Forkortet bruken av atombombene 2. verdenskrig, eller var de bare en maktdemonstrasjon overfor Stalin? Svaret virker å være høyst sannsynlig ja, på begge spørsmål. Men siden andre avslutninger på 2. verdenskrig aldri bli prøvd, kan vi ikke vite noe om dette med sikkerhet. Atombombens rolle i Japans kapitulasjon handler heller ikke bare om at amerikanerne valgte å bruke den, men like mye om hvordan Japan oppfattet atombomben.
Det er forsket og skrevet mye omkring nødvendigheten av å bruke atombomber over Japan i august 1945, og konklusjonene spriker i mange retninger. Den siste ukes debatt viser også til fulle at det finnes flere svar, også skråsikre, på spørsmål vi altså ikke kan vite den fulle sannheten om. Det er i så måte interessant å se på alternativene og planene som ikke ble satt ut i livet da keiserens innspilte radiotale 15. august 1945 fortalte en lamslått befolkning at Japan kapitulerte.
Dette var første gangen den jevne japaner hørte den gudommelig keiserens stemme. Keiser Hirohito begynte med at Japan så seg nødt til å akseptere kapitulasjon, fordi at til tross for en ærerik kamp og hengiven innsats fra sivilbefolkningen, hadde ikke krigslykken gått i Japans favør. Og grunnet til at de måtte gi seg var at:
«Fienden har tatt i bruk et nytt og fullstendig grusomt våpen, som har en ufattelig ødeleggelsesevne, som tar livet av mange uskyldige liv. Hvis vi skal fortsette å sloss, så vil det ikke bare føre til en fullstendig kollaps og utslettelse av den japanske nasjonen, men også føre til total utslettelse av den menneskelige sivilisasjonen.»
En «vakker» tragedie
Japansk propaganda hadde over tid forberedt «de 100 millioner», den japanske sivilbefolkningen, på å gå i døden, en død som ville bli vakker i sin tragedie, «som spredte juveler». Det var det den krigstrette sivilbefolkningen forventet å høre fra sin gudommelige keiser.
I døgnet som gikk forut for kringkastingen av keiserens radiotale, hadde tre kuppforsøk av ulike militære grupper blitt avverget...
I stedet kom sjokkmeldingen om å kapitulere. Den uttalte begrunnelsen var atombomben. Det var ikke bare en proforma unnskyldning, men en begrunnelse som trumfet den ultranasjonalistiske japanske krigerkulturen.
Har du lyst til å delta i debatten?
Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:
- Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
- Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
- Hold en saklig tone
- Send bidraget til debatt@fofo.no
I døgnet som gikk forut for kringkastingen av keiserens radiotale, hadde tre kuppforsøk av ulike militære grupper blitt avverget eller gått i oppløsning. I den mest alvorlige var sjefen for gardedivisjonen som var på vakt, general Takeshi Mori, blitt myrdet og keiserpalasset ransaket i et, heldigvis, mislykket forsøk på å finne innspillingen av keiserens tale for å forhindre at den ble kringkastet som planlagt.
Talen ble spilt inn i hemmelighet nettopp for å hindre at den ble ødelagt og landet kastet ut i enda mer kaos ved et militært statskupp.
Japansk propaganda hadde over tid forberedt «de 100 millioner», den japanske sivilbefolkningen, på å gå i døden...
Informasjon om talen ble imidlertid lekket, og nidkjære generalstabsoffiserer som trodde de hadde hærsjefen, general Korechika Anamis velsignelse, tok kontroll over den keiserlige garde og sendte ut falske ordre i gardesjefens navn, slik at keiserpalasset og keiseren ble isolert. Riktignok var Anami motstander av å kapitulere, men han var også motstander av militærkupp, selv om hans holdning til kuppmakerne ble oppfattet som sympatisk. Han fikk forsinket kuppmakerne et kritisk døgn, og varslet krigskabinettet og regionale sjefer.
Delt på midten
Da krigskabinettet møttes var det keiseren som avgjorde, siden det åtte manns store kabinettet var delt på midten. Atombomben var et sentralt argument, sammen med at flere hadde mistet troen på at Japan kunne forsvare seg mot en invasjon, og det var i tillegg frykt for den offentlige orden. Den sovjetiske invasjonen av Mandsjuria var et moment, men ikke avgjørende da Japan allerede hadde bestemt seg for å oppgi Mandsjuria. Atombomben, spesielt den andre over Nagasaki, som viste at amerikanerne hadde flere, hadde den fordelen som argument at dens «ufattelig ødeleggelsesevne» var av en slik art at rent psykologisk ga ikke Japan etter overfor en overmektig fiende, men overfor en teknologisk overmakt selv Japans overlegne offervilje ikke hadde noe å stille opp mot.
Les også: – Hvis det virkelig går galt, er det over og ut
Om japanerne trengte ytterligere påskudd for å kapitulere, utover den ødeleggelse amerikanerne allerede hadde påført dem, fikk de det her.
Vurderte alternativer
Amerikanerne på sin side hadde en to trinns-strategi mot Japan. Første trinn var en fortsatt blokade og bombing, som ville økes kraftig i oktober 1945. I november skulle neste trinn iverksettes, en invasjon som også ville finne sted i flere steg, med den avgjørende fasen mot Tokyoområdet i mars 1946. I motsetning til invasjonen i Normandie året før, var det ikke mulig å skjule hvor denne kom til å gå inn.
Sommeren 1945 var det bare blokade/bombe-alternativt det var enighet om.
Det visste også japanerne, og de planla derfor å sette inn alt de hadde for å møte invasjonen. Ikke nødvendigvis for å slå den tilbake, men for å påføre amerikanerne så store tap at det var en reell sjanse for en forhandlingsfred. Ettersom planene utviklet seg, begynte de forventede tapstallene å bekymre amerikanerne så til de grader at de begynte å tvile på om operasjonen i det hele tatt var mulig å gjennomføre.
Sommeren 1945 var det bare blokade/bombe-alternativt det var enighet om. Dette er viktige deler av det militære bakteppet for beslutningen om å bruke atomvåpen må ses opp mot. Det var også et alternativ å bruke atomvåpen under selve invasjonen, der et antall av ni bomber er nevnt.
Krise i landet
Japan var isolert og under en stram maritim blokade, til de grader slik at all kysttrafikk hadde brutt sammen. Amerikanerne vurderte å rette luftmakten inn mot å ødelegge alle vei- og jernbaneforbindelsene på de viktigste øyene, noe som ville ført til få sivile tap som følge av selve bombingen, men ville utløst en kollaps i matforsyningen og påfølgende hungersnød. Matvarekrisen vinteren 45-46 kan gi en pekepinn på hva den japanske sivilbefolkningen ville stått ovenfor. I de japanskokkuperte områdene døde i tillegg tusenvis av mennesker daglig av underernæring og mishandling, noe som ville vedvare dersom krigen dro ut i tid.
Ville en demonstrasjon av atombomben i et ubebodd område ha hatt noen effekt på japanske beslutningstakere? Antakelig ikke. Det var først etter den andre bomben over Nagasaki at atombomben fikk en plass i de japanske vurderingene, og da kan en se på Hiroshimabombingen som denne hypotetiske demonstrasjonen. Men det vet vi heller ikke sikkert, siden det tok dager å formidle inntrykkene til ulike deler av det japanske maktapparatet.
En planlagt invasjon
Den sovjetiske invasjonen av Mandsjuria var planlagt å gå inn senere i august, men ble framskyndet for at Stalin skulle sikre seg sin del av kaka før USA fikk tvunget Japan i kne. Den sovjetiske invasjonen ble derfor også en faktor i drøftingene etter bombingen av Nagasaki. Ville en sovjetisk invasjon uten bruk av amerikanske atombomber hatt noen stor innflytelse på krigens forløp? Hvem vet.
Les også: Årsaken til at vi ikke har hatt noen atomvåpen-katastrofer er ikke omhyggelig planlegging, skriver to professorer.
Det er få fasiter i historien, og i krigshistorien adskillig færre. Det er ikke uten grunn at krigers begynnelse og deres avslutning fører til bindsterke verk og debatter. I særdeles komplekse saksfelt, som krig og politikk, er det også notorisk vanskelig å isolere alle variablene, og å veie dem opp mot hverandre. Hvilket strå var det egentlig som førte til at kamelens rygg knakk?
Saksfeltet ser også helt annerledes ut for dem som befinner seg midt i det, enn for oss som ser på det i fra lenestolen. Perspektivene til de som i august 1945 tok beslutningen om å bruke atombomben i forsøket på å avslutte krigen - og vi, som 75 år senere ser dette i perspektiv av en rimelig vellykket kald krig i atomvåpnenes skygge, er knapt mulig å forene.
Her var det tale om ekte krigerkultur, der vanære ble håndtert med det korte sverdet inn i magen.
Det samme gjelder hva som ble tenkt på japansk side. Kanskje enda mer på grunn av den unike japanske militarisme og krigerkultur. Her var det tale om ekte krigerkultur, der vanære ble håndtert med det korte sverdet inn i magen. Både general Anami, kuppmakerne og flere andre offiserer valgte seppuku da kapitulasjonen ble kjent.
Millioner av ofre
Hva som ville skjedd dersom keiserens tale hadde inneholdt det alle forventet; en død som ville bli vakker i sin tragedie, «som spredte juveler», kan det bare spekuleres i. Hva som hadde skjedd med de millioner av kinesere, koreanere, vestlige krigsfanger, mv. som sultet og led under japansk okkupasjon og i fangeleirer, om krigen hadde vart noen måneder lenger, er det derimot ingen grunn til å spekulere over.
Om det vet vi dessverre altfor mye.
