Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Vi må ikke snakke med terrorister og det nytter ikke med dialog overfor Russland», hører og leser vi om Talibans samtaler i Oslo og krisen i Øst-Europa.
Allerede for ti tusen år siden forhandlet primitive stammer om praktiske ting, som handel og jakt. Sendebudene var hellige, det var utenkelig å skade disse. Et interessant trekk var at kvinner ofte ble sett på som bedre forhandlere i konflikt og krig enn menn.
Diplomati finner vi i Midtøsten, Kina og India flere tusen år før vår tidsregning. Etisk fremferd mellom stater var fundamentet for tidlig kinesisk diplomati. Høflig interaksjon mellom krigende parter. Rådet fra Zhuangzi i den klassiske litteraturen var at «Hvis ordene skal være imøtekommende - for å sikre positiv respons, er det fare for overdreven smiger. Hvis budskapet skal avskrekke, blir de fort for krasse. I begge tilfeller er det sannheten som taper».
I egeninteresse
Sendebudene med den mektigste gruppen bak seg ble den gang som i dag lyttet mest til, men de øvrige ble også møtt med respekt.
I India vokste senere en annen holdning frem, egeninteresse ble grunnlaget for dialogen fremfor etiske hensyn. I gresk og senere romersk tradisjon vokste også et system med herolder og sendebud frem som kommunikasjonskanaler i krig og konflikt. Høytidelige og respektfulle mottagelser preget kommunikasjonen. Våpenhviler, nøytralitet, handelsavtaler og alliansebygging inngikk i porteføljen. Sendebudene med den mektigste gruppen bak seg ble den gang som i dag lyttet mest til, men de øvrige ble også møtt med respekt.
Her hjemme kan vi lese i gamle skrifter fra vikingetiden hvordan lokale høvdinger ivaretok tvisteløsning når det oppstod feider, og Gulatinget fra 800-tallet som var viktig for konfliktløsning mellom fiender med minst mulig tap av ære og blodsutgytelse.
For å ivareta interessene til egen gruppe måtte diplomatiet lykkes uten behov for maktbruk og uten å etterlate bitterhet eller hevngjerrighet.
Nato og USA
«Hvis dere ønsker å forstå amerikansk utenrikspolitikk må dere studere amerikansk fotball», sa vår professor til oss da jeg studerte ved marinekorpsets universitet i USA. Et ballspill hvor du setter styrke mot styrke og bryter motstanderen ned til du oppnår gjennombrudd og seier. Marinekorpsets egen doktrine var derimot, som vår norske, basert på å omgå motstanderens styrke og angripe hans svake punkter, for å undergrave denne.
Les også: Det er mye lettere å snuble inn i krig, og beslutte nye intervensjoner, enn å avslutte slik at resultatet blir stabilitet og varig fred, skriver Robert Mood.
«Husk også at for de aller fleste amerikanere er USA synonymt med verden og de interesserer seg lite for å forstå fremmede kulturer », lød et annet råd. Som alle forenklinger har disse sine svakheter, men forrige århundrets konflikter og kriger – både de varme og den kalde, forteller om et USA med overlegen styrke og svak kulturforståelse; et USA som opptrådte mer som elefanten i glasshuset enn en elegant tekniker med overlegen spilleforståelse.
En defensiv allianse
Nato ble etablert etter 2.verdenskrig som en defensiv militær allianse for de 12 medlemslandenes territorium, blant dem Norge. En felles militær makt som statene hadde i bakhånd i tilfelle diplomati og dialog feilet.
Da Den kalde krigen sluttet i 1991 lot de europeiske medlemslandene sine forsvar forfalle mens USA, med globalt perspektiv, styrket sitt. I dag er Nato først og fremst en sikkerhetspolitisk møteplass og en styrkebrønn som USA henter militære samarbeidspartnere fra.
Nato har utvidet seg dramatisk siden 1949 og etter 1991. Alliansen har i dag 30 medlemsland og mange flere tilknyttede partnerland fra Sør-Amerika via Europa og Midtøsten til Kaukasus og Sentral-Asia. Nylig har Nato også signalisert vilje til å bli med USA i deres konfrontasjon med Kina.
Har svekket EU
Natos leting etter en ny rolle etter 1991 har svekket både EU og OSSEs (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) internasjonale dimensjon. Alliansen har imidlertid hatt god nok dialog internt til å holde USA engasjert, som på sin side var fornøyd med at Europa ikke utviklet sin egen sikkerhets-arkitektur. Natos vinglete dialog i møte med urealistiske forventninger fra Georgia og Ukraina indikerer uansett at organisasjonen ikke er egnet som sikkerhetspolitisk verktøy i en global kontekst.
Et svekket USA og et splittet Europa har dessuten ført til at generalsekretærens diplomatiske hovedoppgave har blitt å hindre alliansen fra å falle fra hverandre.
Et svekket USA og et splittet Europa har dessuten ført til at generalsekretærens diplomatiske hovedoppgave har blitt å hindre alliansen fra å falle fra hverandre.
Etter at norsk nøytralitet feilet i 1940, på grunn av politikere som hadde sett denne som en unnskyldning til ikke å bruke ressurser på landets forsvar - fremfor et argument for det motsatte, søkte vi tilflukt i Nato. Einar Gerhardsen sørget for at Norge, på selvstendig grunnlag, erklærte at vi ikke skulle «åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».
Det var en klokskap som gav oss begrepet «avskrekking og beroligelse».
Dette konseptet har sikret dialog, godt naboskap og lav spenning mellom Norge og Russland til tross for at det bare er noen få kilometer fra en av Russlands største og viktigste militære baser til Nato-landet Norge.
Det er et avgjørende poeng at konseptet forvaltes ensidig av Det norske storting uten forhandlinger. Vi velger selv vektingen mellom avskrekking og beroligelse, samt konseptets innhold. Hvis dialogen mellom Nato og Ukraina hadde vært bedre kunne de kanskje blitt inspirert til å utvise tilsvarende klokskap, men det toget har nok gått.
Mine egne erfaringer
Jeg er ingen diplomat, men har hatt ansvar for dialoger i Midtøsten ved tre anledninger. Et år med ledelsen for South Lebanese Army (SLA) i Libanon; to år med ansvar for våpenhvilelinjene fra 1949; og tre måneder med opprørere og regjeringen i Syria.
Jeg hadde flinke rådgivere og fikk god opplæring i lokal kultur og tradisjoner. Kunnskap om familiebakgrunnen til aktørene var blant andre viktige forberedelser. Jeg unngikk elementære tabber som å vise fotsålen og uttrykke manglende respekt, slik at dialogen ville bli ødelagt før den kom i gang. Det var utfordrende å møte SLA-generalen som ville angripe den norske bataljonen hvis vi ikke dro hjem straks, den Israelske som ikke anerkjente vår rolle og Bashar al-Assad som lavmælt og med milde øyne sa han ikke hadde noe annet valg enn å drepe terroristene.
Både mine fordommer og antipatier måtte legges til side.
Det var ingen vei utenom å se komplekse utfordringer fra andre ståsteder enn sitt eget.
Med 25 år mellom første og siste oppdrag erfarte jeg ved flere anledninger hvordan dialog ble viktigere etter som situasjonen ble verre.
Med 25 år mellom første og siste oppdrag erfarte jeg ved flere anledninger hvordan dialog ble viktigere etter som situasjonen ble verre. Det kjøpte tid, åpnet nye muligheter og holdt kamphandlingene i sjakk. For det andre at hvis du bare er interessert i din egen versjon av virkeligheten og problemstillingen er det bedre å holde seg hjemme.
Svakt diplomati
Selvsagt har Russland som aggressor skylden for et eventuelle angrep, men Natos svake diplomati har et medansvar for krisen.
Med Kåre Willochs ord til VG fra mars 2017; «Antydningen fra Nato om at Ukraina kunne bli medlem, var innledningen til en helt overflødig skjerping av motsetningene mellom Russland og Vesten.».
Vi kan etter min vurdering slå fast at svakt diplomati og fravær av god dialog har bidratt til krisen vi står i. En krise som kan føre Europa ut i storkrig.
Selvsagt må vi også snakke med Taliban. Det er verdt det å ofre litt nasjonal stolthet, å krabbe ned fra vår høye hest og ta den litt ydmykende dialogen, hvis det kan forhindre en humanitær katastrofe vi har medansvar for.
Uavhengig av hvor stort ansvar vi legger på oss selv vil de fleste være enige i at diplomati og dialog fortsatt er å foretrekke fremfor krig. Kanskje bør vi la oss inspirere av tidligere tiders opptreden: Unngå faren for overdreven smiger og for ord som kan oppfattes å være krassere enn de var ment. Snakke mer da krisen blir større, og vi bør holde oss hjemme hvis vi bare er interessert i egen versjon av virkeligheten.
