Kronikk
Er ny storkrig uunngåelig?
Det er mye lettere å snuble inn i krig, og beslutte nye intervensjoner, enn å avslutte slik at resultatet blir stabilitet og varig fred.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
For litt over hundre år siden, i 1918, sluttet 1. verdenskrig. Ny teknologi, som fly og stridsvogner, gav ikke avgjørende seire på en slagmark som hadde utviklet seg til en statisk utholdenhetsprøve med store tap. Krigen, som politikerne i 1914 snublet inn i og trodde ville være raskt overstått, syntes aldri å ta slutt.
Samtidig svekket pandemien både samfunnsstrukturen og militære formasjoner. Det var likevel fredsslutningen i 1919 som la hovedgrunnlaget for den påfølgende verdenskrigen få år senere (1939-45).
All skyld på Tyskland
Frankrike og Storbritannia benyttet i Versailles anledningen til å legge all skyld for krigen på Tyskland, som ble pålagt store krigserstatninger. De måtte også gi fra seg landområder og ble diktert kraftige begrensninger på sine militære styrker. Den nasjonale ydmykelsen var en viktig grunn til fremveksten av nasjonalsosialismen og valgseieren i 1933. Adolf Hitler, som var soldat under 1. verdenskrig, kjente selv på ydmykelsen og lot seg senere motivere av den.
Etter 2. verdenskrig, i 1945, fikk seierherrene igjen diktere freden, definere årsakene og hva som utgjorde krigsforbrytelser.
Etter 2. verdenskrig, i 1945, fikk seierherrene igjen diktere freden, definere årsakene og hva som utgjorde krigsforbrytelser. Ingen allierte generaler ble tiltalt selv om brannbombingen av Tokyo og 62 andre Japanske byer samt bruk av atomvåpen mot sivile mål var blant krigens verste forbrytelser.
Til tross for knusende nederlag, eller kanskje nettopp derfor, ble taperne behandlet med respekt og ganske raskt invitert inn i det gode selskap.
«Aldri mer»
De seirende statene gikk foran og etablerte en rekke nye institusjoner som skulle forvalte overnasjonale kjøreregler for finansiell stabilitet, få orden på økonomien og sikre at verden «aldri mer» skulle oppleve tilsvarende katastrofer. Okkupasjonen av Tyskland ble avsluttet allerede i 1955 og landet ble medlem av Nato, mens Japan fikk tilbake sin suverenitet i 1952 og fikk FN-medlemskap i 1956.
Begge landene har vokst frem som stabile demokratier med stor positiv betydning i hhv Europa og Asia. Nye institusjoner og involvering av tidligere fiender skapte stabilitet.
Dagens situasjon
Hva har så skjedd etter at den kalde krigen sluttet i 1991? Valgte USA og Europa denne gangen diktering og ydmykelse eller respekt og involvering som strategi?
Noen hevder USA vant Den kalde krigen. Andre mener Sovjetunionen bare smuldret opp som konsekvens av en samfunnsøkonomisk modell som ikke fungerte. Myten om at president Ronald Reagan nedkjempet det onde imperiet med penger og makt lever i beste velgående, men det var først og fremst Reagans gode personlige relasjon og dialog med president Gorbatsjov som åpnet for de store endringene i Sovjetunionen og den kalde krigens slutt.
30 år senere er imidlertid Russland fortsatt utenfor det gode selskap.
Selv om historikerne strides om hvor konkrete og sterke garantier Russland fikk mot en ekspansjon av Nato er det ikke overraskende at utvidelsene østover oppleves både provoserende og ydmykende av president Putin og mange russere. Slik Adolf Hitler som soldat fra 1. verdenskrig opplevde personlig ydmykelse, fikk president Vladimir Putin som KGB offiser kjenne på dette i Dresden i 1989 under kommunismens fall.
Les også: Før eller siden blir det krig, skriver Anders Romarheim
De siste 30 år er ikke preget av gjensidig respekt og involvering.
Han siteres ofte på at «Sovjetunionens kollaps var den største katastrofen i det tjuende århundret».
Uten sammenligning forøvrig er det lett å undervurdere i hvor stor grad personlige opplevelser og følelser påvirker også nasjonale ledere.
Politiske konflikter
I motsetning til etter andre verdenskrig ble få nye institusjoner etablert. Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), senere OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) var unntaket som dessverre ikke lyktes med å løse politiske konflikter med fredelige midler. De eksisterende institusjonene fra avslutningen av andre verdenskrig ble heller ikke reformert. De siste 30 år er ikke preget av gjensidig respekt og involvering.
De er i større grad preget av vestlig alenegang, amerikansk hybris og ikke minst hevngjerrighet etter terrorangrepet 11 september 2001.
Hva så med involverende prosesser? Tross det ambisiøse formålet fremstår heller ikke Nato-Russland rådet som et involverende forum for dialog og felles beslutninger om Europeisk sikkerhet. Tvert om tar Nato avgjørelsene på forhånd, i rådsmøtene kritiserer landene nærmest rituelt Russland, for deretter å prøve og overbevise om at Natos beslutninger er gode og må aksepteres.
Hvilket selvsagt snarere oppleves som en ydmykende kanossagang enn dialog og fellesskap.
Famlende institusjoner
Nasjonale ydmykelser, famlende institusjoner og skinnprosesser til side. Stormingen av Kongressen i USA viste for oss alle at det vi omtaler som verdens ledende demokrati, med verdens desidert sterkeste militærmakt, faktisk kan kollapse og bli et farlig land. Jeg kan heller ikke huske å ha sett en eneste kinofilm eller TV-serie hvor russere er de gode og vestlige karakterer de onde.
Vestens kulturelle uttrykk fremmer uten nyanser USA og vesteuropeere som de gode, mens vi dyrker fiendebilder av Russland og russere som onde enfoldige skurker. Selv om det er mye å kritisere, fordreier vi virkeligheten når vi fremstiller Russland som den store skurken, med USA og vesten som lytefrie forsvarere av demokratiet.
Vestens kulturelle uttrykk fremmer uten nyanser USA og vesteuropeere som de gode, mens vi dyrker fiendebilder av Russland og russere som onde enfoldige skurker.
Samtidig med at det altså er fullt mulig å forstå at Russland kan oppleve den nasjonale ydmykelsen som reell, insisterer Natos generalsekretær på selvstendige staters rett til å velge alliansetilhørighet selv, mens haukene forutsigbart nok applauderer og anbefaler sterkere sanksjoner. En gordisk knute.
Russiske røde linjer
Vi må spørre oss; er det på kort sikt mulig å se en vei forbi de russiske røde linjer som samtidig ivaretar at stater står fritt til å velge sin tilknytning? Hvis vi legger erfaringene fra forrige århundret til grunn er gjensidig respekt, personlig diplomati og involvering oppskriften for å unngå nye konflikter og kriger. Da må vi bryte ut av vanetenking på måter som vil utfordre både hauker og duer. Er det for eksempel mulig å se for seg nye institusjoner, eller grunnleggende reformer av de eksisterende?
Er det mulig å se for seg et mer defensivt Nato som åpner for alle, inkludert Russland, hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor egen stats territorium? Et er sikkert, uten nytenking styrer vi med stor sannsynlighet mot konflikt og krig både på kort og lang sikt.
Veien videre
I dag og i morgen handler det om å finne en vei til de-eskalering i Øst-Europa. På litt lengre sikt handler det om å håndtere store endringer og mer komplekse sikkerhets-utfordringer enn på over hundre år. Kanskje større enn de som i etterkant av den industrielle revolusjonen ledet oss inn i første verdenskrig.
Er det mulig å se for seg et mer defensivt Nato som åpner for alle, inkludert Russland, hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor egen stats territorium?
Internasjonale brytninger, teknologiske gjennombrudd, økonomiske og sosiale omveltninger samt pandemi var faktorer for hundre år siden, som i dag. Den store forskjellen er at endringene kommer mye raskere, med autonome våpensystemer og kunstig intelligens i førersetet. Den britiske etterretningen, MI-6, har nylig påpekt at verden vil oppleve teknologiske gjennombrudd før 2030 som vil få større konsekvenser enn det selv den industrielle revolusjonen hadde.
Med erfaringene fra forrige århundret i tankene er det nærliggende advare mot vanetenking som kan få oss til å snuble inn i storkonflikt og krig på samme måte som før 1. verdenskrig.
Selvrettferdig harme
Avslutningen i Afghanistan bør være enda en påminnelse om at hybris og selvrettferdig harme gjør det enkelt å starte kriger og beslutte intervensjoner, men enda vanskeligere å avslutte dem slik at det gir stabilitet og varig fred.
Les også: Robert Mood om Afghanistan: – Vi burde stilt både militære ledere og politikere til ansvar
Det er også i denne sammenhengen på sin plass å minne om Hans Majestet Kongens refleksjon i nyttårstalen 2021; «Lar vi oss berøre, påvirker det måten vi tenker og handler på. Det er avgjørende at vi tar oss tid og bryet med å lytte til andres opplevelser. Med ønske om å forstå. Både i våre nære forhold og i store fellesskap.»
