Å hausse opp stemningen er svært risikabelt

Sist uke fikk de største mediehusene i USA og Europa sensitiv etterretningsinformasjon fra amerikanske kilder. Ifølge The New York Times, Associated Press og Der Spiegel var det bare et tidsspørsmål før russiske styrker ville rykke inn i Ukraina. Følgelig måtte alle i Europa forberede seg på at det verste kunne skje.

Kanskje er det sant, og kanskje er det ikke sant. Ingen andre enn Putin vet.

Det alarmerende budskapet er uansett, ifølge Nato, en bevisst strategi fra vestlig side. For når allmennheten opplyses om russiske angrepsplaner, blir det vanskelig for Putin å angripe Ukraina.

Dels fordi russisk villedning lettere kan motbevises. Og fordi overraskende angrep eller oppkonstruerte provokasjoner som rettferdiggjør russiske angrep, lettere avsløres. Vestens hemmelige tjenester er derfor aktivt med i kampen for å hindre at Putin går til krig. Sågar på måter som er i tråd med vårt demokratiske selvbilde.

For som Natos generalsekretær sa da saken ble kjent: «Vi gjør det fordi vi tror på åpenhet». En besnærende strategi fra vestlig side. For åpenhet er jo en bra ting, selve bærebjelken i vårt liberale demokrati.

Men er åpenheten helt uten ringvirkninger? Er det grunn til å tro at mer åpenhet vil skape mer fred? Vil krisen avverges, eller kan den faktisk føre til det motsatte: at «åpenhet som våpen» bare driver spenningen i været?

Redsel og mistenksomhet

Les også:

Professor mener USA har bidratt til krigsfrykt

I kriser er det én ting som er viktig, og det er å stabilisere pasienten. Og pasienten i dette tilfellet er grenseområdene rundt Ukraina. Å hausse opp stemningen ytterligere er derfor svært risikabelt, for eksempel med krigsretorikk om at «nå er det like før det smeller». For når krigsretorikken sprer seg, slår også redselen, mistenksomheten og mistilliten rot på begge sider av grensen.

Selv om etterretningsinformasjonen virker sannferdig, bidrar frykten til å lukke kanalene for dialog og tillitsskapende tiltak. Og det er synd. For det er akkurat dette virkemiddelet – dialogen – som alle statsledere, diplomater og styrkesjefer på bakken trenger for å roe ned situasjonen. Poenget er nemlig ikke å vinne krisen, ved aktivt å ta del i informasjonskrigen med alarmerende retorikk. Poenget er å avverge krisen.

Haukene i USA

I forsøket på å stanse Putin med alarmerende etterretningsrapporter risikerer Vesten i stedet at alle parter forsvinner ned i skyttergravene. Det betyr at diplomatene i Frankrike og Tyskland, to Nato-land som er mer pragmatisk innstilt til Russland enn haukene i USA og Storbritannia, påvirkes av stundens alvor.

Dermed forsvinner en viktig kraft i den videre dialogen. I de andre Nato-landenes utenriks- og forsvarsdepartementer skjer følgende: De smale sikkerhetspolitiske argumentene, om å sette hard mot hardt, vinner frem. Gjerne på bekostning av argumenter som fremmer fred og forsoning. For når alarmklokkene ringer i Washington D.C., er det bare én ting som gjelder, særlig for små europeiske allianseavhengige Nato-land: «Stand up and be counted».

Faren er dermed at krigsforberedelsene hos alle parter, på bakken, i sjøen og i luften i og rundt Ukraina skjerpes. Samtidig som motparten demoniseres. For det er slik motet holdes oppe. Særlig i militære avdelinger som, ifølge amerikanske etterretningskilder, snart blir utsatt for ekstreme fysiske og psykiske påkjenninger.

Tolket i verste mening

USAs og Natos strategi om å bruke «åpenhet som våpen» kan dermed slå tilbake på dem selv. Små hendelser eller uhell i de sensitive grenseområdene utløser raskt en serie med feiltolkninger og misforståelser. Når krigen nærmer seg, blir alt motparten gjør, tolket i verste mening. Samtidig som egne forsvarstiltak alltid kommuniseres utad som defensive og høyst legitime, helt i tråd med FN-paktens rett til selvforsvar.

Les også:

Når krisene blir større, blir diplomati og dialog viktigere

I dette narrativet inngår også retten til forkjøpsangrep. Når etterretningsrapportene i USA varsler om at nå er det bare spørsmål om tid, ja, da er det også lov å komme fienden i forkjøpet.

Nato-strategien om å bruke hemmelige tjenester aktivt i informasjonskrigen mot Russland legger derfor en ekstra stein til byrden.

Vesten legger et nytt lag med krigsfrykt på det laget som Russland allerede har lagt der, ikke minst gjennom den møysommelig styrkeoppbyggingen rundt ukrainske grenser.

Men i stedet for å avskrekke Putin fra videre handling, kan strategien raskt slå tilbake på Nato selv. En allerede skremt befolkning påvirkes lettere av enklere, billigere og mer effektive ikke-militære operasjoner. Som for eksempel cyberangrep mot gassrørledninger, elektrisitetsnett og betalingssystemer. Eller informasjonsoperasjoner som angriper selve limet i samfunnskontrakten mellom borger og stat: den ukrainske befolkningens tillit til sin egen ledelse.

Et enkelt bytte

Når Vesten hausser opp krigsfrykten, blir dermed myndighetene i Kyiv mer utsatt for en «skuddredd» befolkning. Millioner av mennesker blir lettere engstelige og redde, og dermed er de et enkelt bytte for russiske operatører som vil svekke den ukrainske forhandlingsmakten i møtet med Russland.

Dette skjer ikke ved å rulle inn over ukrainske grenser med tanks, men ved å destabilisere sivilsamfunnet på subtilt vis. Dette er det siste Ukraina trenger akkurat nå, i det landet står overfor sin største eksistensielle krise siden uavhengigheten i 1991.

Når strategien med «åpenhet som våpen» likevel vinner frem, sier det oss bare én ting. Og det er at etterretnings -og sikkerhetstjenestene i de liberale demokratiene har fått bedre fotfeste på begge sider av Atlanteren. Dette kan vi like eller ikke like. Men at det virker krisedrivende, det er helt sikkert.

Denne kronikken sto først på trykk i Aftenposten.