parallell til dette i vestlig diplomatisk og utenrikspolitisk tradisjon, langt mindre innen militærteori og utforming av militærstrategiske doktriner. Jeg er sikker på at USAs og andre vestlige stormakters etterretningsorganisasjoner ser Putins spill, og at de analyserer det opp mot egne, kjente konsepter.
Amerikanerne har sin variant i det de omtaler som CC&D - «concealment, camouflage and deception» – med påplussing av stadig flere elementer og aspekter etter hvert som teknologien endrer stridsteatrene, som blir stadig mer hybride.
I Kreml spurte Putin sarkastisk om han kanskje også kunne få klokkeslettet for angrepet.
USAs president og Natos generalsekretær har som nevnt nesten daglig de siste ukene sagt at et militært angrep er nært forestående. 15. februar ble sågar av amerikansk etterretning satt som datoen da angrepet ville bli innledet.
I Kreml spurte Putin sarkastisk om han kanskje også kunne få klokkeslettet for angrepet. Han har hele tiden bedyret at det ikke foreligger noen intensjoner, langt mindre planer for militært angrep på Ukraina. Det er troppeforflytninger på russisk jord og fellesøvelser med Hviterussland som finner sted, sier han.
Putin blir ikke trodd. Og det er i utgangspunktet det eneste riktige å gjøre, selv om det han sier vil vise seg å være sant – isolert sett. For løgn har en helt annet betydning i det spillet Putin praktiserer enn hva en «vanlig» løgn har, slik det oppfattes i vår vestlige kultur.
En ripe i lakken
Da det ble klart at USA hadde servert en løgn som påskudd for invasjonen av Irak i 2003 ble det en skikkelig ripe i lakken for supermakten, og en kraftig nedtur for den høyt respekterte utenriksminister Colin Powell som fikk i oppdrag å servere løgnen for verden.
For Putin og hans generaler og diplomater er løgn i slike sammenhenger en innstilling, nærmest en sinnstilstand; man glir sømløst inn og ut av løgnene og serverer attpåtil sannheter som del av spillet, når det passer. Det er dette som benevnes maskirovka på russisk, og som Putin synes å mestre til fullkommenhet, slik det har sett ut til nå.
Hvor lenge Putin som dukkespiller fra sitt kontor i Kreml kan ha full kontroll over alle figurer på scenen, er det likevel grunn til å spørre seg. Lokale ledere i Donbassregionen kan for eksempel mene at Putin trenger en dytt for å gjøre som et flertall i Dumaen nylig har foreslått, nemlig å anerkjenne uavhengighet for provinsene Donetsk og Lugansk.
Det tror jeg ikke Putin vil gjøre, men det å «redde» cirka en million øst-ukrainere, som også har russisk statsborgerskap, fra Kiev-regjeringens forsøk på folkemord, som han faktisk har fått seg til å si ved et par anledninger, kan være et trekk i spillet. Både for å begeistre hjemmepublikum og for å tvinge frem gjennomføring av bestemmelsene i Minsk II-avtalen av 2015 i et mulig fortsatt diplomatisk spor.
Denne avtalen sier at de to utbryterprovinsene skal få en spesiell status i en ukrainsk føderal stat, som vil gi Russland tilstrekkelig innflytelse på provinsenes styring, blant annet kunne legge ned veto i utenrikspolitiske saker, som å blokkere Nato-medlemskap for Ukraina. Det vil være en seier uten likposer.
Fiendtlig til Russland
For Putin er det viktigere å påvirke det russiske folk enn medier og opinion i Nato-land. Han har da også klart gjennom de siste 10-12 år å få russere flest til å se Nato som en ekspanderende militærallianse under USAs ledelse, som er fiendtlig innstilt til Russland.
Putins mål er at han skal kunne få noe av den samme begeistring i befolkningen denne gangen som han oppnådde med sin vellykkede maskirovka-operasjon ved annekteringen av Krimhalvøya i 2014.
Da kom imidlertid hans «små, grønne menn» overraskende på Ukrainas myndigheter. Nå er overraskelsesmomentet borte, men klarer han å få Donbass-regionen under kontroll i henhold til Minsk II, uten at for mange russere og ukrainere blir drept i prosessen, kan «tsar Putin» komme styrket ut av Ukraina-eventyret. Og det er det som teller mest for Putin.
