Atombombingen av Hiroshima og Nagasaki forkortet krigen i Stillehavet , og sparte dermed utallige liv, skriver Harald Høiback i Forsvarets forum 7. august. Ikke nok med det: «vårt rettighets- og velferdssamfunn er basert på den amerikanske atomparaplyen». Faktisk er det få oppfinnelser som har spart så mange menneskeliv som atombomben, kan vi lese.
Dette er spennende hypoteser. Men har de empirisk belegg?
Problematiske anslag
Høiback begynner sin analyse med en gjenfortelling av atombombingen av Hiroshima og Nagasaki. Ifølge den tradisjonelle historien Høiback lener seg på, veide amerikanerne atombombingen nøye for og imot, og falt ned på at bruk av atomvåpen ville være det minste av to onder. Som Høiback sikter til, hevdet president Truman i årene etter krigen at atombombingen sparte USA for en invasjon som trolig ville kostet «en halv million amerikanske liv». Krigsminister Henry Stimson, på sin side, hevdet i en innflytelsesrik artikkel i 1947 at atombombene hadde forhindret «over en million» tap (casualities).
Som Høiback klokt påpeker, vil vi aldri kunne vite med sikkerhet hvor mange som ville blitt drept dersom krigen hadde fortsatt
Problemet med å bruke Stimson, Truman og andre myndighetspersoner som sannhetsvitner, er selvfølgelig at de hadde sterke interesser av å fremstille sine egne handlinger i best mulig lys. Som henholdsvis president og krigsminister, hadde Truman og Stimson det øverste ansvaret for en dypt kontroversiell beslutning – en beslutning mange mente var feil. Historikeren Barton Bernstein har i ettertid dokumentert hvordan flere av de som var ansvarlige for atombombingen høsten 1946 innledet en kampanje for å promotere en snillere versjon av historien.
Det var nødvendig å forhindre «feil tenkning» om atombomben og beslutningene som ledet til Hiroshima og Nagasaki, mente de.
Forskere har senere avdekket en rekke feil i historien Stimson, Truman og andre fortalte i årene etter krigen.
Ikke grundig vurdert
For det første er det ingenting som tyder på at beslutningene ble nøye overveid. Atombombene ble bygget under forutsetning av at de ville brukt – og det ble de. Det lille som var av diskusjoner innad i den amerikanske regjeringen, dreide seg i all hovedsak om hvor bombene skulle slippes, ikke om de skulle slippes. Her er møtereferatene tydelige.
For det andre kan det virke som om tallene Truman og Stimson oppga som estimater for amerikanske tap, var sterkt overdrevet. Som Høiback klokt påpeker, vil vi aldri kunne vite med sikkerhet hvor mange som ville blitt drept dersom krigen hadde fortsatt. Det beste vi har, er amerikanernes egne estimater: Ifølge militærets utregning fra sommeren 1945, ville en fullskala invasjon av Japan i verste fall koste rundt 46.000 amerikanske soldaters liv.
... det endelige tallet på døde er ennå ikke klart– folk dør fremdeles.
Når det kom til japanerne, hevdet Stimson at atombombingene hadde tatt livet av «over hundre tusen japanere». I realiteten døde antakelig cirka 213.000 japanere – de aller fleste sivile – av umiddelbare, akutte skader fra bombingene. Men det endelige tallet på døde er ennå ikke klart – folk dør fremdeles.
Har du lyst til å delta i debatten?
Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:
- Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
- Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
- Hold en saklig tone
- Send bidraget til debatt@fofo.no
For det tredje var det aldri slik at amerikanerne sto overfor et binært valg mellom full invasjon og bruk av atomvåpen mot byer. Amerikanerne kunne for eksempel gått inn for en demonstrasjon av atombomben på et øde sted, fortsatt konvensjonell krigføring, ventet på at Sovjetunionen skulle erklære krig mot Japan, eller innledet forhandlinger.
Ifølge det amerikanske luftforsvarets nå de-klassifiserte utredning, forfattet kort tid etter krigen, ville Japan ha overgitt seg senere samme høst uten verken atombombing eller invasjon. Flere av USAs øverste militære ledere – syv av åtte femstjerners offiserer i hæren og marinen – mente at bruken av atomvåpen hadde vært militært unødvendig, moralsk forkastelig eller begge deler.
Et «barbarisk» våpen
Trumans stabssjef, admiral William Leahy, mente bruken av «dette barbariske våpenet» hadde vært «helt uten materiell betydning for krigen mot Japan. Japanerne var allerede beseiret og klare til å overgi seg». Noen få uker før Hiroshima, da Stimson forklarte atomplanen til general Eisenhower, skal sistnevnte ha gitt uttrykk for at han var imot bruk av atomvåpen, av to grunner: «For det første var japanerne klare til å overgi seg, og det var ikke nødvendig å slå dem med den fæle greia. For det andre hatet jeg å se landet vårt bli det første til å bruke et slikt våpen».
Til sist er det uklart om atombombingen faktisk var utslagsgivende for å avslutte krigen. Som jeg nylig skrev om i Morgenbladet, hadde flere japanske regjeringsmedlemmer allerede tatt til orde for overgivelse. De var klare til å gi opp mer eller mindre umiddelbart. Gruppen som strittet imot hadde i grunnen også innsett nederlaget. Deres eneste anliggende var å utsette overgivelsen så lenge som mulig, i påvente av at Sovjetunionen – som hadde en nøytralitetsavtale med Japan – kanskje kunne legge til rette for fredsforhandlinger med USA.
Målet var at keiseren skulle unngå tiltale for krigsforbrytelser.
Sovjetunionens angrep på Japan 9. august (samme dag som atombomben ble sluppet over Nagasaki) utslettet alt håp om forhandlinger, og keiseren tok beslutningen om betingelsesløs overgivelse få timer etter at nyheten nådde den japanske regjeringen. Ifølge den høyt ansette historikeren Tsuyoshi Hasegawa ville Japan trolig ha fortsatt krigsinnsatsen en stund til etter Nagasaki dersom det ennå fantes håp om at Sovjetunionen ville hjelpe med forhandlinger. Alliert etterretning hadde i månedsvis rapportert at dersom Sovjetunionen meldte seg på, ville Japan overgi seg med en gang. Denne analysen delte også Truman: 17. juli, da de allierte møttes i Potsdam, skrev han i dagboken sin at han hadde fått beskjed fra Stalin om at Sovjetunionen ville bli med i krigen mot Japan fra midten av august: «Da er japanerne ferdige», erkjente han.
Ville kapitulert
Ifølge historikerne Gar Alperovitz og Martin Sherwin, er det «overveldende» bevismateriale i japanske og amerikanske arkiver for at Japan ville overgitt seg i august 1945 også uten atombombingene. Atombombingene fungerte riktignok som en slags unnskyldningen for keiseren og hans menn etter krigen. I den japanske krigsmaktens selvrettferdiggjørende mytologi, var det ikke den japanske regjeringens hybris eller inkompetanse som hadde ført til Japans katastrofale nederlag, men fiendens revolusjonerende nye våpen.
Høiback hevder videre at det er «atomvåpen som har gjort at vi i Vest-Europa har levd i dyp fred siden sommeren 1945». Dette er også en besnærede hypotese, men igjen uten noe særlig empirisk belegg. Påstanden synes å hvile på en uuttalt antakelse om at Sovjetunionen ville angrepet Vest-Europa etter 2. verdenskrig dersom USA ikke hadde gitt Vest-Europa kjernefysiske sikkerhetsgarantier. Problemet, som statsviter Ned Lebow påpeker, er at «ingen har funnet et eneste bevis for denne påstanden i sovjetiske arkiver, notater fra Politbyrået, memoarer fra høytstående sovjetiske beslutningstakere eller i intervjuer med tidligere toppolitikere og -offiserer».
Dersom Kissinger, McNamara, Nixon, og den franske staten har rett, har ikke Norge vært under noen reell atomparaply siden 1960-tallet.
Det er derimot godt belagt at sentrale europeiske og amerikanske forsvarspolitikere i realiteten ikke har ansett den amerikanske «atomparaplyen» som troverdig. Tidlig på 1980-tallet, beskrev Henry Kissinger atomgarantien som «absurd» – et løfte USA «umulig kan mene». Ifølge Robert McNamara mistet USAs implisitte trussel om å bruke atomvåpen på Vest-Europas vegne «all troverdighet» som avskrekkelse mot sovjetisk konvensjonell aggresjon idet Moskva skaffet seg atomvåpen som kunne true USA. For president Nixon var atomparaplyen «a lot of crap». Franskmennene konkluderte tidlig med at USA selvsagt ikke ville ofre Chicago for Paris.
Dersom Kissinger, McNamara, Nixon, og den franske staten har rett, har ikke Norge vært under noen reell atomparaply siden 1960-tallet.
Fremmer ikke fred
Ser vi statistisk på saken, ser det ikke ut til at atomvåpen har noen særlig fredsfremmende effekt: Stater som besitter atomvåpen ser ikke ut til å bli angrepet verken oftere eller sjeldnere enn andre land. Ser man på lange historiske tendenser, faller fredsperioden i Vest-Europa inn i en lengre trend der mennesker har blitt stadig bedre til å utvikle regler, systemer og institusjoner som begrenser krig og vold. Atomfredshypotesen forklarer verken nedgangen i krig og konflikt før 1945 eller i regioner uten atomvåpen, for eksempel Latin-Amerika.
Jeg tror ikke kjernefysisk avskrekkelse aldri kan virke eller aldri har fremmet forsiktighet i internasjonal politikk. Men det er også på det rene at atomvåpen i mange sammenhenger kan skru til motsetningsforhold og øke spenningen mellom stater. Cuba-krisen i 1962 anføres ofte som et eksempel på at atomavskrekkelse virker, men krisen var jo i seg selv både et resultat av, og et uttrykk for, kjernefysiske trusler. Bare i oktober 1962 hadde menneskeheten englevakt ved flere anledninger. Ifølge Lebow og Janice Stein, førte supermaktenes avskrekkelsesstrategier til at den kalde krigen ble både lengre og kaldere enn den hadde trengt å være.
Dersom det virkelig går galt, er det over og ut.
Men det underliggende problemet er uansett ikke hvor ofte kjernefysisk avskrekkelse virker, men om det alltid vil virke. Dersom det virkelig går galt, er det over og ut. Og ifølge Bulletin of the Atomic Scientists er vi nå nærmere stupet enn noen gang – vi er hundre sekunder på midnatt. Som Høiback påpeker, er aktørbildet stadig mer uoversiktlig
Antakelsen om at vi her i Norge er trygge under en amerikansk atomparaply, er i beste fall en hypotese og i verste fall en farlig sovepute.
Så lenge Moskva ikke oppfatter Norge som et element i USAs kjernevåpenstrategi eller et potensielt brohode for amerikanske framstøt mot Russland (spesielt marinebasen på Kola), vil Norge heldigvis neppe være et direkte mål for russiske atomvåpen. Men Norge kan selvsagt bli sterkt påvirket av atomkriger andre steder, ikke minst gjennom klimaeffekter. Det er i Norges interesse å søke avspenning i nord, og etter beste evne å styrke normen mot atomvåpen. Løsningen på økningen i kjernefysisk spenning kan ikke være å fortsette som før.
Et viktig forbud
På spørsmålet om Norge burde være for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, antyder Høiback at det neppe kan være spesielt lurt å starte her hjemme. Det er atommaktene selv som må ruste ned.
Svaret på økningen i kjernefysisk spenning kan ikke være å fortsette som før.
Selvsagt er det det. Men spørsmålet er om det er rimelig å forvente at atomvåpenstatene skal kvitte seg med våpnene sine uten at noen legger press på dem først. Jeg tror ikke det. Det var ikke røykerne som fremmet røykeloven.
