Kronikk

Her ser vi polske soldater i utkanten av Warszawa i 1920 under krigen mot Sovjetunionen.
Her ser vi polske soldater i utkanten av Warszawa i 1920 under krigen mot Sovjetunionen.

Da Polen reddet Europa

Lenins forsøk på å spre revolusjonen vestover ble stanset av den polske hæren i august 1920, skriver Palle Ydstebø.

Publisert

Under 1. verdenskrig var ikke Polen et selvstendig land, derfor sloss om lag to millioner polakker på begge sider i konflikten og for de tre imperiene som hadde delt Polen mellom seg: Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn. Da Tyskland kapitulerte 11. november 1918, ble Polen igjen en egen stat og kom umiddelbart i konflikt med den nye Sovjetunionen.

Denne teksten ble publisert i utgave nr. 4 2020 i Forsvarets forum.

Polen og Ukraina var i stridshandlinger allerede i 1918, og etter hvert presset polske styrker seg godt øst for Curzon-linjen, som var foreslått som demarkasjonslinje av Vestmaktene, og rykket helt fram til Kiev. Bolsjevikene på sin side var høsten 1919 i ferd med å vinne i Den russiske borgerkrigen og Lenin så muligheten til å bruke Den røde armé til å støtte revolusjonære bevegelser i Tyskland og få fart på verdensrevolusjonen.

Ville spre revolusjonen

Den nye polske staten lå i veien, men etter at de polske styrkene ble drevet vestover sommeren 1920, så Lenin en reell mulighet for å spre revolusjonen vestover. Den røde armé angrep med to fronter (armégrupper) nord og sør for Pripjatmyrene, og den polske hæren ble drevet tilbake igjen, vest for Curzonlinjen. I sør angrep SørVestfronten, der Stalin var politisk kommisær, og presset polakkene ut av Ukraina i juni, men klarte ikke å ødelegge de polske styrkene. I nord angrep Vestfronten, ledet av Mikhail Tukhatsjevskij.

Tukhatsjevskij mottok forsterkninger og startet hovedoffensiven i juli 1920. De polske styrkene klarte å føre oppholdene strid og holde hæren intakt. Selv om offensiven var vellykket, klarte ikke den sovjetiske ledelsen å koordinere de to frontene, slik at mens Tukhatsjevskij rykket fram mot Warszawa, rykket Sør-Vestfronten mot Lvov 350 km mot sørøst.

Les også kronikken fra Palle Ydstebø: – Det er få fasitsvar i historien

Moskvas manglende evne til strategisk koordinering førte til et gap mellom de to frontene på 100 km åpnet seg, og det var bare mindre styrker som sikret denne åpningen. Dermed førte de to frontene i praksis hver sin krig i Polen.

Har du lyst til å delta i debatten?

Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:

  • Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
  • Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
  • Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
  • Hold en saklig tone
  • Send bidraget til [email protected]

Spredt i Russland

Den røde armé var heller ikke i stand til å forsterke styrkene i Polen med noen av de 3,5 millioner soldater som var spredd rundt i Russland.

Den sovjetiske offensiven mot Polen ble et hett tema i både interne og offentlige militære debatter i Sovjetunionen, og erfaringene ble tatt inn i en heftig doktrinedebatt.

Polakkene forsto etter hvert det strategiske bildet og konsentrerte over 80.000 soldater rundt Warszawa andre uka i august. Moskva hadde da allerede beordret Sør-Vestfronten til å dreie nordover og støtte Tukhatsjevskij, men den ordren ble ikke utført.

Dermed hadde den polske hæren ryggen fri og sendte hele styrken inn i Tukhatsjevskijs sørflanke 14. august. Vestfrontens om lag 55 000 soldater hadde lite å stille opp med, og selv om retrett ble beordret fire dager senere, ble halvparten avskåret og valgte å la seg internere i Øst-Preussen.

Les også: «Takk gud for atombomben»

Sør-Vestfronten ble deretter presset tilbake etter som polske styrker kunne frigjøres etter seieren ved Warszawa og sendes sørover. Dette medførte at Lenins internasjonale revolusjonsambisjoner ble stanset av den polske hæren i august 1920, og begge parter så seg tjent med forhandlinger.

Et hett tema

Den sovjetiske offensiven mot Polen ble et hett tema i både interne og offentlige militære debatter i Sovjetunionen, og erfaringene ble tatt inn i en heftig doktrinedebatt. Ganske snart ble debatten sterkt politisert, spesielt etter at Stalin strammet grepet på slutten av 1920-tallet. Han var lite interessert i at hans rolle i nederlaget skulle komme fram, så historien ble grundig omskrevet, og under utrenskningene i Den røde armé i 1937–38 var Tukhatsjevskij en av de første som ble myrdet. Stalins frontsjef i Sør-Vestfronten, Aleksandr Jegorov, slapp heller ikke unna og døde mest sannsynlig i fengsel i 1939

Et viktig element for polakkenes suksess var deres kapasitet for signaletterretning, som gjorde de i stand til å lese sovjetiske radiomeldinger og ta risikoen med å konsentrere hæren for en motoffensiv.

Et viktig element for polakkenes suksess var deres kapasitet for signaletterretning, som gjorde de i stand til å lese sovjetiske radiomeldinger og ta risikoen med å konsentrere hæren for en motoffensiv. Polske kodeknekkere brøt den topp-hemmelige tyske enigmakoden allerede i 1932 og bidro tidlig i 2. verdenskrig med å legge grunnlaget for britenes Ultra-program for å knekke de tyske kodene.