Historiske lærdommer, erkjennelse av hvem vi er og ydmykhet overfor de som har et annet ståsted

For å avverge kriser og gå fremtiden trygt i møte må vi forstå sentrale historiske lærdommer, erkjenne hvem vi er, samt være ydmyke i møte med de som har et helt annet ståsted enn oss selv.

Erlend Larsen hevder mine eksempler er tilpasset et ønsket bilde. Fra en som representerer partiet som har skapt bildet av at «Norge har et sterkt forsvar som kan forsvare landet», gitt oss et marginalt forsvar og knyttet oss stadig tettere til USA, er ikke det overraskende.

Men, la nå det ligge.

Historiske lærdommer

I denne sammenhengen er forfatteren Erlend Larsen med boken «Den kalde krigen og Vestfold» like interessant. I boken tar Larsen til orde for at «Vi må forsøke å forstå historien ut fra den tiden menneskene levde i, og trusselbildet som var den gang, dersom vi skal kritisere de valgene som ble tatt».

Les også:

Er ny storkrig uunngåelig?

Senere skriver han «Vi skal ikke glemme at de sovjetiske ofrene under andre verdenskrig hadde vært enorme. Stalin var opptatt av å sikre landet mot et nytt angrep. En buffersone mellom Sovjetunionen og Vesten var garantien han kunne gi sitt eget folk.»

Det er lett å være enig. Utdragene kunne lede oss til å mistenke Erlend Larsen for å unnskylde Stalins brutale politikk. Det gjør han nok ikke, men poenget hans er godt. Den subjektive forståelsen av omgivelsene og historisk identitet er viktig for både ledere og nasjoner.

Josef Stalins Sovjetunionen hadde nettopp slått tilbake det tyske felttoget østover. Deretter vært avgjørende for Nazi-Tysklands nederlag. Den nasjonale stoltheten knyttet til seieren i «Den store fedrelandskrigen» og over Napoleon 133 år tidligere i «Fedrelandskrigen av 1812» er naturlig og berettiget. Det er ikke bortforklaringer.

Krigserfaringene har vært med å forme Sovjetunionen og Russlands nasjonale identitet og subjektive sikkerhetsbehov.

Russland er et annet sted

Peter den Stores åpning mot vesten, og innsats for å omskape Russland til en moderne europeisk stat, feilet. Det gjorde også Gorbatsjov, hvis dette var hans mål. Arven etter Romanov-slekten og tsarveldet lever imidlertid videre. En hersker må fremme tradisjon, utstråle tiltrekningskraft og legitimitet, i tillegg til å være en fars-skikkelse for folket. Vedvarende eksponering av storhet og styrke på bekostning av sine naboer samt sikkerhet som et nullsum-spill har kanskje sine røtter her.

Les også:

Russlands vurdering av fiender har dype historiske røtter

Vi kan ønske at situasjonen var annerledes, men «Russland er at annet sted» og «Russland er sitt eget sted» som Peter Normann Waage elegant formulerte det i sine bøker.

Hvem er så vi?

Etter brannbombingen av kvinner og barn i 63 Japanske byer gav den amerikanske generalen Curtis Le May uttrykk for at han nok hadde blitt stilt for retten for krigsforbrytelser hvis USA ikke hadde vunnet krigen.

Ikke for å sidestille, men begrepene Abu Graib, Guantanamo, dronedrap, Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Ukraina samt cyberkrig og giftdrap vekker alle negative assosiasjoner. Det minner oss om ordtaket «den som er uten synd, får kaste den første sten».

Internasjonal sikkerhetspolitikk handler om utøvelse av militær og økonomisk makt i større grad enn fellesskap og samarbeid.

Det vet vi. Norge har valgt side.

Det utelukker imidlertid hverken ydmykhet eller synspunkter med andre ledere og lands ståsted i tankene, også de vi hverken aksepterer eller liker. Vi er også med i verdens desidert sterkeste militære og økonomiske allianse – Nato, som er minst ti ganger sterkere enn Russland.

Å forvalte denne makten til beste for fellesskapet er et stort ansvar som krever ydmykhet fremfor hybris.

Det muliges kunst

Avtalene som tok form etter murens fall i 1989 skapte som Larsen påpeker innledende resultater og optimisme. Et Europeisk sikkerhets-fellesskap som også omfattet Russland, syntes innen rekkevidde. Landet slet imidlertid med økonomiske og sosiale etterdønningene etter kollapsen.

Natos ekspansjon østover fortsatte og kulminerte med ti nye medlemsland i 1999 og 2004. Vi lyttet ikke til motforestillingene som ble enda tydeligere med Vladimir Putin, mens demokratiske prinsipper og røde linjer rykket stadig nærmere konfrontasjon.

Les også:

Roberts Moods forunderlige historiefortelling

Det er hyggelig at Erlend Larsen og jeg er enige om behovet for nytenking og nye arenaer. Det er allikevel forunderlig at han synes mer opptatt av nyanser i mitt innlegg en å utforske om tankesettene som gav oss norsk base og atompolitikk, samt dobbeltvedtaket i 1979, kan bidra til å redusere risikoen for krig.

Er det feks umulig å se for seg at Nato inviterer nye medlemmer inn og samtidig, uten å forhandle, avstår fra baser og våpen-utplasseringer utenfor egen stats territorium?

Går vi i søvne?

Richard Moore, sjefen for den britiske etterretningstjenesten MI-6 gikk i november 2021 ut med en offentlig advarsel om at «den teknologiske revolusjon det kommende tiåret vil utgjøre «a major threat to the world order».

Han har også advart om at store teknologiske gjennombrudd de neste ti år vil gi større samfunnsmessige konsekvenser enn den industrielle revolusjonen. Dette handler blant annet om autonome våpensystemer, kunstig intelligens og bio-engineering.

Det er all mulig grunn til å ta han på alvor og da har vi meget kort tid på oss til å analysere hva dette betyr for norsk sikkerhet, norsk beredskap og Det norske forsvaret.

Hvorfor tar vi ikke debatten om hva dette innebærer for Norge? Er vi bare naive vanetenkere, eller går vi i søvne?