Fikk Moskva et løfte fra Vesten om å ikke ekspandere? Vel, det er komplisert

Denne saken er republisert med tillatelse fra Radio Free Europe/Radio LibertyRadio Liberty (RFL/RL).

Det gjelder spørsmålet om Natos ekspansjon – et sår som aldri fikk leges og som fikk røsket bort sårskorpen nok en gang, av russisk-vestlige relasjoner som befinner seg på bunnpunktet etter Den kalde krigen, og som nå blør inn i det offentlig skuet.

Det som kastet stridsspørsmålet inn i rampelyset denne gangen, var ikke en sint tirade fra Putin, men en rapport fra den London-baserte tenketanken Chatham House. I en publikasjon den 13. mai forsøkte Chatham House å dementere en rekke av det de kalte «myter og misoppfatninger» som har formet vestlig tenkning og forhindret «et stabilt og håndterbart forhold til Moskva».

En «myte» som især utløste en rasende debatt i epost-tråder, forum, nyhetsbrev og på Twitter: «Russland ble lovet at Nato ikke ville utvides».

– Sovjetunionen ble aldri tilbudt en formell garanti om grenser for Natos ekspansjon etter 1990, skrev John Lough, forskeren som står bak rapporten.

– Moskva forvrenger historien for å bevare en anti-vestlig konsensus på hjemmebane.

– Kunne forblitt et lite kapittel

Niolai Sokov, en tidligere russisk diplomat som arbeidet i Utenriksdepartementet i Moskva mellom 1987 og 1992, erklærer seg uenig.

Kronikk:

Forenkling og forbedring av økonomistyring i Forsvaret

– Chatham House-rapporten er veldig dårlig – det høres ut som et stykke laget av Ideologiavdelingen til Sentralkomiteen av Kommunistpartiet i Sovjetunionen, sa han til RFE/RL.

– Vi hadde ikke behøvd å ende opp her, uansett, og spørsmålet kunne forblitt et lite kapittel i historien som ikke trenger oppklaring, sa han.

– Det handler mer om måten Nato utvides på, og argumentene som brukes for å fremme utvidelsen.

Og med dét er fortiden blitt veldig samtidig, mer enn to tiår etter at Natos opprinnelige kald krig-sammensetning på 16 medlemmer ble utvidet for å innlemme tre tidligere Warszawapakt-stater, og med Putin som muligens har satt seg fore å bli sittende inn i 2030-årene.

– Vi diskuterer dette fremdeles, fordi talsmennene for utvidelse mener at de handlet rettskaffent og hjalp millioner av mennesker som hadde vært under Sovjet-styre med å oppnå frihet, sa Jim Goldgeier, som arbeidet i Det nasjonale sikkerhetsrådet under president Bill Clinton i 90-årene.

– Den russiske versjonen er at Vesten førte dem bak lyset, med en fremferd som stengte dem ute fra Europa etter Den kalde krigen. Det er ganske enkelt veldig vanskelig å forene disse synspunktene. Det blir følelsesladet, fordi håpet som fantes for 30 år siden om at Russland skulle bli del av Europa aldri ble virkelighet, sa Goldgeier til RFE/RL.

– Så er det dem som ønsker å plassere skylden på Vesten, og dem som vil skylde på Putin.

– Ikke på agendaen

For mange kaldkrigsanalytikere kan dette narrativet spores tilbake til februar 1990, da James Baker, den amerikanske utenriksministeren under president George Bush, besøkte Moskva og møtte Sovjet-lederen Mikhail Gorbatsjov.

Berlinmuren hadde falt tre måneder i forveien, og vestlige ledere diskuterte åpenlyst om et delt Tyskland skulle gjenforenes, noe Moskva fryktet – og hvis det ble realitet, hvorvidt Nato-styrker til slutt kom til å bli utplassert i det som da var Øst-Tyskland, noe som skremte Moskva.

Ifølge møtereferater offentliggjort flere år senere av USA og Russland, brakte Baker temaet opp sammen med argumentet om at det var bedre å ha et samlet Tyskland innenfor Natos politiske og militære struktur, enn utenfor.

– Ikke på noe tidspunkt underveis i samtalene brakte verken Baker eller Gorbatsjov opp spørsmålet om en mulig utvidelse av Nato-medlemskap til andre Warszawapakt-land utover Tyskland, ifølge Mark Kramer.

Kramer er direktør for kald krig-studieprosjektet ved Harvard-universitetets Davis Center, som har studert avgraderte referater og annet materiale.

– Selvsagt ville det aldri forekommet dem å ta opp en sak som ikke fantes på noe agenda, verken i Washington eller i Moskva, og ikke i noen annen Warszawapakt- eller Nato-hovedstad, skrev Kramer i en tidsskriftartikkel i april 2009.

Ble Moskva lurt?

Gorbatsjov møtte kansleren i Vest-Tyskland, Helmut Kohl, dagen etter møtet med Baker. Ifølge Kramers forskning var spørsmålet om Tysklands gjenforening langt mer fremtredende enn det hadde vært med Baker.

– Gorbatsjov ba ikke om forsikringer vedrørende en utvidelse av Nato, og mottok visselig ikke noe slikt, skrev Kramer.

Nytt om navn

Norsk oberstløytnant i prestisjefull rolle

Til slutt, ifølge Steven Pifer, en tidligere amerikansk ambassadør som arbeidet i Utenriksdepartementet på den tiden, sa USA, Frankrike og Storbritannia, sammen med Tyskland, seg enige i ikke å utplassere ikke-tyske Nato-styrker i det tidligere Øst-Tyskland.

I 1999, årevis etter den tyske gjenforeningen og tilbaketrekningen av alle Sovjet-styrker fra Øst-Europa, slapp Nato inn tre tidligere Warszawapakt-land: Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Ti år senere, i et intervju med den tyske avisen Bild, klaget Gorbatsjov over at Vesten hadde lurt Moskva.

– Mange folk i Vesten gnidde hendene sine i hemmelighet og kjente på et slags seiersblaff – inkludert dem som hadde gitt oss løftet: «Vi vil ikke forflytte oss én centimeter lengre østover», ble han sitert på.

Gorbatsjov lot senere til å gjøre helomvending, ved å si at utvidelsessaken tvert imot aldri ble nevnt i 1989 eller 1990.

– Saken om Nato-utvidelse ble aldri diskutert; det ble ikke nevnt i disse årene. Jeg sier dette med ansvarsfølelsen i behold. Ikke ett eneste østeuropeisk land brakte opp spørsmålet, selv ikke etter at Warszawapaktens eksistens opphørte i 1991, uttalte han til avisen Kommersant i oktober 2014.

RFE/RL har kontaktet Gorbatsjov for en kommentar i forbindelse med denne saken. Talsmannen hans har ikke svart på henvendelsene.

I traktatens ånd

Russlands første president, Boris Jeltsin, var på vakt mot Natos ekspansjon, men satte seg ikke imot den, ifølge avgraderte notater.

– Vi forstår selvsagt at enhver mulig innlemmelse av østeuropeiske land inn i Nato ikke automatisk vil føre til at alliansen på noen måte vender seg mot Russland, skrev Jeltsin i et brev datert september 1993 til den amerikanske presidenten, Bill Clinton.

– Men det er viktig å ta med i vurderingen hvordan folkeopinionen vår kan komme til å reagere på det skrittet.

Men Jeltsin siterte også det han fremstilte som forsikringer gitt til Sovjet-diplomater under forhandlingene om den tyske gjenforeningen, da han skrev at «traktatens ånd slik den artet seg i siste runde... utelukker muligheten til å utvide Nato-sonen inn i øst».

Fire år senere, i et forsøk på å døyve Moskvas uro, signerte Nato og Russland på Nato-Russlands stiftelsestraktat (Nato-Russia Founding Act), en politisk enighetserklæring som blant annet slo fast at «Nato og Russland oppfatter ikke hverandre som motstandere».

I 2002 ble Nato og Russland enige om å etablere et felles råd, tilsynelatende som arena for å løse uoverensstemmelser. Men rådet ble betraktet som fåfengt av mange i Moskva.

Syv land innlemmet

Siden gjennomgikk Nato den største utvidelsen i sin historie, to år senere ble ytterligere syv østeuropeiske land innlemmet, inkludert de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Disse hadde utgjort republikker i Sovjetunionen og trivdes ikke under Moskvas styre. Selv om det ikke var første gang et Nato-medlem grenset til Russland eller Sovjetunionen, kunne Nato-medlemmers soldater nå potensielt utplasseres bare 625 kilometer fra Moskva.

I 2007, på Sikkerhetskonferansen i München hvor diplomater, tjenestemenn og eksperter på høyt nivå fra begge sider av Atlanteren samler seg årlig, fyrte Putin av en bredside mot Nato, og mot USA, ved å anklage alliansen for dobbeltspill og trusler mot Russland.

– Jeg mener at det er åpenbart at Nato-utvidelsen ikke har noe å gjøre med moderniseringen av alliansen i seg selv, eller med ivaretakelsen av sikkerheten i Europa. Tvert imot utgjør den en alvorlig provokasjon som reduserer vår gjensidige tillit, sa han.

– Hva skjedde med forsikringene våre vestlige samarbeidspartnere ga etter oppløsningen av Warszawapakten? Hvor er disse erklæringene blitt av i dag, spurte Putin.

Den bemerkningen forårsaket en del hoderysting, siden diskusjonen nesten utelukkende har fokusert på kommentarer ytret før Warszawapakten smuldret opp.

– Hvor er disse garantiene?

Et år etter Putins tale på et toppmøte i București i april 2008, avsto Nato fra å tilby Georgia og Ukraina en rask medlemsinnvilgelse, men forsikret de to landene om at de med tiden ville få slutte seg til alliansen.

Fire måneder senere invaderte Russland Georgia, ødela landets væpnede styrker, okkuperte to regioner som hadde oppnådd nesten full selvstendighet og ydmyket landets daværende president, Mikheil Saakasjvili, som offentlig hadde bedt om at Georgia fikk bli med i Nato.

I 2014 okkuperte Russland den ukrainske Krim-halvøya og utstyrte, finansierte og forsynte militær støtte til separatister i Øst-Ukraina, og fyrte oppunder en krig som ennå pågår. Deretter avviste Nato ethvert samråd med Russland.

Rett etter at Russlands parlament godkjente maktovertakelsen av Krim, sa Putin i en tale at Russland var blitt ydmyket av Natos utvidelse.

– De har løyet til oss mange ganger, fattet beslutninger bak ryggen vår, konfrontert oss med en irreversibel fullbyrdelse, hevdet han.

– Lyktes med å selge inn sin versjon

Blant dem som har næret russiske påstander om et løfte, er den siste amerikanske ambassadøren til Sovjetunionen, Jack Matlock, som gjentatte ganger har insistert, både i kongressforklaringer og nå nylig, at Gorbatsjov mottok forsikringer om at hvis Tyskland ble gjenforent og ble værende i Nato, ville ikke Natos grenser forflyttes østover.

Men Wolfgang Ischinger, en tidligere tysk ambassadør og vise-utenriksminister som nå er leder for Sikkerhetskonferansen i München, sa at avtalene om tysk gjenforening, inkludert 1990-traktaten som var kjent som 2+4-traktaten, som formelt beredte grunnen for de to landene til å bli ett igjen, aldri nevnte Nato-utvidelse.

– Russland har langt på vei lyktes med å selge inn sin versjon, om at i bytte mot deres aksept av tysk gjenforening i 2+4-traktaten, ble de lovet at det ikke ville bli noe Nato-utvidelse, sa Ischinger til RFE/RL.

– Russland fremstiller seg selv som offeret.

– Uansett hvilke løfter om ikke-utvidelser som kan ha blitt diskutert... i 1990, er det en kjensgjerning at Russland aksepterte en utvidelse, på omstendelige betingelser, og i skriftlig form, da Nato-Russlands stiftelsestraktat ble inngått, uttalte Ischinger i en epost.

– Senere russiske påstander om at helt andre løfter ble gitt i 1990, er derfor ganske enkelt ikke relevante. Tvert imot er dette propaganda, og dette mot bedre vitende.

Sokov, den tidligere diplomaten som nå holder til ved Senter for nedrustning og ikke-spredning i Wien (Vienna Center for Disarmament and Non-Proliferation), sa at det største stridsspørsmålet var at Natos utvidelse kunne ha blitt «håndtert» for å redusere misforståelsene.

En forspilt sjanse?

Den innledende ekspansjonen i 1999 fant sted i tiden rundt Natos bombing av Jugoslavia, med mål om å stanse fremrykningen av serbiske styrker mot kosover-befolkningen. Russlands raseri mot felttoget ble understreket av beslutningen til daværende statsminister Jevgenij Primakov om å ta en u-sving over Atlanteren med flyet sitt på vei til USA i protest. Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 ble nok et fremstøt som fremkalte Moskvas vrede.

Kronikk

Å hausse opp stemningen er svært risikabelt

– Det er galt å avvise russiske bekymringer, sa Sokov.

Stiftelsestraktaten av 1997 hadde gode intensjoner, det samme hadde etableringen av Nato-Russland-rådet, sa han. Men han hevdet at disse avtaleverkene «aldri hadde virket», og at alliansen ofte foretar seg handlinger som får konsekvenser for Russland eller regional sikkerhet uten at det rådføres med Moskva.

– Fremgangsmåten som i stedet benyttes, er at Nato fatter en beslutning og deretter prøver å overbevise Russland om at beslutningen er god og bør godtas. Det siste er en oppskrift på katastrofe, sa han.

– Jeg er sterkt overbevist om at det var mulig både å utvide Nato og å unngå konflikt. Den sjansen glapp, og i dag ser vi en konflikt som forverrer seg, hvor spørsmålet om garantier som ble gitt av Baker ikke har mer enn symbolsk verdi.

Men for andre forskere befinner problemet seg hovedsakelig i Moskva, i måten Putin og Kreml oppfatter historien om Natos utvidelse, og måten de presenterer den på for russisk offentlighet og Vesten.

– Forestillingen om at Nato ga og brøt et løfte om at det ikke ville godta nye medlemsstater fra Øst-Europa er en av kjerneideene som underbygger Russlands syn på Vesten som fiendtlig innstilt, sier Keir Giles, rådgiver og medforfatter av Chatham House-rapporten.

Og dette ser ikke ut til å endre seg med det første.

I en artikkel for Brookings Institution i 2014, forutså den tidligere ambassadøren, Pifer, dette for Putin.

– Vestens påståtte løfte om ikke å utvide alliansen, vil utvilsomt komme til å bli et fast element i hans agenda mot Nato.

– Det er fordi det passer så godt med bildet som den russiske lederen forsøker å male av et forurettet Russland, utnyttet av andre og i økende grad isolert – ikke som følge av egne handlinger, men på grunn av renkespillet til et bedragersk Vesten, sa Pifer.

Oversatt fra engelsk av Sian O'Hara. Opphavsrett ©2022 RFE/RL, Inc. Republisert med tillatelse fra Radio Free Europe/Radio Liberty, 1201 Connecticut Ave NW, Ste 400, Washington DC 20036.